DOBBELTKRONIKK PRIMO SEPT. 97 (NB: FØR VALGET!)

Dagbladet:  Svarkronikk (Brit Fougner)           

Likestilling eller kvinnekamp    av Ole Texmo

(kronikken(e)) ble senere sendt til Nettverk for forskning om menn )

 

 

 

Likestilling eller kvinnekamp

 

av  Ole Texmo

 

 

Nedenstående refleksjoner er gjort på grunnlag av inntrykk nedtegnet under og etter Likestilligsrådets jubileumsseminar 22.08.97, og kan leses som en kommentar til Brit Fougners kronikk samme dag. Så lenge likestilling fremdeles er synonymt med kvinnekamp har man seg selv å takke for at samfunnets grunnleggende verdier går lukt til helvete.

 

 

Egentlig

 

For aldrende feminister som i utgangspunktet kjempet en rettferdig kamp for likelønn og kvinners selvstendighet må det være en merkelig opplevelse å stå foran en forsamling av inviterte seminardeltakere og ikke vite sikkert om man egentlig har noe å feire. Har seieren kanhende vært for lettkjøpt, motstanden for svak, og hva har statsfeministene egentlig lært av sine mange vunne slag?

 

Om fedre som vil ha omsorgen etter skilsmisse burde egentlig kvinner være glade mht effekten av likestillingsarbeid, innledet rådsleder Klundelien. Men, som hun sier: Det er et "betydelig problem å slippe barna fra seg"; "eiendomsretten til barna", slik Klundelien med dårlig skjult selvgodhet gir uttrykk for, står sterkere enn "hensynet til barnets beste". Her stopper Klundeliens refleksjoner opp, og man kan spørre seg, slik tittelen på hennes innledningsforedrag antyder: "Så langt, men ikke lenger?". Å sikre eiendomsretten til barna synes å være et overordnet mål for statsfeministene. Om de dermed undergraver sin omsorgsstatus og demokratiske troverdighet på kortere og lengre sikt, later ikke til å bekymre disse nettverksorienterte 8.nde Mars-tantene, heller ikke hvordan en tiltagende femininisering av velferdsstat og skoleverk, med lovlig instituert utdefinering av fedre, gir barn (les: spesielt gutter) dårligere oppvekstbetingelser.

 

Hva sa egentlig Sylfest ?

 

Barne- og familiedepartementets nye intellektuelle alibi, den forhenværende sportsjournalist og språkrådgiver i Vi Menn; filologen og "språk-røret" medarbeider Sylfest Lomheim var betimelig opptatt av "tilbakeslaget i høst", som han sa. Hva Sylfest og forsamlingens 99 pst kvinner neppe har sporet av frustrasjon i velgermassen, kan udmerket vel vise seg å ha sin opprinnelse i en foreløpig ikke-nærmere-definert misnøye med statsfeminismens udemokratiske metoder.

Når statssekretæren med tilpasset jubileumspatos og kledelig beskjedent byråkratspråk plederer for en "åpen, fordomsfri og kunnskapsbasert" "debatt og virksomhet" hvor hensyntagen til viktige særinteresser, næringslivskvinner og "eksperter med kunnskap og engasjement" <sic> må vektlegges, kan man undre seg over om det er Raundalen-retorikken som påberopes. Lesere med hukommelse tilbake til sommeren 1990 vil huske et bestemt avis-oppslag hvor far ble erklært som død og myte. (jf Dagbladet primo juli 1990)

 

Den lille trivialiteten - og den store

 

"Rett skal være rett", sa den unge mannlige journalisten som var invitert til å hygge forsamlingen med anekdotisk og politisk korrekt selvironi:

"Peterskirken ligger ikke i Italia, men i Vatikanstaten". Som illustrasjon på kjønnsavhengig oppheng på formaliteter slo anekdoten godt an - hos begge kjønn; å spille "Trivial Pursuit" kan koste mannen et samboerskap hvis prinsippene ries for hardt. Den gang Volvo var Italiensk og tannlegene hadde respekt laget man humor av offentlig finansiert idioti; "supperåd" ble et felleseie i menigmanns vokabular når skinndemokrati av den mer trivielle sorten ble gjenstand for forakt eller lettere hoderysten. Den unge mannlige journalisten var morsom nok, og hadde gode poenger om symbolhandlinger respektive trygghet i mannsrollen. Fyren har helt rett i at mannen ikke må redusere seg selv til kelner for å bevise for seg selv at han er likestilt. Men hva om den unge mannlige journalisten fra den radikale og ellers systemkritiske avisen i sitt publikumsfrieri lot være å valpelogre for statsfeministene, som en hvilkensomhelst narr innkalt for å legitimere sosialdemokratiets kveling av kritisk "debatt og virksomhet", hvor "åpen, fordomsfri og kunnskapsbasert" den enn måtte være? Deltakelse i diskurser innenfor det statsorganiserte likestillingsapparat, kan meget vel arte seg som overlevelse på herskernes premisser. Tilpasning til systembetingelser disiplinerer og ufarliggjør og er selvforaktens ekvivalent til forventningens tyranni. Den ufarliggjørende og publikumstilpassede ironien bestilt og betalt av 8.nde Mars-tantene i sosialdemokratiets navn kan imidlertid forfølges både trivielt og prinsippielt.

