Mannsrollen – for trang for hvem?
Av
Hva har disse – pardon my french - snørrungene å formidle
som vi ikke kan klare oss uten i et allerede fordummet og femininisert
mediebilde? Den ene redaktøren, Inti Chavez Perez, fremsto på kveldsmagasinet
til Christian Strand 13.10.08, og snakket om sine opplevelser, konkret en gang
han hadde hatt ufrivillig sex med en mann. Om unge Perez strengt tatt ble
voldtatt, vet vi ikke, men ufrivillig sex var det i hvert fall. Slike
opplevelser må vi lese mer om, er ukritiske mediers budskap, likeledes
spiseforstyrrelser og homofobi. Hørt den før?
Man kan undre seg over hva som egentlig er for trangt.
Mannsrollen er ingen endimensjonal størelse, det må være rom for nyanser. Men
har det ikke blitt vel meget femi- og homofisering i mannsidealets navn og
nevnelse? Hvor er for øvrig empirien som gir vitenskapelig belegg for de nye ”maskulinitetene”
som yngre og eldre profeminister gjør karriere på? Yngre og eldre femi- og
homoprotagonister slipper lett til i media. Menn som ønsker å nyansere bildet
av menn ved å imøtegå fiendebildene, samt påpeke opplagte systemfeil som gjør
fedre til annenrangs foreldre, slipper ikke like lett til. Heller ikke når man
stiller spørsmål ved om f.eks unge Perez er mann med berettiget krav på
oppmerksomhet, slik han fremstår.
Nåløyet for å komme til uttrykk i medieoffentligheten synes
for trangt. Iallfall for alminnelige straite heterofile menn med relevant
livsrerfaring. Unge femi eller også homofiserte svenske gutter har fritt frem.
Her hjemme har vi også Audun Lysbakken som har sittet i mannspanelet. Når slike
uimotsagt får definere mannsrollen som for trang, kan man spørre om mediene har
en egen agenda: å tvinge den alminnelge sunne og livskraftige mandigheten til
underkastelse gjennom å fornekte den tidvise demoniseringen av mannen som
jevnlig finner sted, uten kildekritikk for alltid store mørketall, på
bekostning av et smalsporet fokus på negative erfaringspraksiser kun et fåtall
sosiologer og kriminologer strengt tatt kan ha som levebrød.
I Norge har vi kjønnsforskere som parasiterer på
demaskuliniseringen. Produksjon av relevant empiri i betydningen hard facts har
akademikerne aldri blitt avkrevd. Kunnskapskravene forvitrer i femi-staten.
Inntrykket av fordummingen og faglig nivåsenking feministene har kjempet imot,
har blitt en selvoppfylt stereotypi. Det produseres ikke målbar og etterprøvbar
kunnskap om mannens betingelser som f.eks far. Eller som sønn for den del.
Hvilke mannsidealer har og får unge gutter i dagens samfunn hvis de skal
forholde seg til medienes formidling? Er det rom for nyanser alternativt til
pittstimen, som kan hende ikke er annet en umoden konstruksjon i uopplyste
forlagsfolks bevissthet? Kan voksne lesere som ufrivillig blir pådyttet nye
trendye maskulinitetskonstruksjoner si fra på kvalifisert vis, f.eks gjennom
Fritt Ord – sponsede Klassekampen?