Menns rettigheter

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Erfaringer fra Island kan tyde på at tredeling av foreldrepermisjon ikke fører til likelønn mellom kjønnene, ifølge et oppslag på Forskning.no 09.11.09 (”Pappaperm uten lønnseffekt”). Funnene ble presentert på en stor konferanse nylig hvor også vår egen barneminister deltok. Det er grunn til å advare: Ut over feilforutsetninger dagens ordninger allerede bygger på - juridisk og familiepolitisk - kan kobling av de to faktorene – likestilling som foreldre og som arbeidstakere – lede til enda flere feilslutninger. I verdens mest likestilte land har fedre fremdeles ikke selvstendig opptjeningsrett til foreldreperm. Pater – est –regelen definerer farens forhold til barnet gjennom farens sivile forhold til moren.

 
Avledede rettigheter er hovedregelen. Det er lite eller ingenting som tyder på at menn i rollen som fedre får selvstendig status i barns liv før det skjer en virkelig revolusjon. Det er ikke gitt at de rød-grønne, med likestillingsminister Audun Lysbotten i spissen, er i stand til å se hvor systemets feilforutsetninger er forankret. I et tiltredelsesintervju i Klassekampen 22.10.09 er hovedfokuset på Integrering som innovativ del av den nye departementskonstruksjonen. Størrelser som Integrering, Inkludering og Mangfold skal gi positive assosiasjoner. Men den orwellsk nytaleretoriske patos er gjennomsiktig. Samtidig definerer Lysbakken kampsak nr 1: å sikre kvinners rettigheter. Kampsak nr 2 er homofiles rettigheter. 

 
At kvinner tjener mindre enn menn har ikke nødvendigvis med diskriminering av kjønn å gjøre. Nedgradering av omsorgsyrker handler også om at omsorg ikke er prioritert – juridisk og familiepolitisk. Integreringsminister Lysbakken har, etter at han ble utnevnt til landets første av sitt slag på det utvidete fagområdet, fremhevet ulike saker som skal få hans oppmerksomhet. Men barneloven har han ikke nevnt. Det er her mor og far defineres og behandles forskjellig, foreldrestatusen gjøres relativ, og gradvis utvannes. Det er her tilbøyeligheten til uheldige ideologiske føringer er grunnlagt, hvor begrepet omsorg er forsøkt fjernet til fortrengsel for bostedsforelderens eneveldige maktutøvelse. Hvor fedre gjøres til utbyttbare ressurser underlagt mødres regimer.

 
Når Lysbakken i Dagsavisen 06.11.09 skriver om ”Pappaperm”snakker han om ”menns rettigheter som omsorgspersoner”. Ikke om fedres status – juridisk og familiepolitisk. Ureflektert omforening av begreper bidrar til å kludre til en vettug avveining av både familiepolitiske hensyn, og forholdet mellom og til de nye størrelsene. Oppgaven med å overbevise våre nye landsmenn som i inkluderingens, mangfoldets og integreringens navn fremdeles skal behandles som annenrangs foreldre, blir ikke enkel. Med avledede rettigheter og degradert foreldrestatus blir det vanskeligere å motivere både etnisk norske menn og menn med utenlandsk opprinnelse til å se at kvinners rettigheter og særfordeler må ha førstepri.

 
Mangel på juridisk-rettslig likestilling i foreldrerollen, gjør det ikke enklere å troverdiggjøre at kvinner bør få enda flere særfordeler ved å oppnå såkalt likelønn på en rekke områder. Men vi skal ikke blande de to saksfeltene sammen. Kun pointere at det ene bør være på plass før det andre kan utvikles. Å starte med kvinners rettigheter som det selvfølgeligste er ingen god likestillingspolitikk. Hva skal barna erfare? At mor, og eventuelt medmor i henhold til den nye terminologien i den nye ekteskapslovkonstruksjonen, er mer verdt enn biologisk far? At fordi mange menn i henhold til stadig større mørketallspåberopelser begår vold mot kvinner og barn, kan verken barn eller fedres samværsrettigheter beskyttes?

 
Vår nye minister får en utfordrende jobb med å balansere ulike hensyn. Hvorfor likelønn må komme først er ikke gitt. Hvorfor ikke fedre allerede har oppnådd selvstendige permisjonsrettigheter er så skambelagt at Audun Lysbakken gjerne må skryte på seg revolusjonsfanen som innovatør pr 2004 da han ifølge eget utsagn lanserte pappapermrevolusjonen sammen med partikollega Heikki Holmås. Vi kan få den pussige situasjon at ”menns rettigheter” igjen blir parkert, denne gang med henvisning til funn fra likelønnsstudier. Som tilfelle var i debatten om ny ekteskapslov, vil grunnlagsdiskusjonen om forholdet mellom relevante og irrelevante likheter og forskjeller bli hold unna medieoffentligheten, fagmiljøene og de politiske nivåene.

 
Menns rettigheter er et belastet tema. Fedre som forsøker å fremme kritikk av barnelovsystemets virkemåter, ikke sjelden med henvisning til påstått diskriminerende praksis, blir oftest avfeid med ”mens rights” – argumentet: Menn er angivelig kun opptatt av rettigheter og ikke av plikter. I norsk lovgivning tok det veldig lang tid før ugifte fedre fikk automatisk del i foreldreansvaret. Fra forslaget i Barnelovutredningen på det radikale syttitallet (NOU 1977:35), til det knappe flertallet (33-31) i odelstinget 2005, gikk det 28 år med til dels heftig likestillings- og kvinnekamp. I teknisk og praktisk forstand er imidlertid ikke det nye lovverket vanntett eller meningsbærende. Ugifte foreldre må være samboere etter registrering. Mors reelle vetorett er ikke opphevet.

 
Innføring av automatisk felles foreldreansvar hvor plikt og rett, omsorg og bestemmelsesrett, er likeverdig og komplementært i utøvelsen av foreldrerolen, vil neppe skje under den rødgrønne regjeringen. Dermed går vi glipp av en fantastisk mulighet til å skaffe oss data som kan grunnlegge seriøse langtidsstudier om hvordan omsorgsinnsats følger formelle rettigheter og andre mulighetsbetingelser. Eller for den del hvilken mulig innvirkning omsorg for barn har for likelønn. Hvor mange av nyskilte småbarnsfedre med selvvalgt ulønnet permisjon kan for øvrig gjøre seg håp om å få uttelling for omsorgsinnsatsen etter brudd med mor? Med nåværende barnelovs håpløst utdaterte forskjellsbehandling i bokstav og praksis? Med avledede rettigheter som hovedregel og forståelsesform?