Mørke tall og hvitvaskede sannheter
Av Ole Texmo, skribent
Flere kvinner i sentrale Oslo har rapportert om truende opptreden og voldtektsforsøk fra menn. Slike tildragelser når nyhetene raskt. Den påståtte voldtektsbølgen får, tiltross for påstander om at vold og overgrep mot kvinner og barn blir tiet i hjel, toppoppslag i alle toneangivende riksmedier over lengre tid.
Anklager
Performanceartisten Marianne Aulie fikk sin besøkelsestid som bestilt da hun på direkten i NRKs radio P3 den 12.03.07 navnga to mannspersoner som angivelig hadde forsøkt å voldta henne for en del år siden. På direkten i TV2 fikk Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen hevde uimotsagt at Aulies sterke uttrykksmåte tydet på at påstandene måtte være sanne <sic>. I slike sammenhenger inviteres krisesenterleder Tove Smaadahl som takker for tilliten ved å vise til mørketallene som selvsagt alltid er store. Tidligere har hun hevdet at ingen kvinner lyver om overgrep. Falske anklager er ifølge synske kvinner som Smaadahl et marginalt fenomen. Medieoppmerksomheten ble understøttet av Riksadvokatens rapport om frifinnelser i voldtektssaker.
Hysteri
Reellt voldsutsatte har krav på respekt, enten det er kvinner, barn eller menn. Vold og overgrep er nok alvorlige tildragelser som de er. Samtidig kan det være på sin plass å advare mot å hausse opp stemningen med henvisninger til diverse mørketall og språkbruk som ”voldtektsbølge” når det i realiteten er tale om noen titalls tilfeller av overfallsanmeldelser, inkludert noen påstått fullbyrdede voldtekter, hvorav noen senere er erklært som reelle. En anmeldelse er strengt tatt ikke mer enn en påstand om et angivelig straffbart forhold inntil det foreligger rettskraftig dom. Når påstått omfang av vold og overgrep antar store dimensjoner, men angivelse av metodisk etterprøvbar beregning er fraværende, har man ikke sjelden å gjøre med hysteri. Når tallestimatene mangler rot i empirisk frembragte funn og argumentasjonen er tiltagende emosjonell, har hysteribetegnelsen sin berettigelse.
Balanse
Ikke dermed sagt at kvinnene i de nevnte titalls tilfellene opptrer hysterisk. For disse kan krenkelsene være reelle nok. Men de som hevder at omfanget er større enn det er mulig å beregne seg frem til metodisk, må finne seg i å bli kalt hysterikere. Å forsøke seg på slike nyanseringer betyr ikke at man bagatelliserer forekomsten av de reelle tilfellene. Å forsøke å motvirke tendensen til mørketallsmagi og overgrepshysteri, er ikke det samme som å bagatellisere, men et forsøk på å balansere inntrykket som skapes. Motforestillinger av denne karakter, gjerne supplert med alternative synspunkter på f.eks kvinners troverdighet og feministiske feilforutsetninger, betyr ikke at man støtter voldtekt og overgrep mot kvinner og barn. Gitt at dette er nødvendig å presisere.
Kildekritikk
Sommeren 2006 ble Oslo angivelig rammet av en voldtekstsbølge som skapte nok virak til at mediene glemte kildekritikken og lot kvinneaktivister og voldsforskere presentere sannheter som aldri er blitt sjekket, verken av mediene eller av fagfolk som parasiterer på overgrepsfrykten. Dagsavisens toppoppslag ”Nesten alle blir klådd på” 04.08.06 repeterte klassiske unnlatelsessynder når feministisk motiverte vinklinger får dominere. Forsker Marianne Sætre ved Politihøgskolene bidro med denne: ”Økt trafficking av prostituerte åpner for forventninger om at unge kvinner generelt skal være tilgjengelige for sex, tåle mer, og kan behandles som eiendom. Disse tvangsforholdene flyter nå over og inn på vanlige sosiale arenaer, sier Sætre som har forsket på overgrep og kriminalitet i over 20 år.”
