Mannsdagen som forsvant

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
En passe regntung høstdag 2004 stilte et hundretalls menn opp på Youngstorget for å gå i tog. Mannsdagen 7. oktober syntes etablert. Berettigelsen virket i orden, men hva skjedde mer?

Parolegrunnlaget

Ideen om en mannsdagmarkering a la kvinnedagen 8. mars hadde lenge versert i ulike mannskretser. Nå så det ut til at markeringen skulle bli en realitet. Men diskusjonen om parolegrunnlaget viste allerede i forkant at de mer systemvennlige hadde et visst grep om hvor langt menn skulle få lov til å gå i å kritisere statsfeminisme og overgrepshysteri som rammer fedres forhold til sine barn. Derfor ble det ikke stort mer enn et par-tre passe snille paroler som ”økt pappaperm” og ”ja til felles foreldreansvar”. Jeg deltok selv i denne prosessen og måtte virkelig kjempe gjennom ”nei til samværssabotasje”. Men der stoppet det: ”nei til falske overgrepsanklager” ble for meget for de sosialdemokratiske kreftene i bevegelsen.

Media

På selve dagen 07.10.04 fikk vi inn kronikker i VG og Dagbladet. Media var ikke negative, men noe avventende. Kanskje hadde de vært runden hos profeministiske mannsforskere og hos Reform som i likhet med Foreningen 2 Foreldre valgte å stille seg på sidelinjen. Oppslutningen var slett ikke verst, mange menn som aldri hadde trodd de skulle gå i protestmarsj takket for anledningen. En av deltakerne hadde kledd seg ut som Batman, inspirert av en britisk pappaaksjonist som hadde oppnådd mye oppmerksomhet ved å stunte kjente bygninger i London. Kanskje var det den norske Batman-faren Arve Juritzen hadde i tankene da han noen år senere opphøyet seg til historiker og talerør for mannssaken: ”Det har vært så ille at menn måtte kle seg i masker for å tøre å protestere” lød det opptil flere ganger.

Reaksjonene

Så ille var det ikke, men det har ikke alltid vært lett å slippe til med nyanser av mannsbildet. I særlig grad har det vært vanskelig for ikke å si umulig å få bredere omtale av falske volds- og overgrepsanklager mot menn og fedre. Med relevans for muligheten fedre har til å følge opp sine barn etter samlivsbrudd. Journalist Gunnar Thorenfeldt slapp imidlertid lett til med en nidartikkel om mannsdagen i Aftenposten 02.01.05, hvor særlig undertegnede fikk gjennomgå, uthengt som kuppmaker og det som verre var. Thorenfeldts feillesninger refererte til min kronikk i Dagbladet 07.10.04 hvor jeg bl.a skrev: ”Samværsretten er dårlig beskyttet og påstander om omfanget av menn/fedres angivelige vold og overgrep mot kvinner og barn antar tidvis et massivt kildekritikkløst propagandapreg”

Feillesninger

Thorenfeldts utlegninger baserte seg på sitatfusk og lav omdreining på refleksjonen omkring de ulike systembetingelsene jeg underbygde mine synspunkter med. Kunnskapskrav har aldri vært profeministenes bord. Dessverre fulgte ikke mannsbevegelsen opp, slik at når andre medier og likestillingsombudet hev seg på den negative bølgen om mannsdagens legitimitet med referanse til Thorenfeldts feillesninger publisert både i Aftenposten og i feministtidsskriftet Fett, fikk de som ønsket en ufarlig mannsdag motivet for seg å sjalte vekk kritiske røster i rørsla. På den måten ble jeg selv squeeset ut, ikke på demokratisk vis, men med bak ryggen strategier ikke ulik den måten en del fedre mister kontakt med sine barn på.

Solidariteten

Menn har muligens en del å lære av kvinner, ikke nødvendigvis hvordan offerrollen skal erobres og vedlikeholdes, men kanskje i måte å organisere gjennomført støtte og solidaritet. I min Dagbladet-kronikk fikk jeg lurt inn ønsket om at ”mannsdagen kan gi menn som har kommet brukbart heldig ut av sine skilsmisser/barnefordelingstvister mulighet til å være solidariske med fedre som utsettes for samværssabotasje og falske overgrepsanklager”. Slik gikk det imidlertid ikke. I løpet av et par år var mannsdagen historie. Feighet, intriger og mangel på indre solidaritet får ta sin del av skylden sammen med en ikke utypisk norsk dyd: den politisk korrekte og systemservile karrierebevisstheten hos mediefolk og akademikere.

GONGOs and MONGOs

Dermed gikk vi glipp av en type markering som kunne samlet ikke bare de aktive merogmindre profilerte stemmene, men også de uorganiserte menn og fedre som ikke ser det som noe stort poeng å la seg disiplinere av Reform, Foreningen 2 Foreldre eller andre statsstøttede ”Governmental Non-Governmental-Organisations” (GONGOs). Ytringene i medieoffentligheten er blitt som forventet: systemvennlig tilpasset selvkastrering a la Mannspanelet hvor det eneste medlemmet med en viss livserfaring var den utskjelte aldrende journalisten som har opplevd både å være skilsmissebarn, reist til sjøs, og å havne på fylla (det siste kan ha sammenheng med valg av journalistyrket hva mulige feilkilder betreffer). De uorganiserte MONGOs (les: My Own Non-Governmental Organisations) får seile sin egen sjø om de ikke godtar myndigheter og medieoffentlighetens disiplineringskrav.

Mangfoldet

En mannsbevegelse med en viss bredde er avhengig av aksepten for mangfold i meningsytringer. Konformitetstyranniet i Norge tillater imidlertid ikke at de systemkritiske gies legitimitet når kritikken mot bidragssystem, foreldrepermisjon og det øvrige barnelovssytem settes i system. Nyansene i synet på vold og overgrep på tvers av kjønnene kommer delvis frem i nettdebattene, men i avisspaltene får statslønnede feminister uimotsagt hevde at ”mørketallene er store” og som kvinnegruppa Ottar med fast spalteplass i Fritt Ord – sponsede Klassekampen sier det: ”Menn skal dømmast; menn skal settast i fengsel”. Når det etter hvert begynner å gå dårlig for mediene, også forlagshusene som har satset for ensidig på å tekkes sine kvinnelige lesere, kan noe av forklaringen være mangel på mangfold i ytringene.

Mannen som redning

Mannsdagen kan gjenoppstå, i værste fall som en statsstøttet GONGO-jippo med hovedfokus på menn som skadevoldere, tapere og problemkasus. Tanken er ikke urealistisk. Men Mannsdagen kan også gjenoppstå fordi en del menn finner ut at nok er nok; at det gjennomført negative bildet av mannen er skadelig, ikke bare for mannens allerede pressede selvbilde, men for samfunnet som kan nyttiggjøre seg menns ressurser som fedre, arbeidskraft og ansvarlige samfunnsmedlemmer. Kanskje kan en revitalisering av mannlige dyder som mot og integritet også redde mediene fra kommentariatets kjønnsløse demokratur når den kritiske journalistikken nødvendigvis må gjenoppstå etter femiveldets fallitt.