Mot barnets beste
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
Rettslig standard
Barneombud Reidar Hjermann spør med sin kronikk i Aftenposten
21.01.08 ”Hva er barnets beste?”, men svarer ikke
fyldestgjørende utover å si at det er et vagt begrep og at
foreldre må samarbeide. ”Barnets beste” er i sjelden
grad blitt forsøkt bestemt som norm, regel eller prinsipp i den
juridiske faglitteraturen. Som rettslig standard er den ment å
være åpen og fleksibel – uten egentlig innhold.
Akkurat som uttrykksmåten ”hensyn til rikets
sikkerhet” som kan tilpasses ulike politiske regimer. Slik er
jussen. Da nordiske familierettsjurister møttes for noen
år siden for å drøfte ”Barnets bästa i
norden – rättsfilosofi och rättslig
begreppsbildning” (Schiratzki 2001), var kun overskriften tilbake
da begrepet var uttømt.
Juss og språk
Det er bemerkelsesverdig at ikke flere jurister som arbeider konkret
med barne- og foreldrerettslige emner og saker uttrykker større
frustrasjon over en språkbruk som opplagt ikke gir mening.
Påberopelse og anvendelse av uttrykksmåten vil
nødvendigvis måtte bli selvrefererende om man
forsøker seg på innholdsbestemmelse, og normløs om
man lær være. Å forutsette at ”barnets
beste” som standard tillempet den konkrete situasjon og på
generelt grunnlag kan reflektere en juridisk eller også
verdimessig oppfatning som er faglig holdbar og etterprøvbar, er
i beste fall naivt. I verste fall tilrettelegging for legalisert
barnemishandling.
Delt omsorg som barnets beste
Som motstander at uttrykksmåten ”barnets beste” kan
det virke selvmotsigende å forsøke å skyve en
holdning til fordel for ”delt omsorg” inn under standarden.
Men slik lovgivningen er innrettet kan det ikke utelukkes, gitt at en
åpen standard må være absulutt i forhold til alle
tenkelige alternativer for det enkelte konkrete tilfelle. Sånn
sett er norsk lov selvmotsigende da det eksisterer et eksplisitt
lovforbud mot at retten kan idømme delt omsorg mot den ene parts
vilje. Skal barneombudets kronikk 21.01.08 oppfattes seriøst,
innebærer den en støtte til opphevelse av lovforbudet,
slik han uttrykker seg om ”idømming av delt bosted”.
For og imot
Grenseoppgangen mellom ”barnets beste” og andre
størrelser, f.eks i forhold til likestilling,
rettferdighetsbetraktninger og andre familiehensyn er mildest talt
uklar. Aftenpostens familierådgiver Jesper Juul fanger delvis opp
problematikken i sin faste spalte 12.01.08, men bidrar dessverre til
ytterligere forvirring: ”Men det er tvilsomt om det i den enkelte
saken eksisterer saklig belegg for å argumentere for eller imot
”barnets beste”. Jeg understreker at jeg her mener generelt
og som grunnlag for lovgivning. Faglig sett er det nemlig ikke mulig
å skjelne mellom barnets beste og familiens beste”.
Avveininger
Jesper Juul avdekker muligens ufrivillig en svakhet hos fagfolk, enten
de kaller seg psykologer eller jurister. Synspunktet om at det ikke kan
skjelnes mellom barnets beste og familiens beste er kun riktig hvis det
fremkommer av en avveining av ulike hensyn til ulike familiemedlemmer
enkeltvis og samlet – etter en konkret helhetlig analyse av alle
tenkelige faktorer som berører definerte familiemedlemmer. Slike
analyser har fagfolkene aldri evnet å produsere. De er knapt nok
i stand til å si om de egentlig regner fedre som fullverdige
foreldre. Dermed oppstår et ytterligere problem:
Skille eller sammenblanding
Ved å nekte å skjelne mellom ulike hensyn legges til rette
for sammenblandinger og kategorimistak. Kjønnskrigen får
næring. Systemhensyn, status quo og fortsatt morsperesumpsjon kan
kamufleres under ”barnets beste”, med fordoblet ytre og
indre frustrasjon som konsekvens. Nestorene i norsk familierett Lucy
Smith og Peter Lødrup skriver i sin bok ”Barn og
foreldre” (2006) at det ikke er plass til likestilling ved siden
av barnets beste. Greitt nok, gitt at standarden er etterrettelig og
argumentativt gyldig ved anvendelse både på
enkeltsaksnivå og i fagbøker som autoritative utsagn og
endatil som rettskilde.
