Likestilling, skilsmisse og barnefordeling
av Ole Texmo, free-lancer
Hvor holdbar og relevant er nå egentlig familiesosiologenes kunnskap om skilsmisser - på barnefordelingens område ?
"Some Times a Man has to do ... "
For ca 20 år siden utkom en bok med tittelen: Når bånd brytes. Hvem skal den nye barneloven tjene ? (Tone Schou Wetlesen (red) 1981) Bidragsyterne var vesentlig kvinnelige akademikere iferd med å etablere sine posisjoner som forskere innenfor en tradisjon man kan være fristet til å benevne Statsfeminismen. Flere av forfatterne lot intet tilbake mht å proklamere kvinners eiendomsrett til barn og forståelsesformer. Boken er gjennomsyret av et reduksjonistisk kunnskaps- og menneskesyn hvor især biologismene om morsomsorgens udiskutable egenverdi som veiledende også for juridiske forhold for barn og fedre i alle kategorier og sivilstandsregimer, langt på vei fortrenger andre vinklinger. Det er ikke pent å kalle fremtredende forskeres innsatser for livmortenkning, men noen ganger er det på sin plass.
"vilje til makt"
Filosofen Hans Skjervheim (HS) publiserte i 1986 et essay Invitasjon til (kulturelt (?)) sjølvmord . HS skal ikke taes til inntekt for mitt syn på de diskurser som fremgår av tittelen på denne kronikk, men en påvisning fra HSs side i essayets behandling av forholdet mellom Dedifferensiering og Dekonstruksjon er interessant nok. HS tar i essayet for seg poststrukturalismen og dens forhold til Nietzsches begrep om slavemoral. HSs sentrale tese er at Nietzsche reduserer altruisme til en maskert form for egoisme ved å eliminere den ene siden av motsetningsparet. Den samme tendens gjør seg gjeldende for begrepsparet makt og moralitet, hvor dedifferensieringen bevirker at "viljen til makt" egentlig ikke har noen motsetning. I kritikken av dekonstruksjonsbegrepet hos en tenker som Derrida blir HSs poeng at dekonstruksjonismen ikke lykkes i å differensiere mellom logikk og retorikk, og faller ned på den type retorikk som kun handler om overtalelse, til forskjell fra en retorikk som tar hensyn til skillet mellom overtalelse og overbevisning.
Primærsyntesen
Ovenstående utlegning yter verken Nietzsche, Derrida eller Skjervheim full rettferdighet. Som grep anvendt på forståelsen av forholdet mellom de størrelser som inngår i kronikkens tittel, finner jeg imidlertid at påvisningen kan ha en viss overføringsverdi. Fra biologien vet vi at barn er produkt av kvinnelig eggcelle og mannlig sædcelle. I Barnelovens fremstilling av de juridiske forhold mellom barn og foreldre er foretatt en "dedifferensiering" ved å la farens juridiske forhold til barnet gå gjennom det sivile forhold til moren, jf Pater-Est-regelen (Bl. § 3) Denne form for reduksjon til sekundær forelder undergitt morens primære status innebærer muligheten for at biologisk far nulles ut. For ugifte eller ikke-samlevende fedre er muligheten for å skyves ut av barnets liv og historie enda større. Barnets to foreldre er redusert til et juridisk forhold hvor mor har en eksklusiv rett. At samværsretten i det norske barnelovsystem ikke er beskyttet, er "logisk følgeriktig" hensett til hvordan primærsyntesen foretaes.
