Mannsrolledebatt på norsk

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
”Alt bråket rundt mannspanelet overbeviste meg om at vi trengte en debatt om mannsrollen” skrev Marius Mørch Larsen i Aftenposten 29.03.08. Debatten som fulgte virvlet opp mye likt og ulikt, med historieløshet og kunnskapsløshet som fellesnevnere.

Mannsrolleutvalet 1986-1991

La oss gå noen år tilbake i tid og se hva Mannsrolleutvalget produserte sammenlignet med hva Mannspanelet 2007-2008 har prestert. Moderne tider og endrede arbeidsforhold tvinger frem nye måter å tilrettelegge og regulere forholdene mellom kvinne og mann. Samfunnsdebatten tilpasser seg. Mannsrolleutvalget av 1986 som leverte flere delrapporter, ein førebels statusrapport (1989) og en NOU 1991:3, tok for seg et bredt spekter av saker den moderne mannen mer og mindre frivillig konfronteres med. Omsorg for barn var og er et viktig tema. Vold mot kvinner og destruktiv livsstil var og er greie temaer å gripe fatt i.

Kvinner og barn først

Forholdet til familie og det annet kjønn synes viktigst. Men falske voldspåstander, samværssabotasje og tendenser til demonisering av menn forblir usynlige. Utfra lesning av Mannsrolleutvalgets mange publikasjoner fremgår allikevel en del flere nyanser som viser at mannsrollen og bildene av menn var og er mer mangfoldige enn dagens debatt kan gi inntrykk av. Utvalget hadde en litterært anlagt sekretær Bjarne Øvrelid som evnet å gjøre særlig Mannifest (1989) til en studie verdt. Til sammenligning er Mannspanelets ”Konklusjonsnotat av 08.03.08” i beste fall 10 sider dårlig norsk som dokumenterer 2o år uten revitalisert debatt.

Likestillingens premiss og paradoks

Mannspanelet av 2007 ble opprettet for å komme med innspill til en stortingsmelding om Likestilling, et prosjekt som hittil har vært synonymt med kvinnesak. Muligens var der en åpning mot å redefinere likestilling som noe mer enn knefall for feminismens absolutering av den instrumentelle fornuft som opphøyer kvinnelige forståelser til almengyldige sannhenter. Men de 30-40 mennene som ministeren hadde håndplukket oppførte seg lydig mot oppdragsgiver. Til sammenligning kan man i Mannifest (1989) lese følgende sekvens: ”Den biologiske argumentasjonen for moras naturlege rett til barnet, bringer likestillingsdebatten attende i ein slags medvitshistorisk steinalder. Det er kvinnepolitisk sjølvmotseiande og det er eit viktig bidrag til å ekskludere mannen frå omsorgsfeltet”.

Konstruksjoner til besvær

Sosiolog Preben Z. Møller uttrykker i sin Aftenposten-kronikk 30.03.08 en erklært skepsis til feministisk hegemoni og til organisering av såkalt kjønnsforskning. At feminisme som ideologi har spist seg inn i Akademia og holder på å fortære vett og forstand blant våre intellektuelle, er knapt noen nyhet. Et opprør innenfra hilses derfor velkommen. Da vil vi forhåpentligvis få en debatt om tverrfaglig anlagt kjønnsforskning overhodet kan kalles forskning; om stadig nye konstruksjoner av maskuliniteter bidrar til opplysning, eller til ytterligere fordumming av allerede degenererte forståelsesformer. Hvor er empirien? Hvor er kunnskapen om mannen? Mannsrolleutvalget motiverte for 20 år siden til forskningsinnsats. Hva har vi fått bortsett fra ”konstruksjoner” av ”maskulinitet” og utvanning av ”kjønn”?

