Med barn som innsats

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Drammen Tidende har i en serie oppslag 13.-17.01.09 fokusert på barnefordelingssaker og bruk av sakkyndige spesielt. Temaene har lenge vært en verkebyll i rettsstaten. Få medier har som DT villet gå grundig til verks.

Markedsandeler

Barnefordeling er business for særlig to yrkesgrupper som spekulerer i at foreldre går svært langt for å kjempe for sine barn, til dels uten tanke på omkostninger. Den ene er advokater som uten å kunne dokumentere spesiell kompetanse på området foreldre og barn, like fullt tar på seg oppgaver med å representere både foreldre og barns interesser. Den andre gruppen er psykologer, som i ulike roller på ulike stadier i barnefordelingsprosessen, og med tilsvarende manglende dokumentasjon på relevante kvalifikasjoner, representerer retten. Begge yrkesgruppene representerer egeninteresser.

Sakkyndige

I rollen som sakkyndig kan en psykolog etter ny barnelovpraksis operere fritt uten krav til kvalitetssikring eller ekstern kontroll. I DT 16.01.09 sier Tor Langbach, lederen av Domstolsadministrasjonen, at han for sin del ikke ”drar i tvil prinsippet om de enkelte sakkyndiges evner”, men at han bekymrer seg for kvalitetskontroll som han kaller det. Langbachs tiltro til fagfolks kompetanse er bekymringsfull. Sakkyndige fikk et eget utvalg (NOU 1995:23) hvor man tiltross for helt eksplistt mandat om redegjørelse for relevant teori, empiri og metode, i stedet valgte å mystifisere psykologenes klinisk erfaring. Uten belegg.

Kvalitetssikring

Utvalget fra 1995 så bort fra kvalitetssikring og beredet i stedet grunnen for den fleksible rollen hvor sakkyndige med uklare overganger kan opptre som mekler, forhandler og rådgiver. Uten dokumentasjon. Og uten at effekten av sakkyndiges rolle blir gjenstand for metodisk etterprøving. Follo-modellen som feilaktig og uhjemlet har fått status som ”hovedregel” i barneloven, gir sakkyndige mye makt. Samtidig legges til rette for ansvarsforskyvning mellom juristene og psykologene i rettens tjeneste. Kvalitetssikring forstått som et formelt pålagt system for feilkildesøk og rutinemessig tilbakemelding, er totalt fraværende. Ekstern kommisjon etter domstolsleder Langbachs begreper vil ikke endre på kompetansesvikten.

Antall saker

Psykologene behersker ikke utredningsmetodikk og får kritikk som fortjent fra forbrukerne. Sakkyndige og retten som oppdragsgiver ønsker derfor å erstatte utredningsoppdrag som avslører kunnskapsløshet. Som om sakkyndige i fri deressur gjør sakene bedre opplyst og administrert. Den dramatiske økningen av antall saker gir jobb til mange psykologer og jurister, men øker samtidig presset på domstolene, som må finne måter å avvikle saksmengden innenfor rimelige tidsrammer. Økte markedsandeler synes å styre ønske om fortsatt konfliktskapende regelverk som spiller foreldrene ut mot hverandre, all den tid samfunnet ikke vil anerkjenne mor og far som likeverdige.

Uklar juss

Studier av den nye praksisen med å tvinge frem forlik, forteller ikke om konfliktnivået synker eller om forlikene er bærekraftige. Minst av alt om innhold og avtaleutforming i inngått forlik er egnet til å skape levelige forhold for foreldre og barn. Utfall og resultat er uforutsigbart, rettspraksis vilkårlig, skjønt en viss diskriminering utfra kjønnsrollefordommer i favør av mor, kan påregnes, jf DTs undersøkelse. Rettssikkerheten er på et lavmål. Titross for at barnefordelingssaker utgjør en relativt stor del av rettens oppgaver, utgjør barne- og foreldrerettslige emner i jussstudier kun en brøkdel. En ny bestemmelse om forståelsen av ”barnets beste”  (Bl § 48), skaper uheldig uklarhet om grenseoppgangen mellom prosesshensyn og vekting av materielle forhold for foreldre og barn. Som fag betraktet mangler jussen metoder som gjør det mulig å kontrollere hvordan lov og rett fungerer.

Pengene styrer

Barn er taps- og vinningsobjekter, jf bidragssystemet som premiss for konflikt. Barnefordelingssakene koster, tiltross for gebyrfritak og fri rettshjelp for mange foreldre som delvis tilpasser inntekt etter systemkrav. Omkostninger kan ikke alltid måles i kroner. Belastningene er delvis systemskapte, også når det gjelder samfunnets kostnader. Det fins grelle eksempler på at retten ikke følger sine egne lover, f.eks om gebyrfritak og vilkår for idømmelse av saksomkostninger. Fri rettshjelp for den ene part kan ruinere den andre forelderen om han eller hun taper fullt ut. Kriteriene for tilkjenning av fri rettshjelp skaper til dels uendelige prosesser. Et annet prosessdrivende moment er menneskerettighetsjussen som krever at klager må ha uttømt alle rettsmidler nasjonalt. Materielt og prosessuelt. Hvem som holder ut lengst kan i verste fall bero mer på penger enn på omsorgsevne.