Likeverd eller ulikeverd ?
( kronikk på trykk i Klassekampen 18.07.97, side 3, under "kommentar";
identisk med kronikk sendt til Dagbladet tidligere, men typisk nok (!?) publisert i god tid etter at stortinget hadde behandlet barneloven i juni; dermed kunne ytringsfrihetsfanen heves samtidig som kronikkens aktualitet fordunstet under fellesferiens trivialiteter. det hører også med til historien at siste setning ble abrupt kortet av; i avisens publisering lyder siste setning: Lovforslaget er et hån overfor både (.)
Resten av setningen " barn og foreldre! Ikke glem at det er valg til høsten! " får man håpe og tro ble rammet av inkurieloven (!?) Her er i alle fall originalen skrevet mai 97 og som nevnt først sendt til Dagbladet. strengt tatt fikk jeg ikke noe svar fra Db, og ga den til Klk som nettopp hadde publisert min bokanm./kritikk av Arild Linnebergs
Far og barn i moderlandet ( Klk 28.04.97 side 13 under overskriften
<< ... lukket rett >> ) )
LIKEVERD ELLER ULIKEVERD ?
av Ole Texmo
I forslaget til ny barnelov foreslår Barne- og Familiedepartementet (BFD) en regelendring (§35a i ot.prp. nr. 56 (1996/97)), som innebærer at retten eller fylkesmann ikke skal kunne idømme delt omsorg mot den ene partens ønske. Mht såkalt utvidet samvær skal der imidlertid ikke være noe hinder for domstol å idømme inntil 50 pst samvær - mot den ene part ønske! Begrunnelsen statsråden varter opp med er at konfliktnivået vil være så høyt at det ikke vil være til barnas beste om retten finner en delt omsorgsordning mest favorabel. Statsrådens "begrunnelse" viser at hun ikke kan redegjøre for den kvalitative (begreps)forskjell mellom delt omsorg og utvidet samvær, samt at hun ikke kan forklare hvorfor det ene alternativ er mer konfliktskapende enn det andre.
En grunnleggende begrepsdistinksjon i barneloven er den som følger av den overordnede begrepsstørrelse Foredreansvar; omsorgsplikten og bestemmelsesretten. I departementets forslag søker man å undergrave omsorgsdelen av foreldreansvaret, og viser dermed at det ikke er barnas omsorgsvilkår man er opptatt av, men heller hvem av foreldrene som skal ha makt og kontroll. Denne tendens røper en skremmende holdning til likeverdstenkning og tilhørende normative aspekter ved lovginingens forebyggende funksjon. Gjennom det teknisk-formalistiske og avsjelede språk tilgjennegies en kynisme som ikke burde finne sted i forbindelse med såvidt følelsesmessig betonte og betente spørsmål som forhold mellom foreldre og barn. Departementet kvalifiserer ikke forskjellen mellom foreldrenes omsorgsregimer; man kaller den som blir degradert (i regelen faren) "samværsforelder" eller tilkjennegir med den nedsettende betegnelsen "besøksforelder" at barna ikke har noe hjem hos faren. Omsorgsbegrepet undergraves ved at man innfører termen "bosted", en totalt meningsløs term som ikke begrepsmessig står i forhold til "samvær".
All den tid BFD ikke på noe stadium i prosessen med å revidere barneloven har tatt seg bryet med å kvalifisere den begrepsmessige grenseoppgangen mellom omsorg og samvær, blir nødvendigvis departementets ulogiske sondring mellom ulike termer å betrakte som lite meningsbærende. Dertil kommer at den forterskede floskel "barnets beste" i norsk barnerett heller aldri er blitt gjenstand for en kvalitativ analyse i forhold til lovens ulike tekniske og begrepsmessige nivåer. Den manglende utredningskompetanse på såvel departementalt som politisk nivå, samt i ulike forskningsmiljøer, har medført at man aldri har stilt de grunnleggende spørsmål mht nåværende barnelovsystems virkemåte.
Ved en slik forsømmelse har man følgelig aldri funnet på å stille det grunnleggende spørsmål om det er barnelovsystemets innebygde konfliktpotensiale som skaper samarbeidproblemer. Det forslag som nå ligger på bordet i Stortinget representerer en ytterligere skjerping av konfliktnivået mellom foreldre nettopp ved at man behendig unngår å drøfte årsaker og virkninger av dagens ulikeverdsmodell innebygd i lovverk, retts- og rådgivningspraksis. At det er ulikeverdsmodellen som skaper konflikter avvises med forakt; samarbeidsvanskene oppstår ikke fordi partene ansees som ulikeverdige, men fordi det ikke er til barnets beste at foreldrene skal kunne være tilstede på likeverdig basis, ifølge Sylvia Brustad og hennes gelikere! Komplementære størrelser som omsorgsplikt og bestemmelsesrett inneholdt i foreldreansvaret blandes sammen; makt og kontroll fortrenger kvalitative omsorgsaspekter uten forutgående presisering. De fedre som protesterer mot opplevd urett stigmatiseres som problemskapere fordi de ikke vil underkaste seg mødrenes eneforelderregime, og kontakten mellom far og barn undergraves.