”Sædceller synger ikke nattasang”

Påpeking av overgrepshysteri og mørketallsmagi som rammer fedres muligheter til å følge opp sine barn er fortsatt tabu, tiltross for lett påvisbar metodesvikt og identifisering av feilkildenivåer. Å være motstander av ekteskap mellom likekjønnede oppfattes automatisk som homofobi. I norske medieoffentlighet får en lesbisk mor propagandere sitt menneskesyn og bortvalg av far til sitt barn i beste sendetid: ”Sædceller synger ikke nattasang”. Mor Guro Sibeko kan ikke argumentere utover å repetere slik at hele Norge forstår hvorfor de homofile og lesbiske må ha rett til barn: ”Men min kone kan synge nattasang”

Frykten for det mandige

Fraværet av grunnlagsdebatt om tilskriving av status og metodisk identifisering av relevant sammenligningsgrunnlag for påvisning av likheter og forskjeller, er innbegrepet på uopplyst samfunnsdebatt hvor kategorier som kjønn, far og mor blir lett oppløselige. Fedre som protesterer mot opplevd urett i barnefordelingssaker får ingen sympati eller engasjement fra mannsforskere som prioriterer å alminneliggjøre homofili. Mer og mindre artikulert frustrasjon over ikke å få se sine barn og heller ikke komme til orde, stemples som forstadium til kvinnevold, pedofili og annen styggedom. Heller enn som mandige dyder som kampvilje, mot og integritet. Protest mot tvangsdisiplinering defineres som manglende sosial intelligens.

Hvem må ut?

Margunn Bjørnholt holder i Aftenposten 17.04.08 opp sitt absoluterte kvinnemaktperspektiv og forutsetter at alle sutrekopper som klager over manglende muligheter og rettigheter overfor sine barn, kun er opptatt av å konkurrere med mor. Om eneforelderstatus forutsetningsvis, det rådende perspektivet blant etablerte fagfolk som hittil ikke har evnet å overskride sammenblandingen av makt og omsorg. Bjørnholts feilslutning kan kalles projisering: ”Mor må ut”- holdningen tilskrives fedre som vil ha like muligheter. Bjørnholt selv vil ha ridderlige menn. I Aftenposten 12.07.00 skrev hun: ”Det er mulig at økt fedredeltakelse ikke er et middel til å oppnå likestilling, men at det tvert om kan føre til økt mannsdominans på et område der kvinner tradisjonelt har dominert”

Makt og omsorg

Feminismekritikken vil nødvendigvis tvinge seg frem, akkurat som en gradvis erkjennelse av barnelovens iboende konfliktpotensiale og systembetingelser vil skape grunnlag for endringer henimot likeverd, likestilling og likhet for loven. Moderne fedre finner seg ikke i å bli betraktet som annerangs foreldre, eller skjøvet ut av barnas liv. En del finner seg heller ikke i at forsker Bjørnholts tankefeil skal sette standard for mannsrolledebatten. Hver gang mediene flommer over av feministiske vrangforestillinger om forskning uten krav til empiri og metode, om sammenblandinger av mor og barn; makt og omsorg; likestilling og kvinnesak, fødes en ny kritiker. Nye generasjoner av unge kvinner og menn vil oppdage hvem som er opptatt av muligheter for omsorg og hvem som vil hold på makt og særstatus.

Projisering eller vending?

Man kan tenke seg muligheten av å identifisere ulikeverdstenkningen som den egentlige konfliktskaper. De som vil opprettholde A og B foreldrestatus vil fortsatt betrakte foreldre som merogmindre frivillig havner i retten om barnefordeling som konfliktorienterte. Opprettholdes fagfolkenes forestillinger, kan feministene fortsatt bidra til å servere premisser til utdefinering av B-foreldre som ikke vil underkaste seg, som oftest fedre. Ved å foreta en kopernikansk vending kan den egentlige konfliktkjerne identifiseres og den destruktive eneforeldertenkningen overskrides. Kjernetenkningens talspersoner i den incestuøse nettverksfeminismen som blander myter og kunnskap må utfordres på sine akademiske feilforutsetninger.