Mot barnets beste


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg    

Rettslig standard
Barneombud Reidar Hjermann spør med sin kronikk i Aftenposten 21.01.08 ”Hva er barnets beste?”, men svarer ikke fyldestgjørende utover å si at det er et vagt begrep og at foreldre må samarbeide. ”Barnets beste” er i sjelden grad blitt forsøkt bestemt som norm, regel eller prinsipp i den juridiske faglitteraturen. Som rettslig standard er den ment å være åpen og fleksibel – uten egentlig innhold. Akkurat som uttrykksmåten ”hensyn til rikets sikkerhet” som kan tilpasses ulike politiske regimer. Slik er jussen. Da nordiske familierettsjurister møttes for noen år siden for å drøfte ”Barnets bästa i norden – rättsfilosofi och rättslig begreppsbildning” (Schiratzki 2001), var kun overskriften tilbake da begrepet var uttømt.

Juss og språk
Det er bemerkelsesverdig at ikke flere jurister som arbeider konkret med barne- og foreldrerettslige emner og saker uttrykker større frustrasjon over en språkbruk som opplagt ikke gir mening. Påberopelse og anvendelse av uttrykksmåten vil nødvendigvis måtte bli selvrefererende om man forsøker seg på innholdsbestemmelse, og normløs om man lær være. Å forutsette at ”barnets beste” som standard tillempet den konkrete situasjon og på generelt grunnlag kan reflektere en juridisk eller også verdimessig oppfatning som er faglig holdbar og etterprøvbar, er i beste fall naivt. I verste fall tilrettelegging for legalisert barnemishandling.

Delt omsorg som barnets beste
Som motstander at uttrykksmåten ”barnets beste” kan det virke selvmotsigende å forsøke å skyve en holdning til fordel for ”delt omsorg” inn under standarden. Men slik lovgivningen er innrettet kan det ikke utelukkes, gitt at en åpen standard må være absulutt i forhold til alle tenkelige alternativer for det enkelte konkrete tilfelle. Sånn sett er norsk lov selvmotsigende da det eksisterer et eksplisitt lovforbud mot at retten kan idømme delt omsorg mot den ene parts vilje. Skal barneombudets kronikk 21.01.08 oppfattes seriøst, innebærer den en støtte til opphevelse av lovforbudet, slik han uttrykker seg om ”idømming av delt bosted”.

For og imot
Grenseoppgangen mellom ”barnets beste” og andre størrelser, f.eks i forhold til likestilling, rettferdighetsbetraktninger og andre familiehensyn er mildest talt uklar. Aftenpostens familierådgiver Jesper Juul fanger delvis opp problematikken i sin faste spalte 12.01.08, men bidrar dessverre til ytterligere forvirring: ”Men det er tvilsomt om det i den enkelte saken eksisterer saklig belegg for å argumentere for eller imot ”barnets beste”. Jeg understreker at jeg her mener generelt og som grunnlag for lovgivning. Faglig sett er det nemlig ikke mulig å skjelne mellom barnets beste og familiens beste”.

Avveininger
Jesper Juul avdekker muligens ufrivillig en svakhet hos fagfolk, enten de kaller seg psykologer eller jurister. Synspunktet om at det ikke kan skjelnes mellom barnets beste og familiens beste er kun riktig hvis det fremkommer av en avveining av ulike hensyn til ulike familiemedlemmer enkeltvis og samlet – etter en konkret helhetlig analyse av alle tenkelige faktorer som berører definerte familiemedlemmer. Slike analyser har fagfolkene aldri evnet å produsere. De er knapt nok i stand til å si om de egentlig regner fedre som fullverdige foreldre. Dermed oppstår et ytterligere problem:

Skille eller sammenblanding
Ved å nekte å skjelne mellom ulike hensyn legges til rette for sammenblandinger og kategorimistak. Kjønnskrigen får næring. Systemhensyn, status quo og fortsatt morsperesumpsjon kan kamufleres under ”barnets beste”, med fordoblet ytre og indre frustrasjon som konsekvens. Nestorene i norsk familierett Lucy Smith og Peter Lødrup skriver i sin bok ”Barn og foreldre” (2006) at det ikke er plass til likestilling ved siden av barnets beste. Greitt nok, gitt at standarden er etterrettelig og argumentativt gyldig ved anvendelse både på enkeltsaksnivå og i fagbøker som autoritative utsagn og endatil som rettskilde.

Fordelingsrettferdighet
Det går utmerket an å kritisere ”barnets beste”- standarden, og det er gjort før på forbilledlig vis. Samfunnsforskeren Jon Elster publiserte i 1987 artikkelen ”Solomonic judgements: Against the Best Interest of the Child” (Chicago Law Review, vol 54 pp 1-45, 1987) som et ledd i en studie i fordelingsrettferdighet som omfattet flere norske fagfolk, blant annet jurister. Artikkelen er ikke gått ut på dato, i motsetninger til psykologers eneforeldertekning og ureflektert status quo hos norske jurister. Elster drøfter og analyserer bl.a forholdet mellom hensyn til barnet og foreldrerettigheter, og velferdsbetraktninger for barn og foreldre.

Beslutningskriterium
Men vesentligst analyserer Elster om ”barnets beste” er et egnet kriterium for å avveie ulike hensyn som kan komme i betraktning. Han peker på at standarden er ubestemmelig og kan føre til vilkårlighet – på tvers av antakelser om hva som tjener barns tarv. Standarden kan føre til urettferdighet – både for det enkelte barn i den enkelte sak og for barn i alminnelighet. Skal standarden brukes må alle tenkelige utfall kartlegges, også med tilskriving av sannsynlighet og verdier knyttet til alternativer. Usaklige argumenter irrelevant for barnet kan få innpass.

Tiden som problem
Slike betenkeligheter er ikke reflektert i norsk barnelovgivning. Tvert imot er standarden gitt en utvidet betydning da ”barnets beste”, jf Bl § 48, nå gjelder både for vurdering av de materielle og de prosessuelle spørsmålene som oppstår og blir gjort gjeldende, med fare for ytterligere sammenblanding av vilkårsbestemmelser. Bruk av legitime og legale rettsmidler kan dermed anses som ikke til barnets beste, under henvisning til den skade prosessen påfører under tiden. Samtidig legaliseres strategier som misbruker tiden og gir fordel status quo.

How indeed …
Elster skriver: ”As long as  appeals and adjournments are allowed by the law, presumably because they can  serve the cause of justice, it would be perverse to punish a party for making use of them”. Dette har imidlertid foregått i norsk rett lenge, f.eks overfor fedre som nektes samvær, men like fullt blir straffet økonomisk og menneskelig for å reise saker for å få endret tilstanden. Elster spør ironisk: ”How indeed, can a parent claim to represent the childs best interest if the institutional machinery for making the claim works against that very interest?”.

Hinsidiges barnets beste
Foreldre kan vinne frem med konflikskapende stategier. Høyt konfliktnivå erstattes over tid med tiden selv som argument, uten reggressiv undersøkelse av grunnleggende forhold og skiftende vilkår. Holdningen blant en del etablerte fagfolk bygger på grunnsynet i ”Beyond the Best Interest of the Child” (Goldstein, Freud and Solnit, 1973) hvor forfatterne ikke vil gi tapende part i en barnefordelingstvist besøksrett. Barnet skal kun ha en forelder. Erfaringer fra lov og rett tyder på at ”barnets beste” viser seg uegnet som beslutningskriterium. Rett og slett.