Medeas hevn

Av Ole Texmo, litteraturkritiker

”Men krenkes vi av ham, hvis leie vi har delt, da finnes ingen skapning grisk på blod som vi”

(Euripides: Medea, 431 f..kr.)

Dagbladets kommentator Stein Aabø skriver 17.07.07 om ”Tilfellet Salander” med adresse til forfatteren Stieg Larssons heltinne Lisbeth Salander og hennes måte å ta seg av menn på. Salanders karakter ”kan bety mer enn mange gode og riktige debatter om feminisme” skriver Aabø, men uten å redegjøre for hvilke kriterier som gjelder for ”riktige og gode”, eller ”debatt” og ”feminisme” for den del. Hevnen er et tilbakevendende tema i litteraturen og i det virkelige livet. Den norske forfatteren Jon Michelet trekker i Klassekampen 20.07.07 frem det problematiske i Stieg Larssons budskap i romanen ”Menn som hater kvinner” hvor forholdet mellom sympati og litterære virkemidler kan se ut til å bli utvisket.

Stikkordene er her som ellers: balansegangen mellom nærhet og distanse. Michelet etterlyser Larssons distanse til temaet privat hevn. Uten at fenomenet selvtekt nevnes utfordres synet på hvilke etiske refleksjoner både forfatter og leser bør underkaste seg, slik jeg leser Michelet. Reaksjonen fra både litterater og etikere (Klassekampen 24.07.07) gir ingen støtte til Michelet, uten at relevansen av kritikken dermed svekkes. Forfatteren Michelet later til å være opptatt av litterariteten; Dagbladets Stein Aabø av feministiske strategier.

I Euripides klassiske drama tok Medea livet av barna hun hadde sammen med mannen Jason som forlot henne. Stykket har blitt gjenstand for et mangfold av tolkninger. Tyske Christa Wolfs Medea (1998) lar Medea bli offer for en politisk livsløgn i kjølvannet av tysk forening og splittelse. Feminister verden over har feiret Medea som heltinne. Mer nøkternt går det an å oppfatte Medeas handling som hevn fordi hun ble forlatt, for å ramme Jason på hans mest sårbare punkt: barna.

Hevn kan oppfattes som mer og mindre berettiget, alt etter hvor sympatien ligger, og hvor langt et samfunn aksepterer at kvinner skal kunne oppleve subjektive krenkelser som handlingsnormerende. En forsmådd mann er et ynkelig syn. En dumpet kvinne er livsfarlig. Men ekte kunstneriske uttrykk er aldri entydige, verken for forfatter eller leser. Svaret på hvorfor Nora forlot dukkehjemmet avhenger av hvem man spør: kvinnegruppa Ottar eller undertegnede. Jeg antar Nora gikk fordi hun var skuffet over at Helmer ikke anstrengte seg nok for å beholde henne. Hadde Helmer ynkeliggjort seg og kjærbedt sin lerkefugl om å bli, hadde Nora virkelig hatt grunn til å gå – i berettiget forakt for demaskulinisert knefall.

Kunstens nedslagsfelt er mangfoldig. Kunsten trenger ikke være trofast, verken mot originalen eller mot krav til tidsmessighet. Da Medea ble satt opp sist på en norsk scene uttalte tittelrolleinnehaver Gisken Armand (Dabladet 17.04.02): ”Stykket er fremdeles aktuelt. Bare se hvordan folk bruker barna i skilsmisseoppgjør”. VGs anmelder Yngve Kvistad kalte stykket ”Kvinnekamp via scenen” (25.04.02), Andreas Wiese (Dagbladet 26.04.02) ”Smerten som dreper”. I litterat og skilt pappa Arild Linnebergs bok ”Far og Barn i moderlandet” (Klassekampen 28.04.97: ”Lukket rett”) advarer han feminister mot å feire Medea for ukritisk.

For kunstneriske uttrykk gjelder hovedregelen, akkurat som vold på film, at hvis det er kunstnerisk forsvarlig som virkemiddel er alt tillatt. Utfordringen til både forfattere og sceneaktører blir å fremstille sine skikkelser slik at publikum må reflektere også over de etiske sidene. Får man for lett sympati med en krenket kvinne og lar hennes hevn være udiskutabelt legitim, kan det tenkes at det er noe galt med uttrykket. Forfattere og andre skribenter som reduserer litteratur til politisk korrekthet risikerer både å miste grepet om det litterære og øve vold mot publikums forstand.

Subjektivt sett kan man velge sin egen forståelse og opplevelse av krenkelse. Selv om man objektivt sett har seg selv å takke for at partneren gikk, kan man fritt dyrke hvilke selvrettferdighetsstrategier som helst. I medieoffentligheten hvor litteratur og artistiske uttrykk formidles, er kjønnsubalansen påfallende. Når kvinner forlater menn kalles det frigjøring. Får menn nok av oppmerksomhetsnarkomani og annet kvinnfolkgnål, kalles det svik. Mer nyansert er ikke bildet, än så länge. I Norge passerer statsfeministiske sannheter som at 100 000 menn mishandler sine koner og samboere, at samværsretten står for sterkt rettslig og politisk, og at kun 9 av 10 voldtekter anmeldes - uten kildekritikk og krav til metodisk beregning av omfangstall og mørketall.

Medeas hevn består også i å fremme falske beskyldninger om vold og overgrep, i kombinasjon med samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring - med barnet som våpen og pressmiddel. Slike temaer er ennå tabu i Norge. Menns angivelige overgrep mot kvinner og barn er det store samfunnsproblemet. Feminister har monopolisert likestillingsdiskursen. Mye skal gjøres opp, hvem som får unngjelde er feministene mindre opptatt av. I dette samfunnsklimaet er Medeas hevn en institusjonalisert størrelse hvor krav til dokumentasjon og begrunnelse undertrykkes. I kjønnsforskning og likestillingsbyråkrati er empiri og vitenskapelig metode fremmedord.

Hevnen er problematisk. Etikeren Paul Leer-Salvesen hevder i Klassekampen 24.07.07 at vi må se på alternative oppgjørsformer til rettergang, med referanse til spriket mellom antall anmeldelser av voldtekt og antall domfellelser. Som om falske anmeldelser ikke fantes og alle frifinnelser er feilaktige. I etikerens syn på den private hevnen oppfatter han ulogisk nok Larssons roman ”Menn som hater kvinner” som en støtteerklæring til rettstaten. Slik legitimering av kjønnspolitisk lesning kan øve vold, ikke bare mot gruppen av potensielt uskyldige menn, men også mot gruppen av oppegående lesere.

Hva med ”kvinner som hater menn”? I fjor kom Ida Jessens roman ”ABC” på norsk, men uten at lesningen av hvordan en mor misbruker sin posisjon overfor far og barn skapte bevegelse i medieoffentligheten. Skyldes tausheten at et kresent publikum ikke fant boken interessant nok? Eller var likheten mellom fiksjon og virkelighet for pinlig? Stein Aabøs kommentarer er klare nok: ”De politisk ukorrekte sender en serve og får en kraftig smash tilbake. Det er åpenbart nødvendig” (17.07.07). I tennis stiller deltakerne likt i utgangspunktet. Hvordan er spillereglene for forholdet mellom Dagbladets kommentatorer og de reflekterte leserne? Medeas hevn er flerfoldig. Litterært og politisk; privat og offentlig.