Kronikk Dagbladet

av Ole Texmo, far og litteraturkritiker.

 "Lorentzens naivitet; forskning eller privat synsing ?"

Litteraturviteren Jørgen Lorentzen skriver i sin kronikk 5. april "Mannlighetens muligheter" om "en ny mannlig etikk.".

 I sitt overmot benevner han denne etikken filosofi, utfra en "dialektikk" hvor tilbakevenden til mors liv representerer det høyeste erkjennelsesstadium, "hvor guttebarnet er totalt er overlevert den andre, kvinnen".  Hvilket frigjøringspotensiale som ligger i en slik total overlevering belegger stipendiaten ikke, men presenterer i stedet en mystifiserende skjematologi, hvor han går temmelig langt i å forfalske fremstilingen av rittmesterens dilemma i "Faderen"  av Strindberg.

I samme utgave av Dagbladet s 14-15 durer Lorentzen i vei med sine generelle synsinger.

Jeg vil i det følgende kommentere enkelte sider av kronikken, samt korrigere Lorentzen for hans  profeministiske tilbøyeligheter og hans uvitenhet om hvordan norske menn blir forhindret i å utøve sitt foreldreskap på egne premisser, ikke "totalt overlevert den andre, kvinnen".

I intervjuet på s14 kommer Lorentzen med sin kjepphest om den for ham dominerende "kjensgjerning", at det er menn som står for nesten all volden i samfunnet, og føyer til at "vi vet lite om hvorfor det er slik".

Vi vet faktisk ikke at det er slik; her er store mørketall om psykisk og fysisk barnemishandling begått av kvinner. Skal man undersøke årsakene til vold, kan man forsøksvis studere hvilke forståelsesformer som ligger til grunn for Samfunnets legitimering av mødres eiendomsrett til barna. Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 forutsetter morens juridiske status utfra biologiske kjensgjerninger, mens faren defineres som den moren er gift med ved fødselen; den såkalte "pater-est-regelen". I kim er denne groteske diskriminering av barnas foreldre legitimering av utestengelse av faren i barnas liv.  Forskere som vil undersøke årsakene til vold burde undersøke farsforholdene til overgriperne. Strukturell vold og statlig sexisme er nyttige innvallsvinkler til forståelsen av hvorfor noen begår straffbare handlinger; eksempelvis hvordan savn og sorg over brutte relasjoner kan lede til at ofre for vold i sin tur blir overgripere.

Lorentzen "nevner pappa-måneden som et enestående og vellykket eksempel på ren mannspolitikk".  Hva Lorentzen ikke nevner er at fedrekvoten kun er mulig å ta ut hvis moren har opparbeidet lønnsgrunnlag, et ytterligere eksempel på en diskriminerende politikk. Lorentzen kaller den enestående og vellykket, og påstår at "mykt press fungerer". Har Lorentzen vært på banen i forbindelse med den pågående barnelovrevisjon, og innbærer hans "estetiske frigjøring" noe mer enn å kunne gå med "ring i øret" ?

Vi trenger ingen ren mannspolitikk, men en politikk som vektlegger likeverdighet i synet på kjønnenes betydning for omsorg overfor barn; likhet for loven og full likestilling mellom mann og kvinne, også på hittil kvinnedominerte områder. Omsorgsrevolusjonen må bygge på komplementaritet mellom likeverdige omsorgsformer, også relatert til kjønnsbestemte forskjeller som utfyller hverandre innenfor barns helhetlige situasjon. De kjønnsbestemte forskjellene må imidlertid ikke utledes fra et reduksjonistisk menneskesyn med tilhørende fordummende kjønnsrollesteretyp oppfatning hvor kvinner tilskrives omsorgsevne utfra biologisk kjønn, og hvor mannen må "hensmelte" og "saliggjøres" gjennom "en oppgivelse av jegets autonomi". Vi trenger en revolusjon som ikke spiser sine barn; vekk med illusjonene og naiviteten! Oppgitte og degraderte fedre er dårlige rolleforbilder for sine barn, slik herskesyke mødre er det.

