Likestilling over stork og stein

 

 

Av Ole Texmo, Forum for Menn og Omsorg

 

 

Fett-feministene Ragnhild Fjellro og Anne Bitsch bekymrer seg i Ny Tids kronikk 02.03.07 tilsynelatende over mannsrolle og likestilling. Med adresse til statsråd Bekkemellem som svarer 09.03.07, etterlyser Fjellro og Bitsch på sine premisser fokus på dokumentasjon og satsing, og peker berettiget nok på at man ikke i lengden kan vise til den oppskrytte fedrekvoten. Mannsrollen er farlig, hevder feministene. Mulig det. Men flere syn må frem før vi kan snakke om reell likestilling, med tanke på lovgivning og samfunnsbygning?

 

Bekkemellem kverner i sitt svar på den samme visa om at menn må motiveres til å ta ansvar. Noe empirisk grunnlag for denne nedlatende holdningen til 50 prosent av befolkningen og foreldrepopulasjonen har hun selvsagt ikke. Hennes politikk er angivelig kunnskapsbasert. Men hvilket kunnskaps- og menneskesyn ligger egentlig til grunn? Hittil har likestilling vært synonymt med kvinnekamp, med mulig utvidet betydning også for homokampen. Hva har disse diskursene strengt tatt med reell likestilling å bestille? Når fedre har hevet likestillingsfanen og klaget på barnelovens bokstav og praksis, har statsfeministene svart at man ikke kan lovregulere likestilling <sic>.

 

Gammel- og nyfeministene, gucci- og macho-feministene, har alle som en kludret til likestillingsdiskursen ved å ensidig forutsette at menns deltakelse i likestillingen må foregå på kvinners premisser, enten det gjelder omsorg for barn eller tilslutning til mørketallsmagi i forbindelse med påstander om vold og overgrep. Feminismen har effektivt undergravd egne angivelige intensjoner om å inkludere mannen i barneomsorg og likestilling. Ironisk nok har Fett-feministene et godt poeng når de etterlyser selvstendig opptjening av fedrepermisjonsrettigheter.

 

Negativt syn på mannen er dels feministenes verk, dels har menn selv bidratt til sitt dårlige rykte. Men det er påfallende at ikke fokus på relativ svekkelse av samværsretten, barnelovrevisjon basert på ideologi heller enn på kunnskap, kommer frem i likestillingsdiskursen. Statråd Bekkemellem administrerer en lovgivning som fremdeles forbyr idømmelse av delt omsorg, som opprettholder ulikeverdig skille mellom bosted og samvær, og som prioriterer å bygge på forutsetninger om overgrepsrisiko det ikke finnes empirisk belegg for.

 

Vi kan i løpet av relativt kort tid oppleve den absurde realitet at homofile som ikke selv er istand til å avle barn etter naturmetoden, får rett til barn, mens alminnelige skikkelige heterofile fedre som har gjort sin plikt og krevd sin rett, fremdeles ikke sikres mulighet til å følge opp sine barn. Alt mens feministene stendig pukker på menns uansvarlighet og manglende vilje til å underkaste seg likestillingen. I sitt gjensvar til Bekkemellem 30.03.07, vil Fett-feministene ha mer feminisme og homokamp. Hvor opplagt er denne strategi for venstresiden?

 

And when they say: Repent, repent; I wonder what they meant” (The Future, L.Cohen 1992)