Rasjonaler
Avisene og mediene svømmer over av velmente synspunkter om at flere ressurser må settes inn for å forebygge vold og trygge de voldsutsatte. Greitt nok. Men når fornuften er borttauet og forstanden har fått sluttpakke, kommer kravene om flere voldtektsanmeldelser og flere fellende dommer, jf advokat Birgit Vinnes i Dabladet 13.03.07 og statssekretær Astrid Aas-Hansen i Justisdepartementet i Aftenposten 26.03.07. Dette er topppunktene på bevisstløshet, for hvordan vet man at alle anmeldelser er ekte, at vi må ha enda flere anmeldelser, og at antall fellende dommer er for lavt? Svaret er enkelt: Vi vet ikke. Journalister spør sjelden eller aldri hvordan mørketall beregnes.Vi blir heller ikke klokere etter at Riksadvokaten presenterte rapporten ”Gjennomgang av frifinnelser i voldtektssaker”, dagen etter Aulie-stuntet 12.03.07.
Metode
Krav til vitenskapelighet og metodisk relevant sammenligning, målbarhet og etterprøving er ikke pensum for personer i ulike juristroller. Vesentlige kriterier og kategorier underslås, f.eks sammenligning mellom fellende og frifinnende dommer. Kontrollgrupper og standarder for målbarhet savnes, likeså kvalifisering av størrelser som troverdighet hos ulike aktører. Eneste metodeforutsetning, inspirert av feministiske strømninger i politi og media, synes å være at tallet på dømte menn oppfattes som for lavt. Sannheten om at for få voldtekter anmeldes og at for for få menn dømmes for voldtekt taes for gitt og hvitvaskes gjennom Riksadvokatens rapport, bl.a under henvisning til en svensk undersøkelse hvor det hevdes at kun 9 av 10 voldtekter anmeldes, men uten drøfting av metode eller testing av ulike hypoteser.
Ideologi
Påstander om vold og overgrep mot kvinner og barn begått av menn og fedre er god butikk i feministenes værnede bedrifter. Seksuell trakassering tilhører den utvidede begrepsbruk, påståtte fysiske eller verbale overgrep, på linje med fullbyrdede voldtekter. Ikke rart vi får høye tall når det er opp til den enkelte respondent på spørreundersøkelser å subjektivt definere grad av krenkelse gjennom et helt livsløp. Mørketallene blir neppe mindre med flere feminister som premissleverandører for offentlig debatt og forskningsinnsats. Kjønnskampen næres av uvitenskap, ureflekterte holdninger og negativt syn på menn. Bevisstløsheten ble gitt legitimitet av regjering og storting da man fremmet og vedtok Familiemeldingen (stort.meld. nr 29 2002-03) hvor familievold ensidig defineres som vold begått av menn mot kvinner og barn.
Sort, hvitt og rødt
Det finnes intet seriøst vitenskapelig grunnlag for Familiemeldingens budskap. Slike dokumenter bidrar til å hvitvaske sannheter som at mørketallene er store og at kvinner ikke lyver om overgrep. Riksadvokatens rapport trekker i samme retning. Ingen medier stiller spørsmål ved rapportens innhold og metodeforutsetninger. Kildekritikken later til å være på retur. At påfallende mange voldtektsanmeldelser dreier seg om mørhudete menn får feministen Hannah Helseth (Dagbladet 23.03.07) til å hevde at skillet mellom ”svarte og hvite overgripere hindrer kampen mot vold”, uten å nyansere for skillet mellom påstander som sådanne og reelt dokumenterte tilfeller. I Aftenpostens kronikk 12.04.07 er advokat Abid Raja på banen med sin forakt for empiri og statistikk: ”det er enorme mørketall her”. Hysteriet har gode vekstvilkår. Varsellampene har lyst lenge nok.