Til grunn for dagens system ligger en rekke implisitte antakelser som aldri er blitt etterprøvd empirisk, hvorav dogmet om samarbeidsvanskene kun er ett av flere. Manglende begrepsdannelse genererer systemfeil hvor myten om morsinstinktet og andre reduksjonistiske uvidenskapelige dogmer og kjønnsrollestereotype forestillinger gies en opphøyet uantastbar status. Juristenes meningstomme begrep "gjeldende rett" er i likhet med den rettslige standard "barnets beste" lite veiledende for ulike aktører på barnerettens område. I bunnen av systemet ligger en diskriminerende holdning til halvparten av foreldrepopulasjonen som i lovens bokstav defineres slik: "Som far regnes den moren er gift med ved fødselen"; den såkalte pater-est regelen (Bl § 3). Barnets foreldre er ifølge denne regel ikke likestilt rettslig, og i kim fungerer denne forskjellsbehandling som legitimering av mødres egenmektige opptreden i form av omsorgssabotasje mht kontakt mellom far og barn.
Problemene med å identifisere de egentlige konfliktskapende faktorer kommer eksplisitt til uttrykk i toneangivende kildeskrifter. Psykologen Odd Arne Tjersland skriver i sin bok "Samlivsbrudd og foreldreskap" med den ufrivillig strukturironiske undertittel "melklingsprosessens psykologi" (Oslo 1992) følgende i innledningen til et avsnitt om "Delt omsorg og konsekvenser for barn":
"I henhold til barneloven skal barnet ha én omsorgsperson etter skilsmissen "(Tjerslands egen kursivering).
Utsagnet viser at Tjersland ikke kjenner barneloven; der finnes ingen hjemmel for en slik påstand; antall omsorgspersoner forekommer ikke som selvstendig kategori. Som en viktig premissleverandør for de genererte konflikter innbygd i barnelovsystemet forsømmer Tjersland å bruke sin presumptivt sett sunne fornuft ved å forestille seg at hvis der er noen fase i barnets liv hvor det trenger mer enn èn omsorgsperson, er det nettopp når barnets foreldre splitter opp! Tjersland tok sin doktorgrad på å kolportere eneforelderdogmet, og driver sin barne- og fedrefiendtlige virksomhet som ansvarlig for etterutdanning av meklere og familierådgivere. I forlengelsen av den innledende setning som mangler belegg i lovgivning, fortsetter Tjersland å mistenkeliggjøre fedrene gjennom følgende utsagn:
"I Norge har vi kommet i den situasjon at et økende antall fedre krever delte omsorgsordninger. Bak denne forandring ligger mange motiver. Ett av dem er av økonomisk karakter".
Tjersland som må ha et utrolig slett selvbilde som far og mann beklager nærmest at vi har "kommet i den situasjon", og når han skal antyde "motiver" trekker han typisk nok frem et mistenkeliggjørende økonomisk "motiv". Tjersland ser altså bortfra at den viktigste beveggrunn for denne "forandring" kan tilskrives det sterkt underestimerte forhold at fedre ønsker å være noe mer for sine barn enn degraderte "week-end-pappaer". Ufrivillig røper Tjersland seg når han bringer inn de økonomiske aspekter, ved at han unngår å oppstille den kontra-induktive hypotese om hvorfor mødre (pga økonomiske motiver ?) motsetter seg at fedre skal spille en mer aktiv omsorgsrolle i barnas liv. Hørte jeg konfliktforståelse ?
Verken Tjersland som representant for psykologene eller andre såkalte fagfolk, jurister eller skilsmisse-sosiologer, har vært i nærheten av å foreta "den kopernikanske vending" som må til for å forstå hvilke forhold som skaper konfliktene. Så lenge barnelovsystemet velger å holde seg med forestillinger om ulikeverdsmodellen som samsvarende med "barnets beste" uten å ta utgangspunkt i hvordan de legitime parter (les: foreldrene) defineres rettslig, eller hvordan de grunnleggende begreper kvalifiseres, vil konfliktene kun generere!
"Meklingsprosessens psykologi", den skadelige mor/barn -psykosetenkningen, og juristenes tautologiske slutningsstrukturer bidrar kun til å skape og forsterke konfliktene. At dagens ulikeverdsmodell er menneskefiendtlig og direkte krenkende overfor barns grunnleggende rettferdighetsfølelse burde være en vekker for de stortingspolitikere som skal behandle barneloven. Send barneloven tilbake til departementet og krev en grundig utredning! Lovforslaget er et hån overfor både barn og foreldre! Ikke glem at det er valg til høsten!