"Farsrevolusjonen" har vært på gang lenge før Lorentzens doktordisputas, likeledes etikk basert på herredømmefri diskurs og dialektisk-hermeneutiske tilnærminger til etiske spørsmål. Lorentzens "etikk" synes imidlertid å være basert på en psykologistisk forståelse, hvor en grotesk variant av den tautologien mor/barn-psykosen representerer verken kan kalles etisk eller estetisk frigjørende. En etikk uten likeverd og respekt for egen og andres autonomi fører til maktmisbruk og undertrykkelse. Gjennom å tilskrive "den andre" den samme autonomi man påberoper seg selv, underkaster man seg ikke den andres regime (les: "total overlevering"), men etablerer såvel logisk som etisk en relasjon som udmerket godt kan være assymmetrisk, slik de fleste forhold er; ingen mennesker er da heller like. Forskjellige uttrykk for forståelse av jeg`et og den andre forankres i forestillingen om likeverd, slik ideen om menneskeverdet nødvendigvis må være absolutt, ikke relativ til kjønn.

Selvoverskridelse (transcendens) må ikke forveksles med selvoppgivelse, enten man støtter seg på aksen Kant-Hegel-Habermas eller eksistensialismens tenkere Heidegger-Sartre-Levinas.

Man kan finne mening i begge retninger, og slik Ricoeur så mesterlig har gjort, forsøke å forene ulike retninger innen filosofisk-etisk tenkning. Et villende og handlende subjekt kan velge å frivillig gi avkall på sin autonomi, men blir da ikke lenger fritt. Hvor i europeisk åndsliv Lorentzen forankrer sin "etikk" og "estetikk" bør han for skams skyld opplyse Dagbladets lesere om. Lorentzen bør også gi eksplisitt referanse til de sekvenser i Strindbergs drama "Faderen" han mener underbygger stipendiatens tolkning av rittmesterens "paranoide maktkamp". Stipendiatens tolkninger synes her like uvederheftige som hans psykologiseringer.

Rittmesterens kamp dreier seg ikke om makten over datteren, men heller om å begrense morens negative innflytelse over datterens skjebne. I en tidlig scene er rittmesteren frustrert over at forventet post uteblir; i en senere scene vedgår hans kone at hun har holdt unna den korrespondansen rittmesteren etterlyser og er avhengig av i sitt virke. Hans kone benytter seg av en kynisk og manipulerende hersketeknikk, hvori inngår bruk av en huslege som er gitt oppgaven å erklære rittmesteren for sinnsyk. Strategien inkluderer også den betrodde guvernanten som ironisk påkler rittmesteren tvangstrøyen, den definitive underkastelsen under konens regime. I en avgjørende scene hvor rittmesteren ennå ikke har fattet sitt nederlag fullt ut, spør han (i sin "naivitet"?), barnets mor om han kan få beholde sin forstand om hun får datteren. Etter et halvt sekunds betenkning svarer moren et distinkt "Nei"! Dramaet avsluttes med at datteren fortvilt kaster seg over sin døde fars kropp, etter at morens intrigespill er fullbragt.

I stipendiat Lorentzens uredelige kronikk-fremstilling må rittmesteren "tilslutt gi tapt for den kvinelige overmakt. Da legger han seg ned for å dø, beskyttet av symbolet på hans tapte makt, våpenfrakken". For den profeministisk orienterte stipendiaten med solid nettverk i kvinneforskningskretser er det opportunt å fremstille mannen som ynkelig, endog utstyre den ynkelige mannen med "et beskyttende symbol på hans tapte makt". At "rittmesteren ønsker at datteren Bertha skal være en repetisjon av ham selv" blir likeledes en type privat synsing litteraturforskningen kan klare seg foruten. Man kan med god grunn mistenke stipendiaten for først å formulere sin private "etikk", for deretter å tolke sin forståelse inn i de litterære verkene han har plukket ut til sitt formål.

Lorentzens "nye mannlige etikk" er i beste fall en misforstått quasi-filosofi som neppe bringer forståelsen lenger enn til det  statsfeministisk tilpassede stipendmaktsystemet. Som litteraturviter burde Lorentzen holde seg til sine litterære analyser og bestrebe seg på intellektuell redelighet i sin utlegning av de verker som er gjenstand for hans forskning. Også forskningverdenen er underlagt visse etiske normer; man skal ikke strekke kompetansen lenger enn man kan belegge utfra akademiske begrunnelseskrav. Hans begrep om "naivitet" blir heretter å oppfatte som et understatement. Bedømmelseskomiteen bør kjenne sin besøkelsestid, kanhende også den forskningsetiske kommite for samfunnsvitenskap og humaniora.