Likestilling kun for feminister

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

”Kvinner vil ha likestilling, likeverd, likelønn og respekt. Det må samfunnet og far ta høyde for”. Ordene avslutter lege Gro Nylanders kronikk 19.11.10. Som engasjert far, mann og kronikkforfatter i 15-20 år har jeg undret meg mang en gang over hvilke saklighetsnormer som gjelder for kvinner og hvilke som gjelder for menn når det kommer til den etter hvert mer samfunnsaktuelle diskursen om foreldreomsorg og mulighetsbetingelser for ”likestilling, likeverd og respekt”. Gro Nylanders kronikk er genremessig en tvilsom vare. Når hennes raust markedsførte holdninger møter den minste motstand fra menn, svarer hun passe nedlatende overfor både Dagsavisen som gir henne rikelig plass, men først og fremt overfor gruppen av menn: ”Men redaksjonen prioriterer en forurettet far. Sutrepappan fortjener vår medynk. Stakkars ham. Han var nemlig så flink under graviditeten. (…) Denne pappakleggen biter umotivert og vilt rundt seg”.

Summerer man opp hvem som slipper til i media og dermed får bestemme premissene for debatten, er det en påtagelig kjønnsdiskriminering. Med få unntak. Tilfeldighetene ville at samme dag jeg påpekte et kunnskaps- og historieløst perspektiv på betingelser for fedreomsorg i VG (03.11.10), rykket LOs Trine Lise Sundnes ut i Dagsavisen og advarte enkelte av sine medsøstre mot å bremse likestillingen. Debattene som foregår i flere medier for tiden er til dels rotete og uoversiktlige. Dette skyldes blant annet en uavklart oppfatning av om likestilling nødvendigvis må være til kun for kvinner; om debatten om likestilling er kun til for feminister som kjøper, fordøyer og slipper ut i klimasonen forestillingen om at menn må motiveres av staten med gulrot og pisk for å ta ansvar for sine barn.

Når venstre- og høyrefeminister konkurrerer om hvem som best taler kvinners sak, blir det hele parodisk. Iallfall fra ståstedet til en mann som ikke har grunn til å investere tillit til at politisk-ideologisk funderte dogmer om ”kjærlig tvang” blir utfordret. Norske fedre har kun avledete rettigheter. Fedre er annenrangs foreldre, ikke utelukkende fordi vi ikke kan bære fram og føde barn eller også fullamme i minst 8 måneder, men fordi samfunnet har bestemt at fedres juridiske status går gjennom forholdet til mor (Barnelovens pater-est regel). Fedre har ikke selvstendig opptjeningsrett til foreldreperm. Denne systemfeilen henger politisk sammen med at fedre heller ikke har automatisk foreldreansvar for sine barn, kun når fedre er regisrerte samboere eller gift med mor.

Skal vi få en vettug og saklig diskusjon om vilkår for foreldrepermisjon med tilhørende fordelingsprinsipper, må ikke allrede priviligerte og godt posisjonerte fagfolk som Gro Nylander få blande roller, eller genrer for den del. Med fare for å synke ned på et nivå jeg ikke ønsker å bli assosisert med, vil jeg hevde at Gro Nylander med sitt autoritære biologistisk reaksjonære menneskesyn, kun bidrar til å sette sperrer for at fedre engasjerer seg i sine barns liv fra dag en. Samtidig som debatten om tidlig omsorgsinvolvering, tilknytning og oppfølging av foreldreansvar i et lengre perspektiv blir pervertert med småspydige fraser som ”Vi får håpe engasjementet er like brennende de neste 18 årene”.

Fedre som med reelle likestillingsholdninger forsøker å følge opp sine barn gjennom hele oppveksten, blir i en del tilfeller motarbeidet av pupperegimene til Gro Nylander og hennes kolleger i verlferdsnorge. Mors ord er lov. I retten sitter det feminiserte og kastrerete mannlige dommere og sakkyndige som uten faglig-metodiske ambisjoner lar seg dupere av mødres emosjonelle utpresningsretorikk. Så langt har vi kommet. ”Biologi er skjebne. Det har folk flest forstått. Det kan vitenskapen dokumentere” Skriver lege Gro Nylander med autoritet. Når biologi favoriserer kvinner er det ok, motsatt relativisering av kjønn som sosial konstruksjon som dominerende holdning i andre sammenhenger. Når det passer kvinner og feminister.