Makt, dekonstruksjon og dedifferensiering.

Om forholdet mellom makt, omsorg, kunnskap og kjønn

på barnelovdiskursens gjenstandsfelt

 

av Ole Texmo

 

"Vilje til Makt"

Filosofen Hans Skjervheim (HS) publiserte i 1986 essayet Invitasjon til (kulturelt (?)) sjølvmord . HS skal ikke taes til inntekt for mitt syn på Barnelovspørsmål og tilligende diskurser. En påvisning fra HSs side i essayets behandling av forholdet mellom Dedifferensiering og Dekonstruksjon er interessant nok. HS tar i essayet for seg poststrukturalismen og dens forhold til Nietzsches begrep om slavemoral. HSs sentrale tese er at Nietzsche reduserer altruisme til en maskert form for egoisme ved å eliminere den ene siden av motsetningsparet. Den samme tendens gjør seg gjeldende for begrepsparet makt og moralitet, hvor dedifferensieringen bevirker at "viljen til makt" egentlig ikke har noen motsetning. I kritikken av dekonstruksjonsbegrepet hos en tenker som Derrida blir HSs poeng at dekonstruksjonismen ikke lykkes i å differensiere mellom logikk og retorikk, og faller ned på den type retorikk som kun handler om overtalelse, til forskjell fra en retorikk som tar hensyn til skillet mellom overtalelse og overbevisning.

 

"før-fremtidens paradoks"

I en høyesterettsdom (Rt 2000 s1096) uttaler førstvoterende i barnefordelingssaken mellom mor og far:

"Spørsmålet i saken gjelder imidlertid ikke partenes generelle omsorgskompetanse, men hvem som bør ha omsorgen for C under den forutsetning at hun forblir i fosterhjemmet"  

 

Moren var erklært uskikket , faren skikket men uten partsevne da den "daglige omsorg" formelt sett befant seg hos moren, omsorgen overgitt barnevernstjenesten med forsterhjemsplassering som konsekvens. Når Høyesterett (HR) uttaler seg om fremtidige forhold relatert til en annen lovgivning på et annet felt enn det for saken relevante og dermed spekulerer i slike forhold som ligger utenfor barnelovens domene, må man kunne stille spørsmål ved avgjørelse og grunnlaget for avgjørelsen (les: premissene for konklusjonen). I forlengelsen heter det:

De sakkyndige har i sin rapport ikke direkte uttalt seg om dette, men de har fremhevet sterke momenter for at omsorgen ikke bør overføres til faren. I følge de sakkyndige er mor Cs primære tilknytningsperson, og det er her hun har sin sentrale følelsesmessige forankring. Etter de sakkyndiges oppfatning er mor også den som har størst forståelse for Cs særskilte behov. Jeg legger de sakkyndiges vurderinger til grunn, men bemerker at de ikke synes å ha lagt vekt på at mor ikke later til å ha særlig forståelse for barnets behov for samvær med far" 

Som nevnt: moren var erklært uskikket.

 

Tautologi som (u)mulighetsbetingelse

Kanhende burde påpekning av de sakkyndiges manglende vektlegging på mors negative syn på far ledet til en mer kvalfisert vektlegging på ulike konfliktskapende faktorer i vurderingen av barnets omsorgssituasjon og tilknytningsmuligheter? Den feilforutsetning avgjørelsen bygger på representerer en avskjæring av mulighetene for å få prøvd rettslig en eventuell tilbakeføring av omsorgen (etter Barnevernloven). Forskyvning av omsorgsvurdering fra et materielt spørsmål til et prosessuelt (les: partsevne) representerer en intellektuell uredelighet. Sammenblanding av vurdering av saksforhold ift barneloven og spekulasjoner i mulig utfall i barnevernsak tilrettelegger for sirkularitet i resonnementet. Sirkulariteten undergraver dommens logiske konsistens ved at forutsetningen aldri vil bli gjenstand for prøving i og med avskjæring: konklusjon og premiss biter hverandre i halen. Likeverdighet i rettslig-juridisk status blir et doxisk rom (les: ikke-tema). Til tross for at HR gjentatte ganger presiserer at HR ikke har "kompetanse til i en sak etter barneloven å avgjøre om en vedtatt omsorgsovertakelse bør oppheves eller fortsette", er dette nettopp hva HR legger tilrette for!