Som man roper i skogen
At de tyngste motstandere av juridisk-rettslig likestilling mellom (1) mor og far, og (2) barn født inn i ulike sivilstandsregimer, gjenomgående er kvinner i akademiske maktposisjoner, er ikke altfor merkelig. Familiesosiologene Karin Moxnes og T. S. Wetlesen driver sin forskning og veiledning for studenter som studerer "samværssabotasje" og "gutters oppvekst uten fedre". Ved etableringen av posisjoner i Akademia ble kvinners kår valgt som studieobjekt - helt naturlig og selvfølgelig. Ingen mann som ikke ber om å bli anmeldt for trakassering må forsøksvis antyde at kvinner kan tenkes å være forutinntatte mht kjønnsrollesyn og problemfokus. Det drives i Norge i dag ingen forskning på strukturell vold begått mot fedre og barn. Dette skyldes bl.a den dominans feministene har fått på fagfelter som sosiologi og kriminologi. All forskning på fenomenet Vold-i-Samfunnet er rettet inn mot å (sann)synliggjøre at det er vold begått av menn mot kvinner og barn som er verd oppmerksomhet. På kompetansesentre og i departementer har man ingen skrupler med å påberope seg store tall uten empirisk belegg, f.eks påstanden om at 100 000 menn daglig utøver vold mot koner og samboere.
Diskursrestriksjoner
At vold i familiesammenhenger kan skyldes utidig maktarroganse fra kvinners side, og således uttrykk for avmakt fra menns side, blir et doxisk rom (les: ikke-tema). Karrieretilpassede "mannsforskere" tør aldri nevne den grunnleggende diskriminering av fedre verken juridisk eller rettslig. Til det kreves et mot som nødvendigvis må innebære at man kutter navlestrengen til kvinneforskning og statsfeminisme. Et annet doxisk rom verdt å nevne er de trussel- og fiendebilder feminister produserer når fedres like mulighetsbetingelser som fullverdige omsorgsytere er tema. Frykten for at fedres likeverdighet i foreldreskapets funksjoner skal innebære at mannen får hegemoni blir så overhengende, at man "argumentativt" tar for gitt at det er makt fedre vil erobre og ikke omsorgsrollen. En slik dedifferensiering uttrykkes i en Aftenpostenkronikk 12.07.00. Margunn Bjørnholt "firebarnsmor og tidligere forsker" skriver: "Det er (dermed) mulig at økt fedredeltakelse ikke er et middel til å oppnå likestilling, men at det tvert om kan føre til økt mannsdominans på et område der kvinner tradisjonelt har dominert." Projiseringen av forestillingen om "vilje til makt" er påfallende. Det synes nærmest utenkelig at menn og fedre er opptatt av annet enn makt over kvinner. Menn og fedre som vil overbevise politikere og fagfolk om sine gode intensjoner har svære oppgaver foran seg.
Tankefeil
Å påvise forekomsten av kategorimistak er en av de viktigste. Myter har fortrengt kunnskap på områdene Likestilling, Skilsmisse og Barnefordeling. Primærsyntesen av kvinnekamp og likestilling er feil: likestilling er redusert til fortsatt kamp for kvinners særrettigheter. Familiesosiologer evner ikke å skille mellom skilsmisse og barnefordeling. At ca 75 % av skilsmissene initieres av kvinner kan ikke omforenes til kunnskap om at kvinner er mer modne og omsorgsfulle enn menn; at "bånd brytes" mellom kvinne og mann betyr ikke nødvendigvis at båndene mellom barn og far må brytes. Moxnes & co. har hittil ikke evnet å kvalifisere hvorvidt skilsmisseforskning begått av (skilte) kvinner og med skilte kvinner som studieobjekter kan fortelle noe om fedres kvalifikasjoner etter brudd på foreldreparnivå.
Sammenblandingene står i kø og kan tilbakeføres til den grunnleggende feilforutsetning som sier at barn og fedres forhold skal gå gjennom moren. Når mødre står i fare for å miste sin særstatus tar de for gitt at det er makt fedre ønsker seg og ikke omsorgsmuligheter. Dedifferensiering kalles denne tankefeil, og er ikke forbeholdt kvinner. Menn har fremdeles flertall i de lovgivende og dømmende instanser hvor makten sitter.