Menn i krise

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

”Må menn skifte kjønn?” spør Wenche Holmberg Nielsen og Ulf Rikter-Svendsen i Dagsavisen 09.10.09. Temaet er hvordan nytt lovfestet og kjønnsnøytralt krisesentertilbud vil slå ut for menn. Forfatterne som representerer krisesenterforbund og ressurssenter for menn er opptatt av at også menn er utsatt for vold. De mer enn antyder at det må en avideologisering til for å gjøre tilbudet likt for begge kjønn. Dette støtter vi forfatterne på, men skulle gjerne sett at man gikk lenger i å stille spørsmål ved demoniseringen av menn. Nilsen og Rikter-Svendsen er begge lønnede statsfeminister. Man biter ikke av den hånden som gir mat.

”Reform mottar årlig om lag 45 henvendelser fra menn eller pårørende av menn utsatt for vold i nær relasjon” skriver forfatterne. Det er om lag like mange henvendelser FMO mottar ukentlig. Et bredt spekter som foruten konkret fysisk vold ikke minst dekker typer av systemvold overfor fedre. I særlig grad aksepten av falske volds- og overgrepspåstander som går ut over kontakten med barna. Når det advares mot å ”mistenkeliggjøre menn for å ha skjulte motiver for å oppsøke et krisesetnrtilbud”, er det minst to refleksjoner som melder seg.

Den ene tar utgangspunkt i at det aldri stilles spørsmålstegn ved motivene til kvinner som oppsøker krisesenter. I barnefordelingssaker brukes krisesentrene strategisk for å utmanøvrere kompetent fedre som i utgangspunktet har god og nær relasjon til barna. I kombinasjon med den andre refleksjonen som har voldsdefinisjoner som omdreiningspunkt, frykter FMO at vi kan oppleve en usunn konkurranse om offerrollen. Som setter mennene som utgjør den nye brukergruppen i et dobbelt ugunstig lys. For hvorfor skulle man egentlig mistenkeliggjøre brukere av krisesentere?

Menn i krise er en uensartet gruppe, akkurat som kvinner. Man kan befinne seg i krise uten nødvendigvis være utsatt for vold i nære relasjoner eller fra samfunn og system. Kriser er en del av livet. Volds- og overgrepspåstander har blitt industri. Norske omfangsundersøkelser holder ikke mål metodisk. Vide definisjoner og selvrapporteringsstudier ødelegger for å bygge opp seriøst underlagsmateriale for kartlegging av behov og tiltak. Ensidig fokus på vold skaper forventinger som raskt vil utvikle seg til selvoppfyllelse med tilhørende mangel på krav til dokumentasjon. Som om vi ikke hadde nok hysteri og mørketallsmagi fra før av.

Menn trenger samfunnets aksept for likeverd i kritiske livssistuasjoner som f.eks skilsmisse og barnefordeling. I dag fungerer krisesentrene som arnested for falske beskyldninger for å utmanøvrere oppegående fedre. Det er her selvransakelsen må begynne. Norske feminister har lært seg alle de dårlige egenskapene ved menn de hevder å ta avstand fra, herunder hersketeknikker som restløst tilskrives menns maktbehov. Hvis vi ikke passer oss nå, vil en del menn i mer og mindre selvforskyldte kriser lære seg kvinnenes strategier. Galskapen vil selvsagt kreve offentlig støtte for sin oppfatning. Og sine motiver.