 

Primærsyntese og Eneforelderdogme

Innledende utlegning yter verken Nietzsche, Derrida, Skjervheim eller "poststrukturalismen" full rettferdighet. Som grep anvendt på forståelsen av forholdet mellom de størrelser som inngår i nærværende essay, kan påvisningen vise seg å ha en viss anvendelsesverdi. Fra biologien vet vi at barn er produkt av kvinnelig eggcelle og mannlig sædcelle. I Barnelovens fremstilling av de juridiske forhold mellom barn og foreldre lar man farens juridiske forhold til barnet gå gjennom det sivile forhold til moren, jf Pater Est-regel (Bl. § 3) Denne form for reduksjon til sekundær forelder undergitt morens primære status innebærer muligheten for at biologisk far nulles ut. Barnets to foreldre er redusert til et juridisk forhold hvor mor har en eksklusiv rett, jf eneforelderansvar for ugifte mødre. For ugifte eller ikke-samlevende fedre er muligheten for å skyves ut av barnets liv og historie tilstede. At samværsretten i det norske barnelovsystem ikke er beskyttet, er "logisk følgeriktig" hensett til hvordan primærsyntesen foretaes. Motstanden mot delt omsorg skriver seg delvis fra forestillinger om at barn har kun en "psykologisk forelder", hva jeg benevner Eneforelderdogmet.

 

"Kunnskapens kjønn"

For ca 20 år siden utkom boken: Når bånd brytes. Hvem skal den nye barneloven tjene ?  (Tone S. Wetlesen(red)1981) Bidragsyterne var vesentlig kvinnelige akademikere iferd med å etablere sine posisjoner. Flere av forfatterne lot intet tilbake mht å proklamere kvinners eiendomsrett til barn og forståelsesformer. Boken er gjennomsyret av et reduksjonistisk kunnskaps- og menneskesyn hvor især biologismene om morsomsorgens udiskutable egenverdi som veiledende også for juridiske forhold for barn og fedre i alle kategorier og sivilstandsregimer, langt på vei fortrenger andre vinklinger. Ved etablering av posisjoner i Akademia ble kvinners kår valgt som studieobjekt. Ingen mann som ikke ber om å bli anmeldt for trakassering må forsøksvis antyde at kvinner kan tenkes å være forutinntatte mht kjønnsrollesyn og problemfokus. Det drives i Norge i dag ingen forskning på strukturell vold begått mot fedre og barn. Denne ensidighet skyldes bl.a den dominans statsfeministene har fått på fagfelter som sosiologi og kriminologi. Forskning på fenomenet Vold-i-Samfunnet er rettet inn mot å (sann)synliggjøre at det er vold begått av menn mot kvinner og barn som er verd oppmerksomhet. Muligheter for påvisning av systemvold mot menn/fedre og deres barn nulles ut !

 

De doxiske rom

Menn/fedres protest mot samfunnsmessig legitimert kvinnelig maktarroganse blir ikke sjelden forsøkt kriminalisert, gjennom f.eks tvilsomt funderte overgrepsanklager. Den strukturelle volden menn/fedre og deres barn blir utsatt for i en del tilfeller, tilhører de doxiske rom. Mannsforskere tør av karrierehensyn sjelden eller aldri nevne grunnleggende lovinstituert og i praktisk forstand diskriminering av menn/fedre. Til det kreves et mot som nødvendigvis må innebære at man kutter navlestrengen til kvinneforskning, og dermed også muligheten for å utfordre den tankefeil primærsyntesen av mor og barn representerer som diskursrestriksjon. Et annet doxisk rom allerede antydet er de trussel- og fiendebilder som produseres når fedres like mulighetsbetingelser som fullverdige foreldre kommer på agendaen. "Incestindustri" og annet overgrepshysteri har gode vekstvilkår i et land hvor Likestillingslovens formålsparagraf eksplisitt sier at loven er til for å sikre kvinners særrettigheter. Frykten for at fedres likeverdighet i foreldreskapets funksjoner skal medføre at mannen får hegemoni, blir så overhengende at man tar for gitt at det er makt fedre vil erobre og ikke omsorgsrollen. Projisering av forestillingen om "vilje til makt" kommer slik til uttrykk i en Aftenpostenkronikk 12.07.00. Margunn Bjørnholt skriver:

Det er (dermed) mulig at økt fedredeltakelse ikke er et middel til å oppnå likestilling, men at det tvert om kan føre til økt mannsdominans på et område der kvinner tradisjonelt har dominert.

