Likeverd eller ”offerrolle”

 

Av Ole Texmo (44)

 

Hvorfor skal en ny mannsbevegelse gå over lik for å erobre offerrollen?” spør journalist Gunnar Thorenfeldt (24) i en helsides debattartikkel i Aftenposten søndag 2. januar 2005. ”Hvorfor kan det ikke handle om å erobre en likeverdig posisjon?”, fortsetter Thorenfeldt, men det er mindre klart hva han sikter til og hvor hans opprørthet skriver seg fra.

 

Mitt navn er nevnt flere steder i Thorenfeldts tekst. Vokabularet røper gjennomgående en ureflektert omgang med barnelovens bokstav og dynamikk – mitt eksplisitte anliggende. Tekstkritikk er definitivt ikke Thorenfeldts bord. Men han spekulerer villing langt over grensen for det anstendige om mine motiver for å engasjere meg under Mannsdagen 7. oktober 2004.

 

Thorenfeldts kunnskaps- og historieløshet har venstresidens profeminisme som basis. En totalt meningsløs sekvens fra mannsforsker Jørgen Lorentzen får stor plass i artikkelen som gir få om noen indikasjoner på at forfatteren har grep og ideer om hva han vil med sin tekst. Med mulig unntak for fokus på ”kampen om offerrollen”.

 

Mannsbevegelsen er ingen homogen gruppe. Men en betydelig del av aktivistene har konkrete oppfatninger og ønsker om våre mulighetsbetingelser som fedre – under ulike sivilstandsregimer. Vi er de skilte fedrene Thorenfeldt forutsetter har som vår egentlige agenda å erobre offerrollen fra kvinnene. Med en slik innstilling må det meste av Thorenfeldts rasjonaler nødvendigvis gå i ball.

 

Undertegnede fremstilles som en revolusjonær kuppmaker. Uten å belegge sin oppfatning, forutsetter Thorenfeldt at jeg er konfliktorientert og at en likeverdig rolle overfor det annet kjønn er utenkelig. For virkelig å vise leserne hva Thorenfeldt mener om oss sinte menn, avsluttes artikkelen slik også overskriften antyder: ”en gjeng med tapere”.

 

For Thorenfeldts generasjon er uttrykket taper neppe positivt ment. Eldre raddiser vil huske en tid hvor solidariteten med grupper som av ulike merogmindre legitime grunner falt utenfor samfunnet, hadde sin plass. For dagens yngre feminister av ulike kjønn, er det neppe empatien som motiverer språkbruken.

 

I Thorenfeldts tekst er det lite eller ingeting som tyder på ydmykhet stilt overfor problemkomplekser skilte fedre merogmindre frivillig må forholde seg til. Sitater og referanser er såpass abrupte og lite veiledende at jeg som skribent blir trist på standens vegne over hvordan Thorenfeldt leser og utlegger tekstene han har googlet seg frem til. Å imøtegå feillesningene blir egentlig uinteressant.

 

Skal debatten om mannsrollen fortsette med Thorenfeldt som deltaker, må han evne å vise hvordan han finner belegg for min angivelige konfliktorientering. Dypest sett har Thorenfeldt formodentlig irritert seg over at jeg i en debattartikkel i Dagbladet på Mannsdagen 7. oktober har redegjort for sentrale begrepsstørrelser, strukturnivåer og omdreiningspunkter i sammenheng med barnelovens dynamikk og fedres omsorgsbetingelser. Slike diskurser om bl.a likeverdets mulighetsbetingelser synes ikke Thorenfeldt å ha noen respekt for. Hans lesning og skrivestil blir deretter.