Mannen, ballen og pasningen
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
”Tenk tusener av meg.
Om 15 år er vi fraskilt, fordi damene våre synes vi minner om Marve Fleksnes”.
Slik avsluttes Kjetil Østlis lørdagskommentarbrøl i Aftenposten 26.03.11.
Adressen for denne smått fremtidspessimistiske ytringen er likestillingsombudet.
Sunniva Ørstavik kommenterer 27.03.11 kort og fyndig: ”Velkommen til verden med barn, på tide å bli voksen!” Hun
konkluderer med at ”hvis Østli og andre
moderne menn føler mannsrollen for trang, må repertoiret utvides”.
Men har Ørstavik egentlig skjønt Østlis tekst? Har hun vært
spillbar når pasningen kom, i forrommet, i dybden, bredde og eller
lengderetning? Variasjon i oppspillsfasen avhenger også av medspillere med
blikk for bevelighet og mottak. Allestedsværende mannsforsker og
litteraturviter Jørgen Lorentzen virrer 29.03.11 rundt som en displaced libero.
Heller ikke Lorentzen med sin doble kompetanse evner å tolke featurejournalist
Østlis pappabrøl fra hjemmesfæren.
Foreldre som holder sammen kan se frem til mange flotte år
med sine etter hvert voksne barn og barnebarn. De som blir skilt derimot,
statistisk sett over halvparten, og enda flere i de store byene, kan ikke føle
seg like trygge. Tidlig involvering og gjensidig tilknytning mellom far og
barn, kan i løpet av kort tid, i løpet av noen måneder, torpederes av utdaterte
og insensitive psykologer og jurister i rett og forvaltning; NAV og folkeregistersaksbehandlere.
Krefter brukt på lek og alvor til gjensidig nytte og glede kan brytes ned på
kort tid.
Jeg vet ikke om det er dette skrekkscenariet Østli har for
seg. Men i den grad retning og bevegelse på hans pasning skal ses, dempes og
omsettes, er det ikke to far fetched å se for seg hva barnekjære hjemmepappaer
i verste fall kan oppnå når og hvis mødrene finner fedrene uinteressante. Eller
opplever fedres involvering som en trussel mot mødrehegemoniet. Dette har mange
likestillingsmotiverte moderne norske menn fått erfare. Likestillingsombudet har
i liten grad tatt opp ballene.
Det er lite eller ingen empirisk basert kunnskap om norske
fedres gevinst og eller risiko ved omsorg for barn på ulike
sivilstandsvariabler. Her har forskningen sviktet tilnærmet totalt. At
mannsrollen er i endring er gammelt nytt. Norske fedre har utfordret
kjønnsrollestereotypiene lenge før Jørgen Lorentzen begynte å kalle seg
mannsforsker. Lite eller ingenting har skjedd i samfunnets aksept for at fedre
er fullverdige foreldre på ulike stadier i barnas liv.