Fordelingsrettferdighet
Det går utmerket an å kritisere ”barnets
beste”- standarden, og det er gjort før på
forbilledlig vis. Samfunnsforskeren Jon Elster publiserte i 1987
artikkelen ”Solomonic judgements: Against the Best Interest of
the Child” (Chicago Law Review, vol 54 pp 1-45, 1987) som et ledd
i en studie i fordelingsrettferdighet som omfattet flere norske
fagfolk, blant annet jurister. Artikkelen er ikke gått ut
på dato, i motsetninger til psykologers eneforeldertekning og
ureflektert status quo hos norske jurister. Elster drøfter og
analyserer bl.a forholdet mellom hensyn til barnet og
foreldrerettigheter, og velferdsbetraktninger for barn og foreldre.
Beslutningskriterium
Men vesentligst analyserer Elster om ”barnets beste” er et
egnet kriterium for å avveie ulike hensyn som kan komme i
betraktning. Han peker på at standarden er ubestemmelig og kan
føre til vilkårlighet – på tvers av antakelser
om hva som tjener barns tarv. Standarden kan føre til
urettferdighet – både for det enkelte barn i den enkelte
sak og for barn i alminnelighet. Skal standarden brukes må alle
tenkelige utfall kartlegges, også med tilskriving av
sannsynlighet og verdier knyttet til alternativer. Usaklige argumenter
irrelevant for barnet kan få innpass.
Tiden som problem
Slike betenkeligheter er ikke reflektert i norsk barnelovgivning. Tvert
imot er standarden gitt en utvidet betydning da ”barnets
beste”, jf Bl § 48, nå gjelder både for
vurdering av de materielle og de prosessuelle spørsmålene
som oppstår og blir gjort gjeldende, med fare for ytterligere
sammenblanding av vilkårsbestemmelser. Bruk av legitime og legale
rettsmidler kan dermed anses som ikke til barnets beste, under
henvisning til den skade prosessen påfører under tiden.
Samtidig legaliseres strategier som misbruker tiden og gir fordel
status quo.
How indeed …
Elster skriver: ”As long as appeals and adjournments are
allowed by the law, presumably because they can serve the cause
of justice, it would be perverse to punish a party for making use of
them”. Dette har imidlertid foregått i norsk rett lenge,
f.eks overfor fedre som nektes samvær, men like fullt blir
straffet økonomisk og menneskelig for å reise saker for
å få endret tilstanden. Elster spør ironisk:
”How indeed, can a parent claim to represent the childs best
interest if the institutional machinery for making the claim works
against that very interest?”.
Hinsidiges barnets beste
Foreldre kan vinne frem med konflikskapende stategier. Høyt
konfliktnivå erstattes over tid med tiden selv som argument, uten
reggressiv undersøkelse av grunnleggende forhold og skiftende
vilkår. Holdningen blant en del etablerte fagfolk bygger på
grunnsynet i ”Beyond the Best Interest of the Child”
(Goldstein, Freud and Solnit, 1973) hvor forfatterne ikke vil gi
tapende part i en barnefordelingstvist besøksrett. Barnet skal
kun ha en forelder. Erfaringer fra lov og rett tyder på at
”barnets beste” viser seg uegnet som beslutningskriterium.
Rett og slett.