Likestillingsfella

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I sitt debattinnlegg om ”Pappafella” i Dagbladet 26.04.10 skriver Reform-gutta Ulf Rikter-Svendsen og Jan Sverre Asker at ”Det norske likestillingsprosjektet har lenge hatt som mål å trekke fedre hjem for å styrke kvinners yrkesposisjoner”. Av ”åpenbare grunner som taler for å gi fedre selvstendige rettigheter nå” trekkes som det mest selvfølgelige og udiskutable atter en gang frem argumentet om ”kvinners situasjon på arbeidsmarkedet”. Også fra menn, fra selve Ressurssenteret for menn. Men kanskje er det nettopp denne grunnleggende feilforutsetning som er årsaken til at fedre ikke har og neppe vil få selvstendig (opptjenings)rett til foreldrepermisjon for sine barn under dagens regime.

Vår tids avledede rettigheter hører strengt tatt ikke hjemme i et opplyst demokratisk samfunn, men reflekterer symptomatisk nok en videreføring av barnelovens grunnregel om pater-est: ”Som far reknast han som er gift med mora”. Disse systemfeilene handler om laangt mer enn økonomi slik Reform-gutta forsøker å forlede oss med. Slik ”regjeringens dilemma” fremstilles som valget mellom selvstendige rettigheter for fedre eller utvidelse av fedrekvoten – med en økonomisk differanse på 350 millioner - får man inntrykk av at velviljen er der, men at penga mangler. I bunn og topp av dette systemet ligger det tydelige føringer som sier at fedre batraktes som annenrangs foreldre, med avledede rettigheter som bokstavklart signal.

Kanskje er det likestillingspolitikken som er feil. Kanskje er det grunnleggende feil å bruke fedrekvote og annen tilskriving av fedreretter som brekkstang for å styrke kvinners posisjoner. Ikke bare fordi det skaper en uryddighet i kartlegging, identifisering og eliminering av feilkildenivåer i anti-diskrimineringsprosjektet. Men viktigst: hvis det er omsorgen for barna som teller, er hensynet til det ene eller det annet kjønns arbeidssituasjon galt virkemiddel. Iallfall som det eneste eller mest styrende prinsipp. ”Kjærlig tvang” tankegangen baserer seg på en uvitenskapelig forestilling om at fedre må motiveres for å ta ansvar for egne barn.

Denne ideologien tjener som høne-og-egg – tautologisk begrunnelse for å ikke ville gi fedre selvstendig status i sine barns liv, jf pater-est regelen og tilskriving av foreldreansvar for ugifte, særlig ikke-samboende fedre: Fedre kan ikke og vil ikke ta ansvar for sine barn hvis ikke myndigheter, mødre, sosialdemokrater og fagfolk motiverer og tilrettelegger. Hvor falsk denne bevisstheten er ser vi når selv profeministorienterte kritikere som Reform-gutta delvis gjennomskuer umulighetssituasjonen en del fedre (6500) ufrivillig havner i på feministstatens premisser. Det går dessuten an å tenke seg alternative måter å administrere opptjeningen av omsorgspoeng på med direkte relevans for barnets situasjon, ikke utelukkende morens yrkeskvinnekarrieremuligheter, eller farens gulrot og pisk – motiverte omsorgsinnsats.

Uavhengig av kjønn, dvs mor og fars respektive og varierende lønnsforhold, kan man tenke seg at det samlede eller også beste grunnlaget anvendes for tilskriving av omsorgslønn for den av foreldrene som til enhver tid tar ut sin del av permisjonen. Brøken foreldrene i mellom kan man selvsagt diskutere, todeling, tredeling mv. Men prinsippet om at det for barnet er likegydlig hvem av forldrene som foregående år har tjent mest og best for å sikre familienhetens økonomiske grunnlag, vil dermed kunne få en forsøksvis ideologisk forrang fremfor tilrettelagte absurditeter som verken fremmer likestilling eller omsorgsmuligheter. Det hadde vært likestilling det! At det faktisk ikke er så viktig hvem av forledrene som er mestinntjenende så lenge barnet og familien får det de har gjort seg fortjent til.