 

Tankefeil

Å undersøke muligheten for forekomst av tankefeil tør være en legitim intellektuell gesjeft. Myter har fortrengt kunnskap på områdene Likestilling, Skilsmisse og Barnefordeling. Primærsyntesen av kvinnekamp og likestilling kan ikke være riktig navlet: likestilling redusert til fortsatt kamp for kvinners særrettigheter må nødvendigvis undergrave intellektuell redelighet. Når familiesosiologer heller ikke evner å skille mellom diskursene skilsmisse og barnefordeling, legges til rette for nye tankefeil. Det empirisk-statistiske faktum at ca 75 % av skilsmissene initieres av kvinner omforenes til kunnskap om at kvinner er mer modne og omsorgsfulle enn menn. Statsfeministene ser glatt bort fra at når "bånd brytes" mellom kvinne og mann må ikke dette brudd nødvendigvis medføre at båndene mellom barn og far også står i fare for å brytes. Man har hittil ikke evnet å kvalifisere hvorvidt skilsmisseforskning begått av (skilte) kvinner og med skilte kvinner som studieobjekter kan fortelle noe om fedres kvalifikasjoner etter brudd på foreldreparnivå - med relevans for barnefordelingsdiskursen.

Sammenblandingene står i kø og kan tilbakeføres til den grunnleggende feilforutsetning som sier at forholdet mellom fedre og barn skal gå gjennom moren, jf navlestrengsdogmet i Pater Est -regelen. Som tankefeil er dedifferensiering ikke nødvendigvis forbeholdt kvinner. Menn har fremdeles flertall i lovgivende og dømmende instanser.

 

Det store problemet

En viktig premissleverandør for eneforeldertenkningens tilrettelegging av dedifferensiering og andre tankefeil er dr.philos, førsteamanuensis i klinisk psykologi, Odd Arne Tjersland. At psykologer ikke regner fedre for fullverdige foreldre er gammelt nytt. Rikspsykolog Magne Raundalen reiser land og strand rundt og foredrar også i media sitt grunnsyn: Far er død, far er en myte, far må bli som mor. Som underholdning tilpasset Akersgatas behov er slik menneskeforakt ille nok; at psykologer ikke er i stand til å belegge sine synspunkter akademisk-faglig kan betegnes kunnskapsforakt. Diskursrestriksjoner ser ikke ut til å gjelde for visse myteskapere. I en Aftenpostenkronikk 21.01.01 skriver Tjersland:

To konflikttyper er vanlige å møte i arbeidet med familier som separeres. Den ene er at far ønsker å være mer far enn han får anledning til å være. Den andre er at mor ønsker far mer på banen som far for barna. I hverdagen på et familiekontor møter man det siste problemet vel så ofte som det første.

Psykologer trives best i lukkede rom hvor ingen kan kontrollere holdbarheten av deres selvreferanser. Påstanden om at det største problemet er at fedre ikke stiller opp er like gammel som motstanden mot delt omsorg. Det er en del av myteproduksjonen som skal demme opp for kritikken mot de institusjoner i samfunnet som forsvarer kjønnsdiskriminering og gjennom lovgivning og praksis ikke ønsker å effektivt sanksjonere samværssabotasje og andre selvtektshandlinger - vesentlig begått av mødre mot fedre og barn. Hvilket problem som er størst: fedre som ikke stiller opp eller mødre som boycotter samvær, finnes ingensomhelst empiri for; ingen undersøkelser med etterprøvbare metodiske kriterier! Man kan forestille seg at begge fenomener må anses som problemer. Tjerslands misbruk av sin akademiske posisjon til å hevde at det ene er større enn det andre, åpner opp for at Myter kan fortrenge Kunnskap ved at den oppfatning som får størst oppslutning på feilaktig grunnlag, fortrenger den annen. Mangel på vitenskapelig frembragt kunnskap er det virkelig store problemet: at fagfolk for å dekke over sin kunnskapssvikt er mer tilbøyelige til å holde på sine kjønnsrollestereotypier og tankefeil hvor Kjønn og Makt fortrenger Omsorg og Kunnskap om omsorgens mulighetsbetingelser.

