Kronikk på trykk i Nationen 08.11.07

 

(avsnittsoverskrifter redigert vekk, men selve teksten er uforandret)

 

http://www.nationen.no/meninger/Kronikk/article3112365.ece

 

 

Når barn skal høres

 

 

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

 

 

Jeg må, som de tidligere retter, og med støtte hos den sakkyndige, legge til grunn at barna er vel etablert hos sin far, og har det godt der. Dette er også partene enige om”.

 

Slik skriver høyesterettsdommer Ingse Stabel som førstvoterende i barnefordelingsaken som ble endelig avgjort 16. mars 2007. Barna hadde hele tiden bodd hos sin far, med unntak av en periode etter bruddet da foreldrene praktiserte delt omsorg.

 

Signaler

 

Moren ville etter hvert ha eneomsorg og gikk til sak for å kreve bostedsmyndigheten alene. Faren vant i tingretten, men moren anket og vant frem i lagmannsretten. Faren anket til Høyesterett som bestemte seg for å behandle anken. Ved lesning av dommen, publisert i Norsk Rettstidende (Rt. 2007 side 376-381), kan man undre seg over hvorfor Høyesterett som sjelden behandler barnefordelingssaker, har tatt denne saken opp til doms.

 

Foreldrene hadde lagt ned gjensidige påstander om utvidet samvær. Ingen beskyldninger om uskikkethet, vold eller mishandling. En snill sak med foreldre som respekterte hverandre og barn som hadde det godt der de bodde. Hos sin far. Så hvorfor valgte Høyesterett å behandle anken? Var det fordi de ville tilbakeføre omsorgen til faren etter at lagmannsretten brøt kontinuiteten for barnas hjemmetilhørighet?

 

Hensyn

 

Førstvoterende Ingse Stabel, skriver videre: ”Når barnet er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Det er likevel ikke slik at barnets mening i seg selv skal være avgjørende. Barn skal i utgangspunktet ikke, uansett alder og modenhet, pålegges det ansvar det er å måtte velge mellom sine foreldre” Så langt lyder det fornuftig fra Høyesterett, men hvordan resonneres det når man skal tilrettelegge for skifte av barnas bosted fra far til mor?

 

På den annen side må man, når barnet har nådd en viss alder, og har klart gitt uttrykk for en fast mening, legge betydelig vekt på dette. Ellers vil ordningen med å rådspørre barna, som ofte innebærer en stor belastning for dem, kunne virke respektløs og krenkende” <sic> Er det hensynet til lovens ordning eller hensynet til barnet som veier tyngst? Hva slags hensyn er det egentlig å be barnet å velge mellom mor og far?

 

Krenkelser

 

I dommen har Høyesterett ikke bare krenket de enkelte barna i denne konkrete saken (gutt på 12 og jente på 9). Med de nye saksbehandlingsreglene som trådte ikraft 01.04.04 risikerer store grupper av skilsmissebarn å bli utsatt for betydelig press, ikke bare fra sine foreldre, men også fra insensitive dommere og sakkyndige.

 

Ordningen med å rådspørre barna, slik førstvoterende velger å ordlegge seg, innebærer ikke at barna nødvendigvis må velge mellom foreldrene. Slike spørsmål er taktløse og unødvendige. Barna skal opplyses om sin rett til å nekte å uttale seg. De har ingen plikt til å delta i samtaler hvor lojalitetskonflikt og tvilsomme bevismidler produseres av rettens egne aktører.

 

Selvmotsigelser

 

Høyesterett krenker også respekten for lov og rett. Dommen har ingen referanser til barnelovens forarbeider. Det fins intet rettskildemessig grunnlag for antakelsen om at man skal spørre barna hvor de vil bo. Det fins intet juridisk-rettslig belegg for førstvoterende Ingse Stabels oppfatning av at den ”lovens ordning” hun implisitt viser til må følges. Hver sak skal behandles individuelt.

 

I denne saken er barnas angivelige preferanser blitt avgjørende, stikk i strid med førstvoterendes bemerkninger. Ingen andre momenter er avveid. Man ønsket formodentlig å ”tydeliggjøre” at man tar barn på alvor. Slikt tar seg bra ut. Men Høyesterett presterer en formidal selvmotsigelse når domsgrunnene holdes opp mot hensyn til å unngå press på barna.

 

Press og ansvar

 

Å gi barn signaler fra autoritativt hold om at det er barna som bestemmer hvor de skal bo eller omfang og betingelser for samvær, kan ikke være rett. Spørsmålene er heller aldri utredet på myndighetshold. Politikerne som vedtar lovene har sovet i timen. Det fins ingen norsk faglitteratur om press og påvirkning relevant for denne type saker.

 

Retten dømmer på sviktende faglig grunnlag. Hvis en mor bruker sin emosjonalitet og lar barn få opplevelsen av at de svikter mor ved ikke å ville bo hos henne, er det lite eller ingenting som tyder på at sakkyndige og dommere er skolert til å identifisere feilkildenivåene.

 

Debatt

 

Betydningen av fagfolkenes svikt når det kommer til vurdering av barna selvstendighet og modenhet underslåes jevnlig. Høyesteretts dom av 16. mars 2007 kan raskt vise seg å bli retningsgivende for synet på hvordan man skyver barn foran seg, og hvordan også fagfolk unnlater å se hvordan press og ansvar lastes over på barn.

 

Betenkelighetene med de nye lovreglene har ikke blitt gjenstand for offentlig debatt eller refleksjoner i fagmiljøene. Tidligere praksis når barn skal høres er ikke blitt undersøkt. Hvordan man forstår og håndterer lojalitetskonflikter barn utsettes for i barnefordelingssaker er lite interessant for psykologer og jurister. Heller ikke hvordan man forebygger konflikter.