Menn og menn; debatt og debatt

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

Forsker Runar Døvings ureflekterte Aftenposten-kronikk ”Mannskamp for likestilling” 14.10.06 har skapt debatt. Dagbladet fulgte raskt opp og lot ”alenefaren” Arve Juritzen representere menns kamp for like rettigheter i forhold til barn (15.10.06). Tirsdag 24.10.06 får Fett-feministen Kristin Engh Førde anledning til umiddelbart å imøtegå pro-feministene Per Kristian Dotterud og Jørgen Lorentzen (23.10.06) for deres forsvar for liekstillingsminister Bekkemellems tilsynelatende utstrakte hånd overfor mannskjemperne. Hittil har ingen alminnelige skikkelige heterofile menn med naturlige og kulturlige instinkter for hvordan man avler barn og organiserer likeverdet mellom mor og far fått slippe til i medieoffentligheten. Debatten er preget av vesentlig to tendenser: kunnskapsløshet og historieløshet.

Fett-redaktør Førde hevder at ”feminismen (er) den eneste bevegelsen som har kjempet for å endre menns rolle i familien. (De) som er opptatt av mannsrollen må innse at feminister har ventet på dette engasjementet i mange tiår” <sic> De unge og taletrengte feminister er ikke smålåtne. Ikke har de barn og ikke har de livserfaring, men æren for fremskrittt skal de ha. I all besjedenhet har jeg selv holdt på med dette i 15 år, i særlig grad engasjement for å endre barneloven til et redskap for å skape likeverd mellom fedre og mødre – som utgangspunkt for likedeling av omsorg og ansvar – til barnets beste, som det heter. Lenge før meg startet likestillingsbevisste og oppegående menn ”Aksjonsgruppe Far” i 1979 i forbindelse med Den Nye Barneloven som ble debattert helt frem til vedtakelse i 1981.

Mannsforskere eller andre pro-feminister har aldri vært på banen når det gjelder, f.eks når det gjelder arbeide med å forandre barneloven til et redskap for likestilling og likeverd. Søk på databaser for relevant artikkelstoff viser et totalt fravær av engasjement fra f.eks Jørgen Lorentzen. Prioriteringen har ligget på et annet plan. Vitenskapelighet har aldri vært disse mennenes bord. Reform-leder Dotterud og kjønnsforsker Lorentzen vil ”frigjøre heterofile menn fra en over hundre år gammel homofobisk tvangstrøye om hva som er tillatt for streite menn å gjøre uten å bli for feminin, for homo eller på annen måte satt i sammenheng med det kvinnelige. Alminneliggjøring av homofili er også en frigjøring av den heterofile mannen, og fører muligens til mindre angst for det kvinnelige hos streite menn.”<sic>

Her ligger formodentlig bastarden begravet. I nevnte innlegg inntar pro-feministene en ovenfra-nedad holdning overfor undertrykte homofobe menn som ikke selv vet hva kjønn betyr for oss. Holdningen er i sin struktur ikke ulik det statsfeministiske dogmet om at menn må motiveres med ”kjærlig tvang” for å ta ansvar og omsorg for sine barn. Alminnelige skikkelige heterofile norske menn vet ikke sitt eget beste. Er det rart vi er undertykt? For noen synes kampen om offerrollen å være etterstrebelsesverdig. Dem om det. Å fremstille seg som offer er for det første lite mandig; for det andre leder slike strategier rett i stereotypifellen; for det tredje er en slik kamp dømt til å mislykkes.

Men ett bør mange nok være enige om: kampen for likedelt omsorgspermisjon. Her kan feminister og ikke- eller anti-feminister møtes. Likeledes den lovtekniske utfordringen med å gjøre ”delt omsorg” til hovedregel i barneloven, som Fett-redaktøren korrekt etterlyser. Så kan vi i forsoningens lys se bort fra at feministenes hovedparole for et par år siden lød: ”Nei til trakkasering av kvinner: Nei til delt omsorg!”. Hvis ikke våre bestrebelser lykkes, kan vi søke etter feilkildenivåene i statsfeministenes vernede bedrifter i forvaltning og Akademia. Likestilling og feminisme lar vi ligge. Vi trenger dem ikke.