Menn og følelser

Av Ole Texmo

Hvem har gitt stortingsrepresentant Arild Stokkan-Grande mandat til å uttale seg på vegne av norske menn? I VG 02.01.08 stiller han opp med vaskekost og et fårete uttrykk og sier at menn må bli flinkere til å snakke om følelser. Hvor har han dette fra? Er det tiden i mannspanelet som har forledet ham til å tro at han kan belære norske menn med uttalelser som at ”menn må slutte å være menn”?

Menn må lære seg å snakke om sine følelser, heter det stadig vekk. Men hvor er dette kravet forankret? Er det vitenskapelig, empirisk dokumentert at menn mangler språk for å uttrykke sine følelser? Eller er det kun et ekko fra mannsforskere og andre profeminister som har gjort det til karrierevei å bøye seg for rådende feministisk ideologi som opprettholder dogmer som at fedre må motiveres med ”kjærlig tvang” for å kunne ta seg av sine barn.

Menn er i stand til å uttrykke sine følelser mer enn tydelig. Men for selvkastrerte menn som ikke anerkjenner menns og fedres uttrykk som forskjellige fra kvinners, blir det logisk følgeriktig å projisere egen sviktende mannlighet ut over resten av mannspopulasjonen. Menn uttrykker seg annerledes enn kvinner. Vi har et delvis forskjellig følelsesregister og bruker andre uttrykk. Det betyr ikke at vi mangler språk.

Rikspsykolog Magne Raundalen har sagt det før: ”Far er død, far er en myte, far må bli som mor”. Man kan tenke seg hvilken diagnose alminnelige oppegående og artikulerte fedre får når vi protesterer mot slik selverklært demaskulinisering på våre vegne. Stokkan-Grande og Raundalen kan snakke for seg selv. I mannspanlet har de selskap av mannsforsker Jørgen Lorentzen som har bygget sin karriere på udokumenterte påstander om omfanget av menns vold mot kvinner: ”100 000 menn mishandler sine koner og samboere”.

Fedre som blir dårlig behandlet i forbindelse med barnefordeling har sunget ut i mange år. Vi har protestert mot falske overgrepspåstander som rammer oss hardt, og som ødelegger kontakten med våre barn. Hvor har mannsforskerne og de nye mannsprotagonistene vært når krigen har rast i retten og mot myndighetenes fedreforakt? Menn har følelser for sine barn. Vi har kjempet i mange år med ord som våpen. Ikke er vi voldelige og ikke er vi språkløse. Forakten vi har blitt møtt med fra Stokkan-Grande og hans stymper-kolleger i mannspanelet har sitt språk. Er det slike følelser vi skal lære oss?