Når ansvaret forskyves

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I et oppslag i Dagbladet 08.02.09 får vi vite om en transperson som har fått retten mot seg i en barnefordelingssak. ”Lars” er far til 4 barn med ekskona, problemet er at han også har et liv som ”Lise”. I det fyldige oppslaget hvor Lise forteller om hvordan barna ikke får treffe henne på selvstendige vilkår og hvordan ekskona flyttet med barna til en annen landsdel, får lesere som ellers ikke vet så mye om barnefordelingssaker, klart inntrykk av at retten tar den ene forelderens parti mot den andre. Dette inntrykket er ikke nødvendigvis misvisende.

Mange heterofile skilte fedre vil kjenne seg igjen i de ytre rammene som beskrives. Men på ett punkt er denne saken likevel spesiell: Lars får ikke være Lise når han har samvær med barna, han får ikke kle seg ut som Lise. På de øvrige punktene som fremgår av dommen fra Asker og Bærum er det mange nok likhetspunkter med tilsvarende saker hvor såkalt normale fedre får innskrenket sine samværsbetingelser. Lars/Lise føler seg mistenkeliggjort som transperson: Det må være minst to barn sammen under samvær. Mange fedre opplever det samme.

Det mest interessante ved oppslaget er imidlertid en uttalelse fra Espen Ester Pirelli Benestad, ikke ukjent transe og sexolog, som i egenskap av partssakyndig uttalte seg til farens fordel. Ettersom Espen Ester selv er transe er han muligens inhabil i forhold til vurderingen av skadevirkninger for barn. Som fagperson skal han imidlertid tiltros en viss, skal vi si kjønnsnøtralitet, når han uttaler seg om hvordan en samværsordning hvor barna i realiteten overlates ansvaret, kan ”bidra til fremmedgjøring”. At samværsretten utformes slik at det er barnas trivielle og holdningspregete grunner som blir avgjørende, kan ikke være riktig.

”Med rettens velsignelse pålegges barna et ansvar de ikke er modne til å bære”, sier Pirelli Benestad. Faglig og menneskelig sett er uttalelsen helt korrekt. Høring av barn har aldri blir gjenstand for kvalifisert utredning, verken i faglitteraturen eller i lovforarbeidene. I 2003 ble aldersgrensen senket fra 12 til 7 år. Det sentrale lovkritiske moment er barnets modenhet og selvstendighet. Lovmakerne og impliserte fagfolk tar ikke i betraktning hvordan barn utsettes for press og påvirkning fra stridende foreldre. Og fra rettens profesjonelle aktører.

Det er ikke utabeidet faglige retningslinjer for dommersamtaler, metodiske tilnærminger og oversikt over problemstillinger. I praksis skyves barna ofte foran i avgjørelsesprosessen. Å gi barn ansvar for å bestemme hvor de skal bo, omfang og betingelser for samvær, er på grensen til psykisk barnemishandling. Dette er imidlertid realiteten i mange barnefordelingssaker. Norske fagfolk er ikke skolert i hvordan barn opplever lojalitetskonflikter og dilemmaer som innebærer at de i praksis må velge bort den ene forelderen slik at rettens profesjonelle aktører kan ha ryggen fri. Under henvisning til at barn skal høres og deres ønsker taes på alvor.