Menns rettigheter
Av
Erfaringer fra Island kan tyde på at tredeling av
foreldrepermisjon ikke fører til likelønn mellom kjønnene, ifølge et oppslag på
Forskning.no 09.11.09 (”Pappaperm uten
lønnseffekt”). Funnene ble presentert på en stor konferanse nylig hvor også
vår egen barneminister deltok. Det er grunn til å advare: Ut over
feilforutsetninger dagens ordninger allerede bygger på - juridisk og
familiepolitisk - kan kobling av de to faktorene – likestilling som foreldre og
som arbeidstakere – lede til enda flere feilslutninger. I verdens mest
likestilte land har fedre fremdeles ikke selvstendig opptjeningsrett til
foreldreperm. Pater – est –regelen definerer farens forhold til barnet gjennom
farens sivile forhold til moren.
Avledede rettigheter er hovedregelen. Det er lite eller ingenting
som tyder på at menn i rollen som fedre får selvstendig status i barns liv før
det skjer en virkelig revolusjon. Det er ikke gitt at de rød-grønne, med
likestillingsminister Audun Lysbotten i spissen, er i stand til å se hvor
systemets feilforutsetninger er forankret. I et tiltredelsesintervju i
Klassekampen 22.10.09 er hovedfokuset på Integrering som innovativ del av den
nye departementskonstruksjonen. Størrelser som Integrering, Inkludering og
Mangfold skal gi positive assosiasjoner. Men den orwellsk nytaleretoriske patos
er gjennomsiktig. Samtidig definerer Lysbakken kampsak nr 1: å sikre kvinners
rettigheter. Kampsak nr 2 er homofiles rettigheter.
At kvinner tjener mindre enn menn har ikke nødvendigvis med diskriminering
av kjønn å gjøre. Nedgradering av omsorgsyrker handler også om at omsorg ikke
er prioritert – juridisk og familiepolitisk. Integreringsminister Lysbakken har,
etter at han ble utnevnt til landets første av sitt slag på det utvidete fagområdet,
fremhevet ulike saker som skal få hans oppmerksomhet. Men barneloven har han
ikke nevnt. Det er her mor og far defineres og behandles forskjellig, foreldrestatusen
gjøres relativ, og gradvis utvannes. Det er her tilbøyeligheten til uheldige ideologiske
føringer er grunnlagt, hvor begrepet omsorg er forsøkt fjernet til fortrengsel
for bostedsforelderens eneveldige maktutøvelse. Hvor fedre gjøres til
utbyttbare ressurser underlagt mødres regimer.
Når Lysbakken i Dagsavisen 06.11.09 skriver om ”Pappaperm”snakker han om ”menns rettigheter som omsorgspersoner”.
Ikke om fedres status – juridisk og familiepolitisk. Ureflektert omforening av
begreper bidrar til å kludre til en vettug avveining av både familiepolitiske
hensyn, og forholdet mellom og til de nye størrelsene. Oppgaven med å
overbevise våre nye landsmenn som i inkluderingens, mangfoldets og
integreringens navn fremdeles skal behandles som annenrangs foreldre, blir ikke
enkel. Med avledede rettigheter og degradert foreldrestatus blir det
vanskeligere å motivere både etnisk norske menn og menn med utenlandsk
opprinnelse til å se at kvinners rettigheter og særfordeler må ha førstepri.
Mangel på juridisk-rettslig likestilling i foreldrerollen,
gjør det ikke enklere å troverdiggjøre at kvinner bør få enda flere særfordeler
ved å oppnå såkalt likelønn på en rekke områder. Men vi skal ikke blande de to
saksfeltene sammen. Kun pointere at det ene bør være på plass før det andre kan
utvikles. Å starte med kvinners rettigheter som det selvfølgeligste er ingen god
likestillingspolitikk. Hva skal barna erfare? At mor, og eventuelt medmor i henhold
til den nye terminologien i den nye ekteskapslovkonstruksjonen, er mer verdt
enn biologisk far? At fordi mange menn i henhold til stadig større
mørketallspåberopelser begår vold mot kvinner og barn, kan verken barn eller
fedres samværsrettigheter beskyttes?
Vår nye minister får en utfordrende jobb med å balansere
ulike hensyn. Hvorfor likelønn må komme først er ikke gitt. Hvorfor ikke fedre
allerede har oppnådd selvstendige permisjonsrettigheter er så skambelagt at
Audun Lysbakken gjerne må skryte på seg revolusjonsfanen som innovatør pr 2004
da han ifølge eget utsagn lanserte pappapermrevolusjonen sammen med
partikollega Heikki Holmås. Vi kan få den pussige situasjon at ”menns
rettigheter” igjen blir parkert, denne gang med henvisning til funn fra
likelønnsstudier. Som tilfelle var i debatten om ny ekteskapslov, vil
grunnlagsdiskusjonen om forholdet mellom relevante og irrelevante likheter og forskjeller
bli hold unna medieoffentligheten, fagmiljøene og de politiske nivåene.
Menns rettigheter er et belastet tema. Fedre som forsøker å
fremme kritikk av barnelovsystemets virkemåter, ikke sjelden med henvisning til
påstått diskriminerende praksis, blir oftest avfeid med ”mens rights” –
argumentet: Menn er angivelig kun opptatt av rettigheter og ikke av plikter. I
norsk lovgivning tok det veldig lang tid før ugifte fedre fikk automatisk del i
foreldreansvaret. Fra forslaget i Barnelovutredningen på det radikale
syttitallet (NOU 1977:35), til det knappe flertallet (33-31) i odelstinget
2005, gikk det 28 år med til dels heftig likestillings- og kvinnekamp. I
teknisk og praktisk forstand er imidlertid ikke det nye lovverket vanntett
eller meningsbærende. Ugifte foreldre må være samboere etter registrering. Mors
reelle vetorett er ikke opphevet.
Innføring av automatisk felles foreldreansvar hvor plikt og
rett, omsorg og bestemmelsesrett, er likeverdig og komplementært i utøvelsen av
foreldrerolen, vil neppe skje under den rødgrønne regjeringen. Dermed går vi
glipp av en fantastisk mulighet til å skaffe oss data som kan grunnlegge
seriøse langtidsstudier om hvordan omsorgsinnsats følger formelle rettigheter
og andre mulighetsbetingelser. Eller for den del hvilken mulig innvirkning
omsorg for barn har for likelønn. Hvor mange av nyskilte småbarnsfedre med
selvvalgt ulønnet permisjon kan for øvrig gjøre seg håp om å få uttelling for
omsorgsinnsatsen etter brudd med mor? Med nåværende barnelovs håpløst utdaterte
forskjellsbehandling i bokstav og praksis? Med avledede rettigheter som
hovedregel og forståelsesform?