Mannsrollen – for trang for hvem?

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
 I et større oppslag i Klassekampen 29.09.08 får vi møte to unge svenske gutter som har gitt ut bok om mannsrollen. 10 år etter ”fittstim” synes disse unge svenske guttene at tiden er moden for en ”pittstim” som også er bokens tittel. Redaktørene tror ikke målgruppen for boken har hørt om fittstimen. Dem om det, utgiverne altså. De kan for så vidt ha rett. Fittstimgenerasjonens hostorieløshet stoppet ikke for ti år siden. De unge svenske guttene som har tatt  mål av seg til å definere mannsidealene mener mannsrollen er for trang, men kommer ikke opp med annet enn pseudo-innsikter fra profeminismens uopplyste medieskap.

 
Hva har disse – pardon my french - snørrungene å formidle som vi ikke kan klare oss uten i et allerede fordummet og femininisert mediebilde? Den ene redaktøren, Inti Chavez Perez, fremsto på kveldsmagasinet til Christian Strand 13.10.08, og snakket om sine opplevelser, konkret en gang han hadde hatt ufrivillig sex med en mann. Om unge Perez strengt tatt ble voldtatt, vet vi ikke, men ufrivillig sex var det i hvert fall. Slike opplevelser må vi lese mer om, er ukritiske mediers budskap, likeledes spiseforstyrrelser og homofobi. Hørt den før?

 
Man kan undre seg over hva som egentlig er for trangt. Mannsrollen er ingen endimensjonal størelse, det må være rom for nyanser. Men har det ikke blitt vel meget femi- og homofisering i mannsidealets navn og nevnelse? Hvor er for øvrig empirien som gir vitenskapelig belegg for de nye ”maskulinitetene” som yngre og eldre profeminister gjør karriere på? Yngre og eldre femi- og homoprotagonister slipper lett til i media. Menn som ønsker å nyansere bildet av menn ved å imøtegå fiendebildene, samt påpeke opplagte systemfeil som gjør fedre til annenrangs foreldre, slipper ikke like lett til. Heller ikke når man stiller spørsmål ved om f.eks unge Perez er mann med berettiget krav på oppmerksomhet, slik han fremstår.

 
Nåløyet for å komme til uttrykk i medieoffentligheten synes for trangt. Iallfall for alminnelige straite heterofile menn med relevant livsrerfaring. Unge femi eller også homofiserte svenske gutter har fritt frem. Her hjemme har vi også Audun Lysbakken som har sittet i mannspanelet. Når slike uimotsagt får definere mannsrollen som for trang, kan man spørre om mediene har en egen agenda: å tvinge den alminnelge sunne og livskraftige mandigheten til underkastelse gjennom å fornekte den tidvise demoniseringen av mannen som jevnlig finner sted, uten kildekritikk for alltid store mørketall, på bekostning av et smalsporet fokus på negative erfaringspraksiser kun et fåtall sosiologer og kriminologer strengt tatt kan ha som levebrød.

I Norge har vi kjønnsforskere som parasiterer på demaskuliniseringen. Produksjon av relevant empiri i betydningen hard facts har akademikerne aldri blitt avkrevd. Kunnskapskravene forvitrer i femi-staten. Inntrykket av fordummingen og faglig nivåsenking feministene har kjempet imot, har blitt en selvoppfylt stereotypi. Det produseres ikke målbar og etterprøvbar kunnskap om mannens betingelser som f.eks far. Eller som sønn for den del. Hvilke mannsidealer har og får unge gutter i dagens samfunn hvis de skal forholde seg til medienes formidling? Er det rom for nyanser alternativt til pittstimen, som kan hende ikke er annet en umoden konstruksjon i uopplyste forlagsfolks bevissthet? Kan voksne lesere som ufrivillig blir pådyttet nye trendye maskulinitetskonstruksjoner si fra på kvalifisert vis, f.eks gjennom Fritt Ord – sponsede Klassekampen?