Lukket rett; barnefordelingens retorikk

Arild Linneberg: Far og barn i moderlandet. Gyldendal 1997

Av Ole Texmo

(Publisert i Klassekampen 28.04.97 s13)

”Den som tror at Norge er et foregangsland i spørsmål om foreldre og barn, eller likestilling, tar feil. Nettopp i saker som gjelder foreldre og barn, viser det seg hvor langt likestillingen er kommet”. Slik skriver litteraturprofessor Arild Linneberg om det norske barnelovsystemet i sin rykende ferske bok ”Far og barn i moderlandet”. Tittelen angir at dette i hovedsak er en bok om fedre og barns vilkår, og vi kunne føye til: skilte fedre og deres barn. Boken er imidlertid mer enn en debattbok, lansert dagen før Barne- og familiedepartementet slipper sin ot.prp om endringer i barneloven. Med sine mange referanser til kjente (og ukjente?) verker fra litteraturhistorien belegger Linneberg hvordan kampen mellom kjønnene til alle tider har ført til tragedier, og med sin egenerfarte personlige beretning om møtet med Bergen byrett.

(Den lukkede rett)

Fremmedfølelse og avmakt (med eller uten Adornos Kafka-forståelse i bagasjen) kombinert med en intellektuell nysjerrighet stilt overfor ”den lukkede rett” gir muligheter for en utforsking av hittil ukjente erfaringspraksiser i en tid som på flere måter kan sies å være preget av paradigmeskifte. Det er dette perspektiv undertegnede har valgt å lese boken i, mer og mindre uavhengig av tilslutning til bokens polemiske karakter som familiepolitisk pamflett. Jeg oppfatter således boken som tredelt. I uprioritert rekkefølge tar boken opp tre dimensjoner:

1. Likestillingsproblematikken belyst ved barnefordeling.
2. Professor Linnebergs egenopplevde historie i møtet med barnelovens implisitte og eksplisitte forutsetninger.
3. Kultur- og vitenskapshistorien som forståelsesformer til supplement av jussens ”absurde teater”.

(Grenseland)

Skottene er ikke vantette i Linnebergs fremstilling; genremessig er boken derfor vanskelig å plassere, noe som for så vidt ikke er noe stort poeng. Vekslingen mellom de tre nivåer flyter; horisontale og vertikale undertekster krysses i leserens bevissthet. Linnebergs personlige opplevelse av sitt fag konfronteres med en ny virkelighetsforståelse ”i grenselandet mellom juss og litteraturvitenskap”:

”Spørsmålet om å idømme delt omsorg mot den ene forelderens ønske, er et nytt og prinsippielt viktig spørsmål innen familieretten. Det er en av grunnene til at jeg skriver denne boka”, skriver forfatteren halvveis ut i boken, som innledning til et kapittel kalt ”Hamsterbeviset”. Den ”opera comique” som her beskrives er betegnende for mange barnefordelingssaker: Barnet som ”tvistegjenstand” usynliggjøres i juristenes forståelseshorisonter, fokuset på mulige og umulige vikarierende motiver for søksmål i forlengelsen av skilsmisser.

Retorikeren Linneberg må lese sin Aristoteles på nytt: Pathos, Ethos og Logos, samt Mythos, får nye dimensjoner. I de mer polemiske sekvensene av boken argumenterer Linneberg heftig for sitt standpunkt om delt omsorg. Den personlige beretningen viser hvordan litteraturprofessoren nyoppdager sider ved sin lesning av klassiske tragedier i særdeleshet, men også nyere norsk litteratur av f.eks Per Sivle og Dag Solstad. Professorens kortfattede gjenfortellinger av de eksistensielle og moralske dilemmaene i Euripides` Medea og Sofokles` Kong Oidipus gir særdeles nyttig blafring i bakteppene slik at publikums sanseapparat skjerpes. Renessansehumanisten de Montaigne som bl.a skrev om ”Sorg”, og Kafkas opplevelse av farstyranniet, er begge sentrale gjennomgangsfigurer i boken.

(Poetikk)

Gjennom vekslingen av nivåer bidrar Linneberg også med sin egen estetikk, eller poetikk om man vil. Korte sekvenser med dialoger hvor skilte fedre sitter og drukner sin sorg i halvlitersglass samtidig som de innrømmer at den kvinneundertrykkelse som nå slår tilbake på menn og barn også er menns ansvar, forteller om en nyere form for bevissthet, men også om avmaktsfølelse: ”Vi må stå sammen!, sier Tom, og rusler alene hjem i kvelden”. Konfliktforståelse er ledemotiv i boken, anskueliggjort gjennom referansene til klassikerne og i den mer eksplisitte debatten om barnelovens bokstav og fortolkning. Maktkampen mellom kjønnene har historiske røtter og utkjempes på alle tenkelige arenaer. Medeas hevn var å drepe sine barn for dermed å ramme den mann som forlot henne: ”Jeg foreslår hermed at feminister bør slutte å være stolte av Medea”, skriver Linneberg, og fortsetter med bakgrunn i sin nylesning av klassikerne å vise hvordan sivilisasjonens klassiske problemer rundt maktkamp og stereotyp kjønnsrolleoppfatning ytrer seg i ulike sammenhenger.

I et kort kapittel kalt ”Taushetens teater” forteller Linneberg hvordan han konfronterer sitt barn med den pågående sak mellom barnets foreldre. Lojalitetskonflikter i barnas sinn blir ofte oversett av barnepsykologen, hevder Linneberg annetsteds. ”Har du advokat, pappa? Hvordan det? Det har Donald!”. Som voksne undervurderer vi ofte barns evne til å fange opp signaler. Når pappa Linneberg har fortalt sin sønn om eventuelle utfall av rettssaken, at ”han har lest at det er best for barn at de vet hva som foregår, når det som skal skje er viktig for dem”, forteller pappaen også om sin egen usikkerhet stilt overfor en ny og uventet situasjon: ”Så jeg forsøker å gjøre det som står i boka, da. Skjønner du.”

(Ydmykhet)

En viktig beholdning av lesningen av denne første i sitt slag om barnefordelingens retorikk, er farens personlige og følelsesmessige opplevelse av avmakten og usikkerheten; uverdigheten i å befinne seg som saksøkt fordi han vil dele omsorgen med barnets mor. Den ellers så selvsikre og beleste faren opplever en ydmykhet som kan hende er bokens viktigste budskap. Vitenskapsmannen går grundig til verks når han gir seg jussen i vold. Han er ryddig i sin begrepsanvendelse og tolkning av barnelovens størrelser, i motsetning til de fleste andre debattanter. Men hans usikkerhet kommer også til uttrykk ved et stedvis anmassende behov for å belegge sine synspunkter med referanser til kjente (og ukjente?) forfattere og verker. En såvidt dyktig og kreativ forfatter hadde stått seg bedre om han hadde begrenset referansetilfanget som mange steder virker temmelig tilfeldig. Som nevnt er genren problematisk, men med såvidt mange påberopelser av autoriteter på litteraturens, psykologiens og familiesosiologiens fagfelt, forsvinner ofte linjene i fremstillingen.

Linnebergs rettssalsdrama er sannsynligvis noe av det snilleste som har passert i norsk barnerettshistorie, hvorfor den seirende part kan hende har hatt overskudd til å skrive boken. Dens litterære kvaliteter er imidlertid hevet over tvil, Linneberg er en engasjert pedagog og retoriker. Retorikerens Ethos og Logos blir en viktig motvekt til politikerne og juristenes floskelaktige Pathos og Mythos.