 

Revolusjonen som spiste sine barn

 

Venninnenettverkene danner og konstituerer statsfeminismen.

Parallellen til "mannsforbundet" slik Ingjald Nissen beskrev det under krigen i sin klassiske studie av hersketeknikker er om ikke slående, så iallfall treffende. De usynlige tråder av personkontakter og uformelle nettverk kommer til uttrykk hos Brit Fougner som i sitt innlegg (tilnærmet identisk med Dagbladets kronikk 22.08.97) snakket vel og lenge om "synliggjøringen" som strategi. Når kvinner imidlertid har etablert posisjoner i det offentlig finansierte likestillingsapparat er ikke lenger synliggjøring så vesentlig, annet enn som ledd i en tilbakeskuende historisk gjennomgang av kampsaker.

 

De uformelle nettverkene mellom forskermiljøer, kvinneorganisasjoner og syklubber som juridisk avdeling i Barne- og familiedepartementet har sikret kvinnene eiendomsretten til barna og til forståelsesformene.

De hersketeknikker Berit Ås & Co tilskrev "mannsforbundet" for vel 20-tyve år siden, og brukte megen kløkt og mot (!) til å avdekke, noe denne skribent med sine generasjons- og kjønnserfaringer vanskelig kan fortenke dem i, er i dagens likestillingssamfunn overtatt av de samme aktivistene som etterhvert har lært seg systemets spilleregler og strategier. Usynliggjøringen og latterliggjøringen rettes mot yngre og eldre generasjoner av menn som er dumme nok til å tro at likestilling på tradisjonelt kvinnedominerte arenaer som barn og omsorg også må gjelde menn/fedre.

 

Om kvinnene ikke har posisjonert seg nok i formelle lederstillinger (målt utfra kvantitative kriterier, f.eks antall enheter på topp- og mellomledersjikt), har de fremdeles sine nettverk, mer og mindre synlige for de som f.eks undrer seg over hvordan en lov (les: Lov om Barn og Foreldre) kan definere en av partene (les: faren) som den mor er gift med på fødselstidspunktet. Flere enn statsfeministene får ta ansvaret for at dette strukturnivå i en lovgivning eksplisitt formulerer en ulikhet for loven, med tildels påviselige tragiske utfall for den uskyldige tredjepart som aldri fikk mulighet til å velge sine foreldre.

 

 

Den lille sammenblandingen - og den store

 

8.nde Mars-tantene forsvarer anno 1997 såvel sammenblandingen av kvinnesak og likestilling som mor/barn - symbiosens hellige uangripelighet. Det åndelig-moralske vacuum disse statsfeministene befinner seg i gir få om noen retninger utover livmortenkningens fundamentale feilantakelser. Kvinner føder og ammer barn, hvorfor de også skal spares for mistenkeliggjørende utredninger om deres skikkethet i omsorgssammenheng, slik menn som ønsker omsorgen for barn utsettes for. Kvinnene satte likestilling på dagsorden, hvorfor de har tilnærmet monopol på å definere likestillingens domene.

 

Likestilling, likeverd og likhet for loven overfor felles barn vil statsfeministene ha seg frabedt. Det er kvinner som bestemmer hvem som skal regnes som far og hva som faller inn under kategorien likestillingspolitikk. At menn, som fremdeles har flertall i lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter finner seg i en slik diskriminering må tilskrives mangel på realt mannsmot, integritet, kunnskap og en tilnærmet total svikt i evnen til å lære av historiske erfaringer som nettopp belyser hvordan utdefinering av  grupper er kimen til rasisme, fascisme og annen styggedom.

 

 

Det lille tilbakeslaget - og det store

 

Flere av jubileumsfeiringens talere uttrykte bekymring over et visst protestpartis fremganger på meningsmålingene. Frykten for at en bevegelse i velgermassen vil gi tilbakeslag for statsfeminismen er forsåvidt berettiget. Man har her en påviselig meningsbærende sammenheng mellom årsak og virkning. Om en fjerning av værnede bedrifter som Keiserens nye Fjær, det nyetablerte overgangsalderfenomen "Kompetansesenter for likestilling" får arbeidsmessige konsekvenser for østrogenansamlingen situert i gangavstand fra regjeringskvartalet, gjenstår og se.

