Mandat til stående; utvalg til stryk

Av Ole Texmo

Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem kunne 18.01.07 presentere mandat og utvalg til å gjennomgå Barneloven. Den offentlige utredningen skal være ferdig 1. mai 2008. Mandatet legger klare føringer på ønskeligheten av å innføre delt omsorg, men det er fremdeles uklart hvordan dette skal utformes begrepsmessig og lovteknisk. Begrepene skal under lupen, også uttrykksmåten ”barnets beste”. Utvalget skal komme med forslag til eventuelle lovendringer også på områder som felles foreldreansvar uavhengig av samlivsstatus og normering av samværets omfang. Helhetsperspektivet skal ivaretas i forhold til barnelovens øvrige bestemmelser, trygdelovgivning og bidragsregler.

I henhold til det omfattende mandatet skal utvalget ta i betraktning rettspraksis og forskning, og det er her det begynner å bli interessant å se på sammensetningen av utvalget og hvilken reell kompetanse de oppnenvte medlemmer står bokført med. Googling og research på utvalgsmedlemmene viser nemlig at ingen av de 11 oppnevnte medlemmene – med ett mulig unntak - har produsert relevant faglitteratur på området barnelov og barnefordeling. Det er et avgjort pluss at brukerorganisasjoner som Foreningen 2 Foreldre og Aleneforelderforeningen er representert, men man skal ikke lete altfor lenge utenfor disse systemvennlige organisasjonene som mottar betydelig statsstøtte før man finner mer skolerte miljøer og personer, med eller uten bakgrunn innen fagene juss, sosiologi og psykologi.

Mandatet har også interessante punkter om søksmålsbyrde og tvangsfullbyrdelse, sistnevnte regler skal vurderes utfra barneperspektiv. Når slike spørsmål blir en del av helhetsvurderingen kreves det grundig og omfattende kunnskaper om barnelovens innretninger og virkemåte. Klienten og advokaten har opplevd på nært hold, hvordan f.eks ”umulighetskriteriet” i tvangsfullbyrdelsesloven kommer til anvendelse når den barnebesittende forelderen kan mistenkes for å ha påvirket barnet til å motsette seg gjennomføring av rettskraftig samvær. Spørsmålet er om utvalgets medlemmer er tilstrekkelig skolert i disse spørsmålene, og om utvalget er på høyden med internasjonalt anerkjent faglitteratur om foreldrefiendtliggjøring i kombinasjon med samværssabotasje og bruk av tvilsomt funderte overgrepsanklager når det komemr til kartlegging og identifisering av påvirkningsfaktorer. Barneperspektivet er ikke nødvendigvis det eneste som bør iakkttas. Også foreldreperspektiv og betydningen av systemhensyn. Sistnevnte er viktig for å forstå hvordan rettsapparatet kan tenkes å administrere spørsmål som avdekker systemsvikt.

Det er prisverdig at man ønsker å ta i betraktning så mange forhold som mulig, og en kritiker av mandatutformingen må passe seg for å ville utvide rekken av temaer samtidig som han mener det kan bli vel meget for en utvalgssammensetning han oppfatter som utilstrekkelig. Det mangler imidlertid en presisering i mandatet som sier mer eksplisitt at det er ønskelig med en vurdering av de lovendringene som er foretatt de siste årene. Differensiert sivilrettsstatistikk for barnelovsaker er mangelvare. Man vet derfor lite om hvorvidt det har virket konfliktfremmende å nekte domstolen å idømme delt omsorg, like lite som man vet om den nyss inførte Follo-modellen med utvidet og fleksibel ikke-metodisk etterprøvbar bruk av sakkyndige har ført til færre saker. Saker og ting tyder på det motsatte. Hvordan skal det nye barnelovutvalget forholde seg til kunnskapskrav når ingen av medlemmene har relevant akademisk bakgrunn med tilhørende dokumentert beleggbar kompetanse som viser at man kjenner til hvordan systeminnretningene virker?

En begrepsanalyse er på sin plass, men vil det oppnevnte utvalget mestre oppgaven?. Forholdet mellom bosted/omsorg og samvær må avklares også i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven og det uttrykkelige ønsket om å anse begge foreldre som like viktige for barnet. Bostedsbegrepet hører strengt tatt hjemme i Folkeregisterforskriften som absurd nok overprøver Barneloven i enkelte tilfeller. En lovharmonisering er på sin plass. Omforening av begreper har vi hatt nok av. Gjeninnfør derfor omsorg som begrep istedenfor bosted som virker mer som en oppfordring til partene om å posisjonere seg. Det er omsorgen som skal deles, ikke bosted. Utvalget bør opplagt se på praksis i forvaltningssaker sammenholdt med utviklingen i parallelelle barnelovsaker, for ikke å nevne bidragssaker som for noen er et være eller ikke være – økonomisk, sosialt og eksistensielt. Studier av rettspraksis må ikke begrense seg til et lite representativt utvalg av avgjørelser fra Høyesterett slik uvanen er når juristene skal summere opp.

For å forstå dynamikken i barnefordelingssaker må man studere endringssakene, dvs sakene der avgjørelser i tidligere rettsrunder av ulike grunner og årsaker ikke blir fulgt opp og etterlevd. Søk etter mulige feil- og konfliktkilder forutsetter metodiske verktøy som står for målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet, men også vilje og evne til å ta inn over seg at systemfeilene kan være de viktigste konfliktskapende faktorene. For studier av endringssaker betyr det at man må ta høyde for at domstolene kan ta feil, og at inngåtte forlik som tar seg godt ut for omdømmet til de profesjonelle aktørene, ikke nødvendigvis er bærekraftige. På denne bakgrunn ville det derfor være ønskelig om et utvalg som skal utrede grunnlaget for ny lovgivning på området Barn og Foreldre - forholdet mellom barn og foreldre enkeltvis og samlet, og foreldrene imellom – var seg bevisst hvilke virkninger de seneste lovrevisjonene har hatt rent empirisk. Hva har vi lært av barnelovrevisjonene så langt?

Fraværet av gyldig og pålitelig forskning gjør det nødvendigvis vanskelig å rekruttere fra presumptivt kompetente fagmiljøer til et utvalg som dette. Man kan derfor mene at det er likegyldig hvem som sitter i utvalget bare ulike profesjoner og interessegrupper er representert noenlunde demokratisk. Oppnevnelse og mandat av et offentlig utvalg som dette kan imidlertid formulere strengere kunnskapskrav som i sin tur kan motivere mer relevant forskningsinnsats. Slik det ligger an nå får man formodentlig en ferdig utredning bestående av passe politisk korrekte, velmente og ufarlige anbefalinger om innføring av delt omsorg, eller delt bosted om man velger å beholde terminologien – med tilhørende dissenser fra feministene og aleneforeldrene som frykter at alenemødrene får unngjelde for misforståtte rettferdighetsbetraktninger. Forståelse av hvordan også lovsystemet og fagfolkenes holdninger og akademiske svikt bidrar til konflikt kan derfor risikere å forsvinne, og dermed hvorfor man i det heletatt har behov for å flikke på barneloven annethvert år – mens konfliktene øker og domstolene blir overbelastet av saker de mangler fagkunnskaper om. Alt i alt får mandatet bestått, en svak 3-er etter den gamle gymnsakarakterskalaen. Utvalget derimot får stryk, en sterk 0-er da man tross alt har gitt plass til brukerorganisasjoner.