Mest samlet foreldrekontakt

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I Oslo tingretts dom av 22.12.08, som del av en mye omtalt barnebortføringssak, gir retten følgende begrunnelse: ”Etter en totalvurdering der hensynet til hvem av foreldrene som antas å ville sikre barna best mulig samlet foreldrekontakt tillegges avgjørende vekt, er det rettens konklusjon at barna begge skal bo fast hos mor”

Demokratisk sinnelag

Her har retten vært ganske eksplitt når konklusjonen skal trekkes. Barnefordelingen har oftest tre gjenstander: Foreldreansvar, daglig omsorg (bosted) og samvær. Når retten skal sortere likt og ulikt som påberopes og anføres av partene, kommer retten ikke sjelden i konflikt med sine egne rasjonaler. Avveining av ulike hensyn forutsetter en konkret vektlegging retten ikke alltid evner eller ønsker å tydeliggjøre. Et moment man skulle tro teller mye er demokratisk sinnelag. På barnets og den nye tokjernefamiliens vegne.

Størst, best eller mest?

Momentet ”mest samlet foreldrekontakt” er relativt mye omtalt i faglitteraturen, og hyppig påberopt og tilsvarende brukt av retten. I nevnte dom er det vist til Inge Lorange Backer kommentarutgave (2008) med referanse til Lucy Smith (2006). I en studie om lagmannsrettssaker om barnefordelingssaker (Skjørten 2005) er momentet omtalt i et eget kapittel om vurderinger som faller inn under barnets beste. Smith bruker uttrykket ”størst”, Backer ”best”, og Skjørten ”mest”. Er det vesentlig forskjell i uttrykksmåtene som avspeiler relevante drøftinger og kriterier for avveining av ulike hensyn, f.eks samarbeidsvilje om samværsretten?

Kvantitet vs kvalitet

Professor Trude Haugli ved Tromsø Universitet hevder i en artikkel i tidsskrift for Familierett (2008) at det korrekt må hete ”best samlet foreldrekontakt”, med referanse til en høyesterettsdom (Rt 2005, s682). Men heller ikke Haugli gir noen begrunnelse for hvorfor den ene eller andre uttrykksmåten er å foretrekke. Grovt sett har vi å gjøre med løsninger som fremhever målbare størrelser som mengde og varighet på den ene siden, og på den annen side mer diffuse størrelser som tilsynelatende angir kvaliteten på kontakten mellom barn og foreldre. Hos Smith (2005) er nevnt kontakt med øvrig familie, søsken og besteforeldre.

Teori og praksis

Både i rettsavgjørelser og i faglitteraturen er vist til Høyesterettsavgjørelser hvor det angivelige hensyn – størst, best eller mest – er anvendt. Men det er ikke uten videre gitt at slike avgjørelser har prejudikatsvirkning, dvs at de kan anses som retningsgivende for øvrig praksis. Det er heller ikke gitt at påstått avveining hos Høyesterett er den reelle, forholdene i den enkelte sak tatt i batraktning. ”Mest mulig samlet foreldrekontakt” er et godt egnet kriterium når det prsiseres hvilke verdier og normer retten legger til grunn, f.eks respekt for samværsrett og avstandtagen til forsøk på foreldrefiendtliggjøring. Når retten er etterrettelig.

Avveining

Det fins ingen empiri på hvor mye hensynet til mest, størst eller best samlet foreldrekontakt anføres, vektlegges og får avgjørende betydning for utfallet av saker om barnefordeling. Den foreldreparten som tilbyr den andre mest samvær, tilfredsstiller kriteriet, strategier kan avsløres og retten kan kamuflere egne preferanser gjennom ulne ”barnets beste” - påberopelser. Mest samlet misbrukes for å dekke over at retten ikke ønsker å påpeke vidløftigheter om påstått vold og overgrep som diskvalifiserende, eller slå eksplisitt ned på samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring. I saken nevnt innledningsvis vant moren tiltross for at hun ikke hadde lagt ned påstand om samvær for faren. Altså samlet foreldrekontakt lik null.

Kjønn og motstand

Som begrunnelesstrategi risikerer kvalitative hensyn å bli en sirkulær ”barnets beste” - bevegelse. Toneangivende krefter blant kvinnelige jurister er lite positive til mest mulig foreldrekontakt. Verken i teori eller praksis. Det er de samme som er mot delt omsorg, og som hevder samværsretten må begrenses pga menns angivelige vold mot kvinner og barn. Men ingen av disse fagfolkene evner å avveie forholdet mellom kvalitet og kvantitet. Fra lekmannssynspunkt virker det troverdig at mengden av kontakt mellom barn og foreldre er bestemmende for kvaliteten. Kvantitet er lettere gjenstand for rettferdighetsbetraktninger. For store og små.

Samarbeidsevne og vilje

Empiriske studier med representativt utvalg om ”Foreldres kontakt med barn de ikke bor sammen med”, utført av Norsk Institutt for By og Regionforskning (NIBR rapport 1992:9 og notat 1997:103) viser at hvor fedre har daglig omsorg, har mødre langt oftere utvidet samvær og del i foreldreansvar enn omvendt. Tre ganger så stor statistisk sannsynlighet viser disse funnene. Motstanden kan leses i dette lys. Med forbehold for overføringsverdi fra funnene til rettens verden, tyder saker og ting på at fedre tilbyr mer samlet foreldrekontakt for fellesbarn. De som velger å fremheve kvalitet, toner samtidig ned respekten for samværsretten og betydningen av rettferdighet.