Media
og justismordene
For ca 14 år siden fikk jeg tilsendt en bok av en
svensk journalist Dan Larsson om et ikke helt ukjent tilfelle, men hvor ingen
norske journalister hadde turt å stikke hull på byllen.
Mytomanen
Thomas Quick
Boka heter «Mytomanen
Thomas Quick» (Luleå, 1998). Journalist Larsson hadde dekket flere av de
oppsiktsvekkende draps- og forsvinningssakene innen Thomas Quick mens han sonet
på Säter tilsto en rekke forhold han umulig kunne ha begått. Flere savnede
dukket opp, bizarre forklaringer fra Quick om omstendigheter som kunne vært
sjekket kildekritisk, burde ha fått påtalemakt og rettsvesen til å mistro hans
tilståelser. Hans advokat Claes Borgstrøm gjorde intet for å motvirke de falske
tilståelsene. Tvert imot. Den svenske journalisten Hannes Rådstam laget en
glimrende dokumentar om tvilsomhetene i fallet Quick forleden år.
Nå er dokumentasjonen kommet i bokform, etter
Rådstams død, i VG presentert av tidligere sjefsredaktør Bernt Olufsen (13.
august 2012) som etter å ha nevnt de norske Trine- Gry- og Therese-sakene, skriver
ettertenksomt: «Kanskje trakk vi for
hastige konklusjoner i Quick-saken, også ..». Da jeg hadde lest boken om
«Mytomanen Thomas Quick» i 1998, prøvde jeg umiddelbart å få norske
journalister interessert. De som ikke var arrogant avvisende, svarte forsiktig at
«dette er for betent, vi må ikke mistro
systemet». I sin ellers udmerkede artikkel skriver Olufsen «Hvordan kunne det skje at nesten ingen stilte
kritiske spørsmål til etterforskningen og tiltalen?»
Tilrettelegging
og nøytralisering
Det er etter hvert en kjent sak at man brukte
manipulative metoder for å få Quick til å tilstå, han var ikke uvillig da han
utover berømmelse som seriemorder også ble belønnet med så mye dop en
pillenarkoman kan drømme om. Dette fremgår tydelig av Rådstams dokumentar.
Larsson (1998) påpeker hvordan Quick fritt kunne skaffe seg kunnskap om
mordene, om geografien og enkeltdetaljer han uten at noen stilte alternative spørsmål,
fikk presentere som autentiske egenopplevelser. Dette er dokumentert i de
rettslige prosessene.
Fravær av et aktivt forsvar fra advokaten, og et
klinisk apparat som samarbeidet tett med politiet for å avdekke mest mulig man
med Quicks tilståelser kunne sette strek over som endelig oppklarte, tilrettela
for Sveriges største rettsskandale. De som har stilt spørsmål ved fenomenet
Thomas Quick her i Norge har blitt latterliggjort eller også tilsidesatt. Norske
medier er ikke interessert i informasjon og forståelser de selv ikke kan ta
æren for. Opplyste lekfolk som oppsøker mediene med tips og motforestillinger
blir i regelen heller forsøkt demonisert og ufarliggjort.
Døden
er en mann
I 1999 kom en ny bok fra en svensk journalist, Per
Lindeberg «Døden er en mann». Boka er
en mange hundre siders studie i ett av Sveriges største rettstraumer. Saken er
kjent som «Styckmordsmålet» eller som
«Catrine da Costa – fallet» med
referanse til en prostituert som ble drept og deretter kuttet opp. Saken ble en
symbolsak for svenske feminister på en tid da overgrepshysteriet raste som
verst. De to legene som ble både dømt og frikjent er ennå ikke ferdige med å
bli renvasket og få sine sivile jobber tilbake på redelige vilkår. Saken er en
verkebyll for det svenske samfunnet slik våre Bjugn- og Tengssaker har medført traumer
også hos profesjonelle aktører og instanser som ikke har vært på høyden.
Jeg prøvde å pushe «Døden er en mann» på norske journalister og medier, spesielt de jeg
trodde var spesielt kompetente og som holdt ut 800 siders lesning med grundig
faktabakgrunn og analyser. Så feil kan man ta. Ingen var interessert, i min
naivitet trodde jeg at boken var så interessant for norske medier og
journalister at den ikke kunne overses. Nettopp på grunn av det faglige, det
kildekritiske. Dette var i 1999. Da Norge i 2002 risikerte å bli dømt i
Strasbourg for etterslepet av Bjugn- og Tengssakene hvor uskyldspresumpsjonen
ble krenket, prøvde jeg meg igjen, bl.a med en kronikk om «Bjugnsakens psykologi». I min naivitet trodde jeg at både
fagmiljøer og media var genuint interessert i å lære av erfaring.
Flere
justismord
For to år siden kom boken «Den fjerde opphengningen, beretningen om et varslet justismord»
(Ariadne, 2010) av Lars Gule. En digital versjon av manuset ble mailet flere
medier, bl.a Aftenpostens egen rettsmedarbeider, en ikke uvanlig måte å
markedsføre en bok samt å fange oppmerksomhet hos presumtivt kompetente og
interesserte mediefolk. Svaret fra Inge D. Hanssen i systemservile Aftenposten
var like kjapt som det var avvisende: «Dette
er ikke noe justismord». Gules bok på 600 sider tar for seg metodiske og
profesjonsetiske sider av en mishandlingssak. Også pressens rolle ble analysert.
De av oss som følger enkeltsaker og endatil sitter i retten og noterer i ukesvis,
blir stundom sjokkert over medias forutinntatthet og overfladiskhet. Vi spør:
Er norske journalister for dumme og for late til å sette seg inn i mer
komplekse saker?
Bøkene til Lindeberg (ny revidert utgave 2008) og Gule bør leses av mediefolk, uavhengig av om man tror det er blitt begått justismord. Det kan virke som om norske medier kun er interessert i fakta og vurderinger man selv kan ta æren for å ha oppdaget. Kanskje er dette noe av forklaringen på at media må komme med innrømmelser så lang tid etterpå når svært mye har gått galt. At man konsekvent skyver vekk det som ikke gir umiddelbar cred for egen del. Fag og kildekritikk kommer i annen rekke, likeledes potensialet for læring av erfaring. For tiden raser en stor stygg sak, også i media. Forhåndsdømmingen i denne saken er så pinlig for enkelte norske medier, at det kunne vært ønskelig om de som tør å rette ryggen brukte sine posisjoner og tok til motmæle mot f.eks Dagsavisens anonyme lederskribent som 17. august 2012 skriver at «Voldtektsanklagen mot Julian Assange er for lengst blitt et storpolitisk drama, regissert av Assange selv». Men først må media selv forstå problemstillingen.