 

Om ikke annet, tilfredsstilles de - av begge kjønn - som heller så sine skattepenger anvendt på tiltak som reduserer testosteronutbrudd i form av merogmindre berettigede angrep på kvinners særrettigheter.

Den frem-og-tilbakevirkende historiske pendelsvingning vil nødvendigvis kunne avleses på barometre som angir velgeroppslutning om protestpartier.  I "samråd" med sine sosialdemokratiske velgjørere har de aldrende statsfeminister  neppe vondt av å forsøke og forstå hvilket tilbakeslag man egentlig er vitne til. Den frustrasjonens fenomenologi som ytrer seg gjennom protest mot "statsfeministenes demokratur" (jf både små og store sammenblandinger instituert i statsfeminismens vansker med å gi slipp på sine privilegier), kan skape en uoversiktlighet som får dramatiske politiske konsekvenser.

 

 

 

Strukturironien

 

Kravet om en "åpen, fordomsfri og kunnskapsbasert" barnelovrevisjon kan udmerket vel komme på dagsorden før Lomheim, Klundelien & Co. rekker å se seg om etter nye jobber. Innledningsforedragstittelens iboende, men neppe intenderte strukturironi, kan - i demokratiets og ytringsfrihetens navn - bli et historisk vendepunkt som også synliggjør forskjellen mellom den lille ufarliggjøringen - og den store.

 

Dagens karrierekvinner burde heller oppmuntres til å gi slipp på sine privilegier enn å krampholde på særrettigheter som ikke kan legitimeres etisk eller logisk. Klundelien, som har forfattet Likestillingsrådets høringsuttalelse til barneloven må lære seg å lese; Jaglands etterutdanningsreform rommer sikkert nok floskler til at en dæsj likestilling kan innpasses i et utdanningsopplegg skreddersydd for å usynliggjøre arbeidsløshetsfaren. Lomheim må seriøst vurdere om han vil gi sin akademiske legitimitet til den språklige begrepsforvirring som eksisterer på hans arbeidssted vedrørende grenseoppgangen mellom mor og far; omsorg og bestemmelse; omsorg og samvær, samt rett og plikt! Er han oppriktig, og ikke utelukkende situasjonstilpasset opptatt av åpenhet m.m. bør han gjennomskue statsfeministenes lukkede nettverksstrategier. De av oss som har fått nok av å bli holdt for narr sier betimelig nok: Så langt, men ikke lenger!

 

Det jaglandske norske hus har ingen søyler hvor grunnenheter som familie, likeverd, omsorg og kunnskap er bærende elementer. Så langt lar den sosialdemokratiske retorikk seg best plassere i et skalkeskjul eller redskapsbu for vikarierende motiver for å innføre enda mer instrumentelt kunnskaps- og menneskesyn. Også likestillingsloven ble feiret sist fredag.

 

Frustrasjonens fenomenologi

 

Som tilhørende den ene prosenten av menn som gadd overvære 8.nde Marstantenes festforestilling burde jeg ha slengt et visst organ i bordet og deretter pisset gallesur malurt i festbegeret. "Rett skal være rett"! Foreldreansvaret skal ikke kunne undergraves av mødre som ikke ser konsekvensene av sine egne overskridende handlinger. Likestillingsråd eller hva de nå kaller seg, skal ikke logre for disiplineringens krav om underkastelse. Skal der være noensomhelst verdi i offentlig finansiert arbeid for likestilling må den være kjønnsnøytral, hvilket ikke betyr at ulike kjønnsbetingede syn og erfaringer ikke kan forenes i en konsensus om betydningen av kampen mot alle slags former for kjønnsdiskriminering.

 

Det protestparti som nå henter nye velgere fra frustrerte samværsfedre hvorav en god del betaler blodpenger i bidrag uten en gang å få treffe sine barn, kan rolig sitte å se på at sosialdemokratiet med sin harmoniserte, femininiserte og psykonomiserte ideologi langsomt råtner opp innenfra. Kong Carl trenger knapt bedrive valgkamp. Hans nye velgere gir jamnt faen i om de strengt tatt er uenige i protestpartiets innvandringspolitikk; de prinsippielle likheter mellom statlig rasisme og statlig sexisme skaper liten tvil eller ambivalens hos disse nye protestvelgere som kanhende er blitt dehumanisert og demoralisert av et skinndemokrati som vifter med likestillingsvimpelen når vær og vind tillater. Jaglands utnevnelse av Sylvia Brustad som Barne- og Familieminister var for mange et hån som har fått ellers sindige og ansvarlige borgere til å oppgi sosialdemokratiet for godt. Brustads kunnskapsløshet om konsekvensene av dagens barnelovsystem er såvidt alvorlig at hennes statsrådpost alene sikrer Protestpartiet flere mandater.

