Mannsforskere som ikke forsker

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Norske bidragsskyldnere står til rest med 3,2 milliarder. NAV er på krigsstien, i opptakten til 8. mars smeller Dagbladet til. På forsiden 04.03.09 lar man mannsforsker Jørgen Lorentzen målbære forargelsen over ”fedre som ikke betaler”. Mannsforskeren med sitt indignerte blikk siteres på uttrykket ”skulle gjerne visst hva slags menn det er”. Inne i avisen på side 10 utdyper mannsforskeren vreden over de store summene fedre skylder staten: ”Jeg skulle gjerne ha visst hva slags menn det er som skylder kvinner så mye. Det er uetisk rett og slett å fraskrive seg ansvar”.

Som mann og far, avisleser, skattebetaler og ansvarlig samfunnsborger spør jeg: Hvor etisk er det at Jørgen Lorentzen fremstilt som mannsforsker uttaler seg om saker og ting han ikke har greie på? Hvor etisk er det av Jørgen Lorentzen å motta milioner i årslønn i løpet av tiår, uten å forske på de temaene han bruker sin innflytelse i mediasfæren til å uttale seg om? De aller fleste fedre som ikke betaler har ikke penger, ruinert som de er, økonomisk og menneskelig, etter destruktive barnefordelingsprosesser. Folk som Jørgen Lorentzen har aldri har vist sin empati og forargelse overfor systembetingelser som sender fedre i klørne på NAVs torpedoer.

En del norske fedre får med tilbakevirkende kraft fastsatt sine bidrag av utenlandsk rett utfra presumpsjonen om at mor alltid er den svakeste part. Ikke sjelden etter ulovlige barnebortføringer. NAV utland løper bortførermødrenes ærende, bidragene gjerne oppjustert til summer som ødelegger norske fedres økonomi fullstendig. Her hjemme sørger overgrepshysteri med falske beskyldninger, ubeskyttet samværsrett og insensitive rettsprosesser, for at fedre mister kontakt med sine barn. Men bidrag skal vi vær så god betale. Hvor er mannsforskeren når disse fedrene klager sin nød?

Vi har fedre som ikke betaler. Vi har også mannsforskere som ikke forsker, som aldri har produsert noe som helst empirisk om årsakssammenhenger mellom f.eks skilte fedres helse og livskvalitet sammeholdt med mulighetene for å følge opp sine barn. Eller forholdet mellom betalingsevne og –vilje for den del. Lorentzen skylder strengt tatt både staten og vi som finansierer hans status en forklaring på med hvilken rett han uttaler seg. Leseren skal merke seg at Lorentzen i alle de årene han har fremstilt seg som forsker, aldri noensinne har kunnet vise til egen forskningsaktivitet på området fedre og barn.

Han har heller aldri forsket på moral og etikk. ”Når fedre ikke betaler, har det ingen annen effekt enn å vekke moralsk forargelse”, sier mannsforskeren etter å ha synset om fedres betalingsvilje. Var det tak i Lorentzen, forsket han på denne effekten, dvs forholdet mellom årsakene til fravær av betaling og den moralske forargelsen som virkning. Med redegjørelse for teori, empiri og metode. Når godt posisjonerte akademikere uttrykker seg uetterrettelig som Lorentzen, vekker det en kvalifisert forargelse. Effekten av den skal Lorentzen være glad han ikke vet noe om.