Medias ansvar? Hvilket ansvar?

Av Ole Texmo, free-lance skribent

( På trykk i VG 06.07.00 under tittelen Medienes ansvar? Hvilket ansvar?

VG gjorde visse endringer i den originale teksten. Endringene er vesentlig sekvenser som er redigert bort – av ukjente årsaker. I nedenstående gjengivelse av originalteksten er endringene markert med (fjernet tekst i kursiv), media endret til mediene, samt et par-tre (endrede avsnittsoverskrifter.) hvorav to av VG ble plassert annet sted i teksten i forhold til originalen. Betydningen av endringene skal ikke overdrives, men avslutningsvis er kommentert bortfall av meningsinnhold for en bortredigert sekvens i siste avsnitt )

6. juli år 2000 er det 10 år siden Dagbladets sommeragurk bragte berettiget harme over deler av det lesende publikum. Vår alles rikspsykolog Magne Raundalen utgød (utgytte) i et intervju sitt selvhat som mann og far og proklamerte: ”Far er død. Far er en myte”. Raundalens utsagn og kommentarer til dette gikk som føljetong hele sommeren; publikum engasjerte seg og Dagbladet fikk i pose og sekk ved å piske i opprørt vann, samt gi inntrykk av å være kulturorgan med ansvar for viktige samfunnsspørsmål.

Raundalen fikk også sin del av kaka; (en oppmerksomhet et gjerningsprofilkarikert psykomonster av en Thomas Quick-kloning ville ha misunt ham.) Det eneste som manglet var fokus på Raundalen og psykobransjens akademisk-faglige forutsetninger. Men hvem bryr seg om slikt når tabloider skal selge i sommervarmen. Denne sommer ser foreløpig ikke ut til å trenge til agurker. De siste ukers tragedier i Hjelmeland, Kristiansand og nå sist på Smøla burde holde til langt ut på senhøsten.

”Folie-a-deux” (Galskap for to)

Når gisseldramaer og andre opprørende hendelser når media (mediene), yngler tragedieparasittene frem. Journalistene stiller villig opp sine mikrofonstativer; kunnskap om kildekritikkens berettigelse som metode tilhørende et fag går kjapt og effektivt i glemmeboken. Ett av den siste tids temaer forbundet med nevnte tragedier er den påståtte ”smitteeffekten”.

Først eksponeres med sosialpornografiens raffinement den menneskelige fortvilelse, sorg og lidelse, side om side med psykoekspertenes monstervisjoner. Deretter kan media (mediene) og psykoekspertene i fellesskap advare mot smitteeffekten. Tabloidmedias (-medienes) schizofreni blir i denne sammenheng ikke gjenstand for psykoekspertise; sakkyndige som eventuelt måtte finne det dobbeltmoralsk å kritisere den samme strategi man baserer markedserobringen på, kunne finne på å åpne opp for kritikk av sin egen bransje.

Sosial intelligens kalles det på fagspråket. Råttenskap turde (torde) være et adekvat norsk ord for denne virksomhet. Når Raundalen har vært i Hjelmeland og skapt det tilleggstraume som gir katastrofepsykologene merinntekter, kan kollega Dyregrov, trygg på at heller ikke han vil bli møtt med motforestillinger, oppfordre media til å vise ansvar. Raundalen og Dyregrov likte ikke at en uortodoks TV2-slugger og en outsider-advokat ”løste” dramaet. Politiet var heller ikke særlig blid. Rikspolitisjef Killengren bekymret seg for tilliten til etaten. Som om politiets terrorpatruljer var egnet til å roe ned den desperate gisseltakeren.

Den to-sporede strategi

Katastrofepsykologene får i pose og sekk. Først sikrer de seg sine markedsandeler ved å fortelle oss at vi må snakke sammen, noe (en hvilkensomhelst idiot uten psykologisk embedseksamen) (endret til hvemsomhelst) kan si. Dernest agerer de mediekritikere ved å kneble den smule vett og forstand som kunne stille spørsmål ved hvorfor dramaer som i Hjelmeland i det hele tatt kunne skje.

(To-sporet strategi)

Det er på dette punkt det kan være nyttig å gå ti år tilbake i tid, samt stille spørsmålet ved om man lærer av erfaring, ikke minst hva det vil si å lære av erfaring. Da Raundalen i det famøse Dagbladet-oppslaget for 10 år siden erklærte far som myte og død, gjorde han noe hans yrkesbakgrunn hadde disponert ham for i lang tid, også gjennom sosialisering som rettssakkyndig og synser.

Etter hvert vil nok media oppdage at kritikk av sakkyndigbransjen har et ikke ubetydelig salgspotensiale. Ikke så rent få mennesker har fått sine liv ødelagt av disse rettens horer. Mer tvilsomt er imidlertid om media (mediene) vil oppdage at de såkalte ekspertene benyttes for beviskjedemessige formål og ikke for påviselig dokumentert kompetanse. Når media (mediene) selv i en årrekke har brukt Raundalen, Grünfeldt og flere av deres gelikere for å skape fete oppslag, er det heller tvilsomt om media vil gå kildekritisk til verks for å sjekke gehalten i psykoekspertenes utsagn. Media (Mediene) kunne risikere å finne ut at de har basert seg på ukritisk journalistikk og dermed komme i fare for å bringe seg selv og sine kolleger i forlegenhet. Formidling av akademisk-faglig fundert kunnskap, med solide kildereferanser, kunne føre til opplagsnedgang, gitt at publikum er så ignorante som redaktørene vil ha oss til å være, og at det vi ønsker oss er mere sex og mer vold; allerhelst seksualisert vold.

