Med klinisk blikk

 
Av Ole Texmo, kritiker

 
Psykiaterne har erklært Anders Behring Breivik utilregnelig, han var psykotisk under terrorhandlingene og under observasjonen. Det sier psykiaterne i sin konklusjon, samstemte og uten tvil.

Kvalitetssikring

Premissene vet vi foreløpig mindre om. Mange uttaler seg om en rapport de ikke har lest, også undertegnede, bare så det er sagt. Rapportens konklusjon og premisser kan være riktige, men kan også være riv ruskende gale. Statsadvokatene la frem utvalgte eksempler fra grunnlaget for observasjonen. Der vises det til at terroristen ”befinner seg i sitt eget vrangforestillingsunivers” og at hans paranoide schizofreni ”styrer alle hans tanker og handlinger”. Dette er ikke småtterier, men hvor godt underbygd er premissene i undersøkelsene - metodisk og empirisk?

Statsadvokat Holden forsikret innledningsvis i pressekonferansen følgende om Rettsmedisinsk kommisjons (RMK) rolle at denne er et ”kvalitetssikringsorgan” som skal foreta en ”selvstendig gjennomgang”. Det virket som om det var viktig å begrunne hvorfor rapportens konklusjon ble sluppet før RMK har uttalt seg. Med forbehold for at RMKs uttalelser kan utløse ytterligere kommentarer fra de oppnevnte psykiaterne Husby og Sørheim. Statsadvokaten nevnte ikke muligheten for at rapporten kan bli underkjent, og at andre sakkyndige må gjøre den jobben Husby og Sørheim kan ha forsømt. For eksempel å teste og drøfte alternative forståelsesformer og hypoteser.

Forhåndsdom

En rettssakkyndig erklæring fungerer i praksis som en dom. Dette er avdekket gjennom undersøkelser om sakkyndig virksomhet. Foreløpig er det ikke forsket på det metodiske grunnlaget for sakkyndighet, verken i straffesaker eller i sivile saker. Det er ikke presisert en grunnleggende grenseoppgang mellom kvalitetssikring som følger oppdraget, og ekstern kvalitetskontroll. Når statsadvokaten surrer med begrepene er det i solid rettslig tradisjon. Sakkyndige vurderinger tillegges ikke nødvendigvis vekt for metodisk etterprøvbart faglig innhold, men heller som vitnebevis og for argumentkjedemessige formål. Jurister er ikke spesielt godt skolert i vitenskapsteori og metode.

Det er heller ikke alle psykologer og psykiatere som med klinisk blikk fastslår hvordan saker og ting henger sammen. Uten nevneverdige forbehold. Dette vet rettens profesjonelle aktører. De ser ut til å leve godt med sin lett identifiserbare kompetansesvikt. Kvalitetssikring er kort fortalt automatisk og systematisk feilkildesøk med tilhørende tilbakemeldingsrutiner og oppdatering. RMK er ikke et ”kvalitetssikringsorgan” slik Holden utlegger deres funksjon på pressekonferansen. I beste fall er det tale om ekstern kvalitetskontroll, i verste fall om hvitvask av metodisk uetterrettelige erklæringer som ikke holder mål.

Feilkilder

Verken psykiatere i straffesaker eller psykologer i sivilsaker har hittil brydd seg om å tilegne seg elementær utredningskompetanse for kartlegging av mulige feilkilder. I for- og etterkant av presentasjon av rapporten har overivrige medier latt uetterrettelige fagfolk uttale seg som om de var eksperter med dokumenterte kvalifikasjoner. Ved oppnevningen av de sakkyndige tidligere i høst hanket NRK inn rettspsykolog Pål Grøndahl som uttalte seg om kvalitetssikring på denne måten: ”Sakkyndige opererer som regel to og to, hvis det er god kjemi mellom de to er det kvalitetssikring”. Jeg vet ikke hva Det norske Veritas og andre sertifiseringsinstitutter som utvikler og tester kvalitetssikringsstandarder sier til slik visdom.

Gjensidig bekreftelse av holdninger kan like gjerne representere en formidabel feilkilde, for så vidt som manglende metodisk bevissthet om ideologiske og andre påvirkningsfaktorer ser ut til å mangle hos denne og andre ekspertpsykologer. At to samarbeidende sakkyndige gjensidig bekrefter sine oppfatninger er ikke nødvendigvis tegn på kvalitet, like lite som at de er uten tvil. I det faget som kalles vitnepsykologi er klinisk skråsikkerhet tegn på svak dømmekraft. Et ikke ukjent eksempel er psykolog Lisbeth Palme som bommet grovt på identifiseringen av en påstått gjerningsmann for mordet på hennes mann Olof Palme.

Hvitvask eller kvalitetskontroll

At de sakkyndige har vært uten tvil lenge styrker ikke nødvendigvis deres konklusjon, men kan heller svekke troverdigheten i deres utsagn, for så vidt som de kan tenkes ikke å ha tatt høyde for nærliggende påvirkningskilder. Kritisk utredningsmetodikk kartlegger ulike typer av informasjon, hva som styrer en undersøkelse, hva man ser etter og hvordan man etterprøver både fakta og vurdering. I særlig grad hvordan man holder fakta og vurdering fra hverandre. Kliniske selvreferanser og forsikringer er dessverre ganske hyppige i norske sakkyndigrapporter og mediefremstillinger.

Utredninger for retten og andre instanser bør kartlegge utsagns oppkomstbetingelser og utviklingshistorie. Hvis de sakkyndiges rapport ikke lar seg etterprøve med annet enn kliniske selvreferanser a la ”rapporten på 243 sider er grundig og solid” har vi å gjøre med en skandale av dimensjoner. For å forhindre dette må RMK sørge for at det stilles kritiske utredningsmetodiske spørsmål ved informasjonen og måten fakta og vurdering er sortert. Det kan vi dessverre ikke være trygge på at de gjør. Utredningsmetodikk er heller ikke innarbeidet i den faglige bevisstheten hos RMK.

Palme-saken er et svensk nasjonalt traume. Lisbeth Palme hevdet at hun fordi hun var ”psykologutbildat” var sikker på sin vurdering, og at fordi hun var ”mycke hotat” hadde ekstra skjerpet oppmerksomhet. Subjektivt rett og sikkert ekte opplevd, men objektivt og vitnepsykologfaglig feil og derfor gale premisser. I Norge har vi flere saker som har utviklet seg til nasjonale traumer, f.eks Bjugn-saken og Tengs-saken. I begge sakene dummet psykologer og rettspsykiatere seg ut med ideologisk pregete rollesammenblandinger. Breivik-saken vil bli et stort nasjonalt traume uansett. Kritisk blikk på klinisk orienterte psykologer og psykiatere kan begrense skadevirkningene.