 

Konflikt og Konsensus

I NOU 1995:23 Barnefaglige sakkyndigoppgaver  er det nærmeste man kommer presisering av størrelser som teori, empiri og metode:

Det er ikke utviklet konsensus om hvilke teoretisk grunnlag som kan og bør legges til grunn for arbeidet som sakkyndig i barnefaglig arbeid. Likeledes er det uenighet om hvilke metoder som er egnet i dette arbeidet. (s37). Dette er er alt man får vite; ikke et kvidder om hva angivelig faglig uenighet består i; langt mindre hvorfor konsensus nødvendigvis må være en forutsetning. Ved å henvise til at der ingen konsensus er, kan man også glatte over den mulighet at fagfolkene ingen metoder har !

I NOU 1998:17 om Barnefordelingssaker  har psykologen Terje Galtung  et vedlegg om "delt bosted". I det avsluttende avsnitt Ekspertisen summerer  vises det kun til én artikkel: Lamb et al (1997): The effects of divorce and custody arrangements on childrens behaviour, development and adjustment. Family & Conciliation Courts Review, Oct 97, Vol. 35 Issue 4, pp 393-412.  Gruppen av eksperter som har fremstilt  den "forskningsmessige konsensus" viser ikke til noen konkrete funn; artikkelen er uten kildehenvisninger; dissenser er underkommunisert og intet som helst belegg gies for hvorvidt denne gruppen av eksperter er representativ for en større helhet av forskere på området barnefordeling. Minst av alt gir referanse til artikkelen psykolog Galtung belegg for i sine Konklusjoner  å hevde:

Det synes ikke tilrådelig å anbefale pålegg om delt bosted til familier der konfliktene er store, og foreldrene ikke selv eller ved hjelp av mekler har kommet fram til en avtale om delt bosted.

At delt omsorg krever en viss evne og vilje til samarbeid, vil både lek og lærd antakelig kunne være enige om. Men om premissene må være eksplisitte og avledbare før man kan trekke en konklusjon hersker en viss usikkerhet, iallfall hva betreffer ekspertisen.

Når grunnlagsdiskusjonen om betingelsene for samarbeid underslåes, er man like langt - eller kort! Eneforelderdogmet opprettholdes. Fagfolkene ønsker ikke å åpne opp for muligheten at det er eneforeldertenkningen som kan tenkes å være den grunnleggende konfliktskapende faktor: ved at partene spilles ut mot hverandre. I konsensustyranniet kreves samarbeid (les: underkastelse) samtidig som ulikeverd og ulikhet for loven forsvares. Eneforelderdogmet som systembetingelse; konflikt som konklusjon og premiss er aldri blitt gjenstand for forskning.

 

Dekonstruksjonens muligheter

Som analyseverktøy kan Dekonstruksjon anvendes for å stille opp mer-og-mindre relevante Likheter og Forskjeller: løfte frem "det andre" fra de doxiske rom. Svenske jur.dr. Thomas Bull har i artikkelen Diskriminering och Dekonstruktion: Om Positiv Faderskapstalan. Tidsskrift for Rettsvidenskap 2000, s693-737,  anvendt Dekonstruksjon som en"misstankens attityd".  Sentralt fokus for Bulls studier av rettspraksis er Motivering av valg av generalitetsnivå, eller også sammenligningsobjekt for påvisning av Likheter og Forskjeller. For ordens skyld: Bull skal ikke taes til inntekt for min egen anvendelse av Dekonstruksjon og Skjervheim-inspirert påvisning av Dedifferensiering og beslektede tankefeil! Bull påviser hvordan domstolers valg av sammenligningsgrunnlag kan medføre at den fra partssynspunkt påberopte Forskjell som krever beskyttelse mot diskriminering, diskvalifiseres som sammenligningsobjekt pga manglende partsevne (svensk: talerätt).

En av Dekonstruksjonens fortjenester er påpeking av at definisjon kan utelukke eller skjule like meget som klargjøre. Men som begrepsdannelse unndrar seg Dekonstruksjon "definition by term", og risikerer dermed hva Skjervheim advarte mot. Diskursen om logosentrismen lar jeg ligge, men advarselen står ved lag: Nedbryting av kategorisering av motsetningspar kan høres flott ut, likeledes forsikringer om åpenhet. Den samme metode som påstår seg tydeliggjøre marginalisering og underlegenhet kan samtidig medføre risikoen for at det som løftes frem fortrenger et annet "det andre" og dermed de forskjeller i mulighetsbetingelser Makten ønsker å dekke til.