Mannsdagen som forsvant
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
En passe regntung høstdag 2004 stilte et hundretalls menn
opp på Youngstorget for å gå i tog. Mannsdagen 7. oktober syntes etablert. Berettigelsen
virket i orden, men hva skjedde mer?
Parolegrunnlaget
Ideen om en mannsdagmarkering a la kvinnedagen 8. mars hadde
lenge versert i ulike mannskretser. Nå så det ut til at markeringen skulle bli
en realitet. Men diskusjonen om parolegrunnlaget viste allerede i forkant at de
mer systemvennlige hadde et visst grep om hvor langt menn skulle få lov til å
gå i å kritisere statsfeminisme og overgrepshysteri som rammer fedres forhold
til sine barn. Derfor ble det ikke stort mer enn et par-tre passe snille
paroler som ”økt pappaperm” og ”ja til felles foreldreansvar”. Jeg
deltok selv i denne prosessen og måtte virkelig kjempe gjennom ”nei til samværssabotasje”. Men der
stoppet det: ”nei til falske
overgrepsanklager” ble for meget for de sosialdemokratiske kreftene i
bevegelsen.
Media
På selve dagen 07.10.04 fikk vi inn kronikker i VG og Dagbladet.
Media var ikke negative, men noe avventende. Kanskje hadde de vært runden hos
profeministiske mannsforskere og hos Reform som i likhet med Foreningen 2
Foreldre valgte å stille seg på sidelinjen. Oppslutningen var slett ikke verst,
mange menn som aldri hadde trodd de skulle gå i protestmarsj takket for
anledningen. En av deltakerne hadde kledd seg ut som Batman, inspirert av en
britisk pappaaksjonist som hadde oppnådd mye oppmerksomhet ved å stunte kjente bygninger
i London. Kanskje var det den norske Batman-faren Arve Juritzen hadde i tankene
da han noen år senere opphøyet seg til historiker og talerør for mannssaken: ”Det har vært så ille at menn måtte kle seg i
masker for å tøre å protestere” lød det opptil flere ganger.
Reaksjonene
Så ille var det ikke, men det har ikke alltid vært lett å
slippe til med nyanser av mannsbildet. I særlig grad har det vært vanskelig for
ikke å si umulig å få bredere omtale av falske volds- og overgrepsanklager mot
menn og fedre. Med relevans for muligheten fedre har til å følge opp sine barn
etter samlivsbrudd. Journalist Gunnar Thorenfeldt slapp imidlertid lett til med
en nidartikkel om mannsdagen i Aftenposten 02.01.05, hvor særlig undertegnede
fikk gjennomgå, uthengt som kuppmaker og det som verre var. Thorenfeldts
feillesninger refererte til min kronikk i Dagbladet 07.10.04 hvor jeg bl.a
skrev: ”Samværsretten er dårlig beskyttet
og påstander om omfanget av menn/fedres angivelige vold og overgrep mot kvinner
og barn antar tidvis et massivt kildekritikkløst propagandapreg”
Feillesninger
Thorenfeldts utlegninger baserte seg på sitatfusk og lav
omdreining på refleksjonen omkring de ulike systembetingelsene jeg underbygde
mine synspunkter med. Kunnskapskrav har aldri vært profeministenes bord.
Dessverre fulgte ikke mannsbevegelsen opp, slik at når andre medier og
likestillingsombudet hev seg på den negative bølgen om mannsdagens legitimitet
med referanse til Thorenfeldts feillesninger publisert både i Aftenposten og i
feministtidsskriftet Fett, fikk de som ønsket en ufarlig mannsdag motivet for
seg å sjalte vekk kritiske røster i rørsla. På den måten ble jeg selv squeeset
ut, ikke på demokratisk vis, men med bak ryggen strategier ikke ulik den måten
en del fedre mister kontakt med sine barn på.
Solidariteten
Menn har muligens en del å lære av kvinner, ikke
nødvendigvis hvordan offerrollen skal erobres og vedlikeholdes, men kanskje i
måte å organisere gjennomført støtte og solidaritet. I min Dagbladet-kronikk
fikk jeg lurt inn ønsket om at ”mannsdagen
kan gi menn som har kommet brukbart heldig ut av sine
skilsmisser/barnefordelingstvister mulighet til å være solidariske med fedre
som utsettes for samværssabotasje og falske overgrepsanklager”. Slik gikk
det imidlertid ikke. I løpet av et par år var mannsdagen historie. Feighet,
intriger og mangel på indre solidaritet får ta sin del av skylden sammen med en
ikke utypisk norsk dyd: den politisk korrekte og systemservile karrierebevisstheten
hos mediefolk og akademikere.
GONGOs and MONGOs
Dermed gikk vi glipp av en type markering som kunne samlet
ikke bare de aktive merogmindre profilerte stemmene, men også de uorganiserte
menn og fedre som ikke ser det som noe stort poeng å la seg disiplinere av
Reform, Foreningen 2 Foreldre eller andre statsstøttede ”Governmental
Non-Governmental-Organisations” (GONGOs). Ytringene i medieoffentligheten er
blitt som forventet: systemvennlig tilpasset selvkastrering a la Mannspanelet
hvor det eneste medlemmet med en viss livserfaring var den utskjelte aldrende
journalisten som har opplevd både å være skilsmissebarn, reist til sjøs, og å
havne på fylla (det siste kan ha sammenheng med valg av journalistyrket hva
mulige feilkilder betreffer). De uorganiserte MONGOs (les: My Own Non-Governmental
Organisations) får seile sin egen sjø om de ikke godtar myndigheter og
medieoffentlighetens disiplineringskrav.
Mangfoldet
En mannsbevegelse med en viss bredde er avhengig av aksepten
for mangfold i meningsytringer. Konformitetstyranniet i Norge tillater
imidlertid ikke at de systemkritiske gies legitimitet når kritikken mot
bidragssystem, foreldrepermisjon og det øvrige barnelovssytem settes i system.
Nyansene i synet på vold og overgrep på tvers av kjønnene kommer delvis frem i
nettdebattene, men i avisspaltene får statslønnede feminister uimotsagt hevde
at ”mørketallene er store” og som kvinnegruppa Ottar med fast spalteplass i Fritt
Ord – sponsede Klassekampen sier det: ”Menn
skal dømmast; menn skal settast i fengsel”. Når det etter hvert begynner å
gå dårlig for mediene, også forlagshusene som har satset for ensidig på å
tekkes sine kvinnelige lesere, kan noe av forklaringen være mangel på mangfold
i ytringene.
Mannen som redning
Mannsdagen kan gjenoppstå, i værste fall som en statsstøttet
GONGO-jippo med hovedfokus på menn som skadevoldere, tapere og problemkasus.
Tanken er ikke urealistisk. Men Mannsdagen kan også gjenoppstå fordi en del
menn finner ut at nok er nok; at det gjennomført negative bildet av mannen er
skadelig, ikke bare for mannens allerede pressede selvbilde, men for samfunnet
som kan nyttiggjøre seg menns ressurser som fedre, arbeidskraft og ansvarlige
samfunnsmedlemmer. Kanskje kan en revitalisering av mannlige dyder som mot og
integritet også redde mediene fra kommentariatets kjønnsløse demokratur når den
kritiske journalistikken nødvendigvis må gjenoppstå etter femiveldets fallitt.