Mannskamp, medier og motiver

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

Går det an å drive mannskamp som likestillingsprosjekt? Menn har prøvd seg på denne øvelsen før - med dårlig resultat. Enten fordi deres kamp ikke kan regnes som kamp definert utfra menns ståsted, eller også fordi likestillingsfeltet var og er forbeholdt kvinner. I Norge er statsfeminismen offisiell ideologi; likestilling er feministenes område. Mannskamp på likestillingens premisser er dårlig investert energi. Som utfordring av feminismens posisjoner derimot kan mannskamp være veien å gå for de som vil ha endringer i mulighetsbetingelser for barneomsorg – den viktigste og mest legitime kampsaken.

De som vil utfordre feminismen – her forstått som en absoluterende totalitær ideologi som hensyntar kvinners interesser også på bekostning av menn og barn – bør også være klar over medienes muligheter og og begrensninger. Når en forsker fra Statens Institutt for Forbruksforskning – med artikkelen ”Vaffelhjertenes makt” som eneste relevante akademiske referanse – slipper til i Aftenposten på kronikkplass med synspunkter på menns rettslige status på ulike områder, har man å gjøre med nok et eksempel på dilettantenes paradis. Ryddigheten i påfølgende debatt blir deretter. At det er en matforbrukerforsker som setter dagsorden om følsomme temaer om barnelov i medieoffentligheten, i en usammenhengende og ikke spesielt velskrevet kronikk, etterlater spørsmål om hva redaktørene i de toneangivende mediene egentlig får med seg av hva som foregår i samfunnet.

Kronikken ”Mannskamp for likestilling” har fått sin oppmerksomhet, og en del forvirrede sjeler har blitt om mulig enda mer forvirret med hensyn til barnelovens størrelser og innretninger. Forskeren Runar Døving er intervjuet i Morgenbladet nr 42, 20-26 oktober 2006, hvor han uttaler at hans motiv er å engasjere seg for fedre som ikke får se barna sine. Prisverdig nok. Om vi velger å tro forskeren. Døving har vært totalt usynlig i forbindelse med barnelovgivning, fokus på samværsbetingelser og overgrepspåstander, i høringsrunder og den offentlige debatt for øvrig om barnelovens bokstav og praksis frem til torsdag 05.10.06 da han leste opp sitt manus på et åpent møte arrangert av Valkyria. Undertegnede var tilstede og konfronterte Døving med flere åpenbare feil. Samtidig tok jeg avstand fra tilbøyeligheten til å ville konkurrere om offerrollen og hvem av kvinner og menn som er mest undertrykt.

I Morgenbladet-intervjuet ”Mann for sin hatt” hevder Døving at valg av fokus på den marginaliserte mannen er motivert av at ”barnefordeling henger sammen med mannens posisjon i hjemmet” <sic>. Hvor forskeren har dette fra kan være interessant å vite – for både kvinner og menn. Likeledes hvordan og hvorfor et så rotete kronikkmanus blir prioritert av landets påstått dyktigste kronikkredaktør. Hvem har sluppet til i avisdebatten i kjølvannet av Døving-kronikken? Ingen som ikke er erklært feminist eller homofil eller begge deler. Statsråd Bekkemellem støtter fornøyd et passe surrete uttrykk for menns ønske om å være på banen i forhold til barn og likestilling. Aftenposten og Dagbladet kan publisere kunnskapsbaserte barnelovkronikker når de ellers måtte være motivert. Forsker Døving er ingen novise i medieoppmerksomhetsfaget. Forskeren oppfordres herved til å redegjøre for sammenhengen mellom posisjon i hjemmet og utfall av barnefordeling. Den engasjerte forskeren anmodes også om å ta for seg hvilke systembetingelser som kan tenkes å oppfordre til overgrepsanklager; tilrettelegge for samværssabotasje; og som over tid legitimerer utvikling av foreldrefiendtligjøringssyndrom i de verste tilfellene.