Moderne myter om barnefordeling

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
I sin serie om samlivsbrudd melder VG 22.01.11 om ”Rekordmange fordelingssaker i retten”. Den store økningen i antall saker om barnefordeling har vært merkbar i lengre tid. Vi mangler imidlertid differensiert statistikk for ulike typer familiesaker. Vi har heller ingen forskning på årsaker og virkninger av lovendringer over tid. Selv om det er uomtvistet at økningen i antall saker er stor, er det liten eller ingen kunnskap som støtter ulike forklaringer fra ekspertene.

Kunnskap og myter

På NRK Puls 24.11.08 fortalte en smilende tingrettsdommer Erling Agder seerne at det er blitt attraktivt å gi til retten fordi retten har så mange ”anerkjente psykologer med høy integritet”. En uttalelse fra psykolog Katrin Koch (Vårt Land 03.04.08) gir inntrykk av at foreldrepartene får gratis psykologhjelp, og at økningen var ventet. At kranglete foreldre kan bruke domstolene som fri terapi er hårreisende, gitt at det stemmer, og er dessuten fullstendig på siden av hva sakkyndige skal bidra med innenfor rettens rammer. Hvis økning i antall saker var ventet, er det påfallende at lovforarbeidene til endrede saksbehandlingsrutiner, samt nedbygging av meklingsinstituttet før rettssak, ikke har nevnt mulige konsekvenser.

Bedre tilbud?

Det er heller ikke utviklet  målbare kriterier innenfor fagmiljøene, verken hos psykologer eller jurister. Like fullt hevder Sorenskriver Ivar Svendsgård (VG 22.01.11) at ”domstolene i dag gir et bedre tilbud enn tidligere. Vi har etablert en så god ordning for slike saker at terskelen for å bringe dem inn for domstolen er lavere”. Uten belegg. Domstolene underslår sine egne strategier hvor partene presses til forlik som viser seg å ikke fungere; konfliktnivå og antall endringssaker underkommuniseres. Det har formodningen mot seg at domstolene driver reklame for en type saks- og konfliktregulering som har ridd systemet som en mare i årevis.

Ulikeverd

Grenseoppgangen mellom samlivsbrudd og barnefordeling er ikke alltid like klar. For nyskilte par med blandede følelser og emosjoner i uskjønn forening, er det normalt å blande diskursene. Etablert internasjonal skilsmisseforskning antyder at det tar flere år å stabilisere et brudd når det er uenighet om barn. Forholdet mellom mødre og fedre er ulikeverdig, tilsvarende forholdet mellom daglig omsorg og samværsrett. Fedre som betrakter seg som fullverdige foreldre finner seg ikke i å bli degradert av samfunnet etter brudd på foreldrenivå. Dessverre baserer rettens profesjonelle aktører seg på utdaterte kjønnsrollestereotypier. Bruk av sakkyndige psykologer er ikke en del av løsningen, heller en del av problemet.

Omsorgsinnsats

Vi vet ikke hvem som går til sak, mor eller far. Vi vet heller ikke hvilke anførsler som begrunner søksmålene og hvilke argumenter som vinner frem. Uten kunnskap er det grobunn for myter. En seiglivet myte er at fedre som taper barnefordelingssaker får som fortjent: de får ikke mer del i barnas liv enn de har vist innsats for under samlivet. Medieeksponerte epresentanter for denne forestillingen er statsråd Audun Lysbakken, barneombud Reidar Hjermann og matforbruksforsker Runar Døving. Det kan dog tenkes at fedre som mer og mindre frivillig blir parter i barnefordelingssaker har deltatt langt mer enn normalt; at de tilsvarende har mer gjensidig tilknytning til barna. Disse fedrene kan være ikke-representative av nok en årsak: svært mange fedre i barnefordelingssaker har tatt initiativ til brudd, motsatt hva barneombud Hjermann sier om motiver hos ”krenkede fedre”

Hvilken likestilling?

Mangel på reell likestilling setter fedre – 50 % av foreldrene og tilsvarende 50 % av partene i sakene – i en vanskelig posisjon. I VGs oppslag 22.01.11 har ingen av ekspertene noe konkret og etterprøvbart å referere til. Det mest nærliggende ville være å sjekke utfallet av rettssakene for å teste hvorvidt fedres ønsker om mer samvær og delt omsorg gir uttelling. For å teste sorenskriver Svendsgårds påstand kan man undersøke hvordan mer og mindre forutsigbart utfall av barnefordelingssaker skaper forventinger hos det rettssøkende publikum. Med tilhørende målbar søksmålsrate. Dessverre vet vi ingenting. Det forskes ikke på barnefordelingssaker i Norge. Tiltross for at disse utgjør den dominerende sivilsakstypen i domstolene, er pensumet minimalt. Vitenskapelig metode er fraværende i juss-studiet. Lærebokforfatterne Smith og Lødrup sier for sikkerhets skyld at ”Likestilling har ingen plass ved siden av ”barnets beste” ” (Barn og Foreldre, 2007).