 

"Åpen, fordomsfri og kunnskapsbasert"

 

Talere på 8.nde Marstantenes festforestilling bør ikke overraskes over ulike tilbakeslag, all den tid "barnets beste"- kategorien som rettslig standard betraktet i alminnelighet operasjonaliseres som en mors til enhver tid varierende forgodtbefinnende. Dette lovverk med tilhørende rettspraksis er ikke ment å være forbilledlig for likeverdig omsorgsdeltakelse mellom mor og far, ei heller normdannende eller konfliktforebyggende. Systemets iboende konfliktpotensiale kan meget vel utvikle seg til mer enn bare kjønnskamp. En krig hvor alle tenkelige midler er tillatt er allerede godt igang, initiert av de mange samværssaboterende mødre som med statsfeminismens velsignelse trygt kan imøtese en eventuell rettslig behandling.

 

Viktige premissleverandører for denne familielobotomien betoner det i alle andre henseender absurde forhold at barn etter skilsmisse skal ha kun én omsorgsperson. Om betingelser for samarbeid, f.eks likeverd og likestilling, hører man lite eller ingenting, med mulig unntak fra allerede stigmatiserte og degraderte fedres interesseorganisasjon. "Spreng kjernefamilien" lød kampropene fra 8.nde Mars togene for 25 år siden. Siden tok de nyskilte statsfeminister sine hovedoppgaver og doktorgrader på temaer som "Kjernesprengning i Familien" når de ikke deltok som medforfattere på antologier med titler som "Når bånd brytes - hvem skal den nye barneloven tjene?". Den underliggende strukturironi i den voksende gruppe av kvinnelige sosiologer, psykologer og kriminologers ensidige kjønnsperspektiv har mot slutten av århundret gitt Protestpartiet akkurat den næring som frustrasjon over statsfemininisert myte- og dogmebefengt quasi-videnskap  sosialdemokratiet i langt fremskreden forråtnelse produserer.

 

Vi får det regime vi fortjener

 

De kvinner som så lang i lesningen med selvrettferdig mine har ristet overbærende på hodet og sagt til seg selv eller sine venninner at menna jo har vært fraværende i likestillingsdebatten og derfor må takke seg selv for å ha blitt tilsidesatt, har, som en ytterligere strukturironi, helt eller delvis rett. De færreste menn gidder delta på statsfeministenes seminarer. Endel menn har imidlertid begått den fatale tabbe i god tro å praktisere likestilling på egne premisser, f.eks barneomsorg, uten å kunne fremskaffe dokumentasjon i form av f.eks foto og/eller videoopptak, nøyaktige notarius publicus-signerte attestasjoner på at det er vi som har tatt hovedbyrden av barnestell og husarbeide kvantitativt og kvalitativt, mens mødrene gjorde karriere.

Halvparten blir skilt i våre dager, ingen av menna som har tatt sin halvdel av omsorgsinnsatsen og vel så det, tenker et øyeblikk over at det er dogmene og mytene om moderskapets hellige uangripelighet som heretter er bestemmende for de aller fleste rettsavgjørelser og familievernkontorers daglige praksis.

 

Fedre som protesterer mot opplevd urett og nekter underkaste seg mødrenes regime blir i regelen straffet med utestengelse i barnas liv, ikke fordi dommeren og hans bøddel (den sakkyndige psykolog som aldri blir avkrevd dokumentasjon for sine kvalifiserte kunnskaper om far/ barn - relasjon eller forøvrig konflikt/konsensus - forståelse) kan bevise farens uskikkethet, men fordi faren nekter å la seg disiplinere.

I det norske barnelovsystemet, som Likestillingsrådet har gitt sin tilslutning til, premieres mødres selvtekt, mens fedres misforståtte likestillingsholdninger mistenkeliggjøres. Usynliggjøring av denne ideologi er både statsfeministenes og de mange passive menns ansvar.

Sosiologer tør være kjent med utttrykket "Selvoppfyllende Profeti". Kvinnelige skilsmissesosiologer tilhørende de uformelle nettverk har i likhet med sine politikersøstre lite å være stolte av når Likestillingsrådet feirer seg selv. Kanhende er Faludis budskap til den norske skare av selvgode statsfeminister et annet enn det Brit Fougner leser ut av "Tilbakeslaget": "Kvinnene er frie og like, men har aldri vært så ulykkelige". At likestillingsdebatten døde, får både de selvgode statsfeminister og de passive mennene ta sin del av ansvaret for. At "tilbakeslaget til høsten" kommer til å ryste demokratiet i dets innvoller, må alle de som har holdt oss for narr de siste 25 årene ta på sin kappe, hva enten vi liker Protestpartiets oppslutning eller ei.