Mye som mangler

Av Ole Texmo, skribent

Forfatter Jan Kjærstad etterlyser den biten av massemorderens psyke, historie og samfunnstilknytning som kan gi et bedre svar enn de vi har fått hittil. I en kvantitativt raus Aftenpostenkronikk 11. juni 2012 lister Kjærstad opp mange nok biter til at vi forstår at han har forsøkt å snu hver en sten. Avslutningsvis konkluderer forfatteren at «Tilfellet Behring Breivik er mindre et psykiatrisk enn et sosialmedisinsk, et politisk anleggende». Som eksempel på en «undervurdert nøkkel» til forståelse av hvordan og hvorfor et avansert velferdssamfunn kan produsere en terrorist av ABBs format, nevner Kjærstad «antifeminismen».

Hva om vi snudde noen flere steiner? Hva om vi beveget oss bort fra altfor konsensuspregede norske vaneforestillinger? Hva er forresten en antifeminist, og er det i det hele tatt lov å være kritisk til feminismen i et land som Norge?

Ser vi på tilfellet Breivik som et familiepolitisk anliggende gjenkjenner vi en rekke symptomer på hvordan og hvorfor Norge avler opp og frem unge forvorpne guttunger som virrer rundt og leter etter maskuline forbilder. Som skilsmissebarn har Breivik hatt lite kontakt med sin far, på et tidspunkt da gutten var 16 år ble kontakten brutt. Ingen av de sakkyndige har brydd seg om å snakke med faren til Breivik, politiet har heller ikke vist særlig interesse for faren som kilde til forståelse av guttens utvikling. Breiviks foreldre ble skilt da gutten var ett år, da han var fire år, hadde Breivik ifølge en psykiater retten mente ikke trengte å vitne, pådratt seg en skjevutvikling.

Fedres betydning i barns liv er undervurdert i vårt sosialdemokratiske lykkeland. Dette er delvis et politisk prosjekt man ikke skal opponere for meget imot vil man unngå å bli stemplet som antifeminist eller bli gjenstand for denne nidkommentaren som stod på trykk i en helsides Aftenpostenartikkel  2. januar 2005: «Man kan ikke sammenlikne Ole Texmo med en massemorder, men det er lov å tenke tanken». Bakgrunnen var en mannsdag jeg var med og arrangerte 7. oktober 2004 hvor elementære systemfeil som plasserer fedre som annenrangs foreldre ble påvist. Parolene i demonstrasjonstoget formulerte krav om felles foreldreansvar og selvstendig opptjeningsrett til fedrepermisjon.

Mer skal ikke til før påstander om kvinnehat og antifeminisme får bred oppmerksomhet i norske mainstreammedier. Ideologikritiske bemerkninger til feminismens absolutering av sine kvinnepolitiske sannheter, kommer sjelden eller aldri frem. Kanskje ligger nettopp her, som en derivert funksjon av feminismen, noe av den forklaringen Jan Kjærstad og andre samfunnsaktører hittil har lukket øynene for. Radikalisering av unge menn med oppvekst uten fedre kan være et interessant studium. Det er neppe forventet at psykologer og psykiatere opplært til å betrakte fedre som uviktige og utbyttbare ressurser vil forstå denne vinklingen. Kjærstad ønsker seg ekte «dekonstruksjon». Men da må han slutte å tekkes sitt kvinnelige publikum hele tiden.