”Give the people what they wont” (Hva folk ønsker)

Jeg håper og tror at det finnes en god del oppegående publikummere som heller enn fiffig layout med påkostede oversiktsbilder supplert med piler og tekst inneholdende drapssted, funnsted og andre observasjoner, heller så at medias energi i hovedsak ble brukt til å reflektere solide grunnkunnskaper utover det rent nyhetsmessige. Spekulasjoner trenger ikke være bannlyst, verken om mulige gjerningsmenn (og kvinner!) eller etterforskningsstrategier. Media har et ansvar for å formidle også tragiske hendelser, noe man neppe trenger til spalteplass for å hevde som selvfølgelighet. Når tragedier som de vi har opplevd, også de av oss som bor langt unna og som kan hende derfor ”lettere” kan reflektere noen medfølende tanker og følelser i retning de ulykkelige sjelene som har begått udådene, skal kommenteres og fordømmes, er kan hende ikke psykoekspertene de rette eller mest kompetente.

Psykoekspertisens fallitt

Fenomenet Thomas Quick kan ha hatt sin ”smitteeffekt”. Ved hjelp av ledende spørsmål (les: ”kognitive avhør”) fra psykologer og psykiatere som kan opptre i ulke roller i ett og samme sakskompleks; som terapeut, gjerningsmannprofiltegner og sakkyndig rettsoppnevnt, har mytomanen Quick med innlært ”troverdighet” beskrevet og tilstått udåder han kan hende aldri har vært i nærheten av. Med fare for å spre uhygge i både Norge og Sverige, kunne det være fristende å tenke seg at det er den egentlige Therese- og Gry-morderen som triumferer i disse dager. Tanken er ikke særlig oppløftende. Mitt poeng er å henlede oppmerksomheten på den formidable usikkerhet som avstedkommer psykoekspertenes virksomhet. Når den samme bransje, psykologer og psykiatere i rettens og medias (medienes) tjeneste, for ikke å nevne som eksponenter for grunnleggende menneskefiendtlige holdninger som at far er død, myte og i beste fall annenrangs og dertil krenkbar, har fått holde på lenge nok til å kunne dominere med sin utstuderte psykologiske innsikt i menneskelig svakhet og dårskap, er det på tide å si stopp.

Media (Mediene) selv og de som tjener til sitt brød ved å selge tragedier vil neppe selv finne på å gi Raundalen, Dyregrov og co. en solid pause fra mediabildet. De intellektuelle og ytringsfrihetskameratene er opptatt av seg og sitt i en borgerlig offentlighet som kun finnes i bøker og på seminarrommene hvor karrieristene kan tåle så inderlig vel.

Medias fallitt? (Medienes fallitt?)

Media (Mediene) må vise ansvar slik vi alle må vise at vi bryr oss om mer enn vårt eget revir, sosialt intelligente karriereløp og markedsandeler med tilhørende mulighet for oppmerksomhet. Det første media (mediene) kan gjøre er å lære seg respekten for kunnskap, også kunnskapens egenverdi, ikke blott og bart dens relative verdi forbundet med (intervjuobjekters status. Da vil kan hende respekten for menneskers egenverdi, heller enn menneskelig lov og død som relativ verdi forbundet med ) salgbarhet, fremtre som grunnleggende for forståelsen av det samfunnet vi nå engang er en del av. Formidling av kunnskap om mennesket kan ikke lenger overlates til psykoekspertene. Hvis ikke media (medienes) fatter dette, vil psykoekspertisens fallitt også kunne vise seg å medføre medias (medienes) fallitt.

Kommentar pr 21.08.06:

Vel 6 år etter at kronikken ble publisert i VG og 16 år etter rikspsykolog Magne Raundalens Dagblad-stunt som vel verken Raundalen eller Dagbladet tjente på – strengt tatt, ser jeg at lite eller ingeting har endret seg til det bedre hva gjelder respekt for kunnskap og mennesker. Det instrumentelle synet på både kunnskap og mennesker får dominere vel meget. Av de endringer VG foretok i sin tid kan det for så vidt tenkes at flere av endringene gjorde teksten mer lesbar, og at et par kraftige formuleringer med fordel kunne strykes, men leser man siste avsnitt med og uten den bortredigerte sekvens, blir meningsinnholdet meget forskjellig. Da kronikken kom på trykk manglet det noe, og påpekingen av faren for instrumentalisering og relativisering av kunnskap og menneskelige verdier ble delvis borte. Den setningen som kom på trykk ble ikke meningsbærende, og hovedpenget ble på sett og vis undergravd. Jeg velger å tro at strykningen/endringen skyldes at teksten ble for lang for redigererne som skal utforme sidene, og at man ”fort & gæli” strøk en sekvens mot slutten for å få plass. Men strykningen vitner også om viktigheten av at det instrumentelle kunnskaps- og menneskesyn må påpekes som ødeleggende også for formidling av mediekritikk. Mediene kan ikke alltid rose seg av å ha kunnskap om grunnlagsetikk. Praksis viser dessverre altfor ofte at hensikten helliger middelet, noe bruken av intervjuobjekter og tragediers salgbarhet vitner om.