Myten om den forlatte mann

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

At skilte menn og fedre taper på alle fronter er opplest og vedtatt. Enten de kjemper eller ei. På samfunnets taperkategorier er den forlatte mannen solid representert. For den skilte mann og far er vel som regel forlatt av kvinnen? Av modne reflekterte og selvbevisste kvinner som gjennom sine søstersolidariske nettverk vet hvordan de skal manøvrere for å sikre seg fordeler og unngå ulemper. Mens mannen virrer ensom omkring uten å vite sitt eget beste. Negative mannsbilder blir flittig dyrket i media og akademia. En tiltagende feminisering gjør det mulig å legitimere stereotype bilder av følelsesmessig inadekvate, aggressivt voldelige og uartikulert umodne menn. Uten språk og evne til å innse sin tilkortkommenhet. Eller lære av kvinner. Dette hovedinntrykket blir sjelden utfordret.

Men det fins menn som går: Menn som tar initiativet til skilsmisse fordi de kommer sine kvinner i forkjøpet. Eller fordi de kan hende er mer modne og reflekterte enn sine partnere? Når menn går kalles det svik; når kvinner går kalles det frigjøring. Noenlunde etterrettelig sosiologisk forskning anslår at ¾ av skilsmissene initieres av kvinner. De resterende ¼ er en samlekategori for tilfeller hvor mann og kvinne i fellesskap finner ut at samlivet bør avsluttes, eller tilfeller hvor mannen tar initiativet. Skilsmisseforskning hittil er hovedsakelig begått av skilte kvinnelige sosiologer som har dybdeintervjuet skilte kvinner. Ikke bare om skilte kvinners opplevelser, men også om skilte kvinners syn på sine fraskilte menns opplevelser av brudd. Som om ikke det var nok: skilte kvinner får også representere barnas opplevelser.

Det forskes lite på menn. En fersk studie av sosiolog Knut Oftung (2010) bygger på dybdeintervjuer av 19 skilte fedre: ”Omsorg, mestring og livskvalitet”. Større undersøkelser med representativt utvalg er mangelvare. Kvalitativ metode med strategiske utvalg foretrekkes. I Oftungs studie har han bevisst valgt bort fedre med aktivt engasjement, det samme er tilfellet for fedre med erfaring fra barnefordelingssaker. Hvilket bringer oss over på en interessant observasjon. Offisielt anslås fra ulike myndighetsnivår at ca 10 % av skilsmissene havner i retten som barnefordelingssaker. Dette tallet er sannsynligvis økende da man utfra beregninger fra Domstolsadministrasjonen og de største tingrettene registrerer en dramatisk økning i sivile barnelovtvister, mens skilsmissetallene er noenlunde stabile.

Forum for menn og omsorg (FMO) har i 10 år drevet krisetelefon og veiledning for menn i vanskelige livsfaser. Vesentlig er det fedre som opplever samlivsbrud, de fleste av dem er involvert i barnefordeling. FMO har fulgt opp en rekke saker i og utenfor retten. Interessant nok formidler nesten alle fedre som henvender seg til FMO at de har tatt inititativ til brudd med moren. Med forbehold for graden av representativitet for denne kategorien menn, og for objektiviteten i mennenes utsagn. Ingen liker å bli dumpet.  Her har vi med en kategori menn og fedre som verken fanges opp av forskere, eller blir tilskrevet positive egenskaper slik kvinner og mødre i tilsvarende situasjon gjerne blir fra samfunnet.

I retten tilskrives disse mennene de verste egenskaper, psykologene blant de sakkyndige har ikke hørt om menn som går. Langt mindre vil man vite om dumpede kvinners mulige hevnmotiver med barn som våpen og pressmidler. Media har liten grad interessert seg for menn og fredre som blir utsatt for grove beskyldninger, tiltross for at denne dynamikken er meget vanlig og interessant nok avspeiler hvor lite likestillingsorientert barneloven er med hensyn til forståelse av forholdet mellom kjønnene. Evne og vilje til å skille fornufts- og føelsesmessig mellom egne opplevelser i bruddfasen på den ene siden, og på den andre barnets selvstendige behov og interesser, er ikke nødvendigvis en kvinnelig dyd.

Fagfolk som legger premissene for forståelse og forklaring har sine begrensninger. Og sine kjønnsfordommer. Sosiologer har f.eks store problemer med å skille mellom skilsmisse og barnefordeling, jf meriterte fagfolks fremstilling i Moxnes (2001) ”Skilsmissens mange ansikter”. Fasene i de ulike prosessene gjøres ikke rede for. Dermed mister man kunnskap om stridende parters bevissthet og forståelse av konflikten. Anerkjente samlivseksperter sprer jevnlig fordommer om at kvinner er mer modne og artikulerte. Sammen med oppheng på uvitenskapelige forestillinger om tilknytningshierarki, eneforeldertenkning og utbyttbarhet, favoriseres i praksis og sum mor-barn – symbiosen som udiskutabel.

I dette klimaet får trussel- og fiendebilder næring: Fedre stemples som trøbbelmakere når de kommer og krever likeverd . Rettens profesjonelle aktører er ikke mer bevisstgjort enn at man glatt ser gjennom fingrene med opplagt falske anklager om vold og overgrep mot kvinner og barn. På denne fronten er menn som forlater kvinner dømt til å tape. Menn som blir forlatt blir mye sjeldnere gjenstand for beskyldninger i forbindelse med barnefordeling. Myter får dominere når kunnskapsgrunnlaget er for dårlig eller simpelthen fraværende. Risiko for sammenblanding av skilsmisse og barnefordeling er klassisk, men ikke bragt til bevissthet på sentrale samfunnsnivåer.

Myten om den forlatte mann er nem, men dog ikke helt ugrunnet. Det fins nok av tilfeller hvor skilte menn dyrker sine krenkelser. Denne ynkeligheten blir eksponert nok til at samfunnet skal oppfatte hvordan skilte menn ter seg. Negative statistikker kommer vi ikke utenom. Alle forestillinger om skilte menn er derfor ikke usanne. Menn lever farlig og kalles ikke helt uberettiget ”det farlige kjønn”. Men farliggjøringen blir i endel sammenhenger for unyansert. Omfangsestimater for påstått vold begått av menn mot kvinner og barn skrus i været med henvisning til alltid store mørketall. Myter får leve i fravær av kunnskap. Også myten om at kvinner alltid er mest modne og reflekterte på områdene barn, omsorg, følelser og empati.