Likestilling i Høyesterett
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
Likestilling kan være så mangt, politikk og virkemidler så
ymse. Juridisk likestilling mellom far og mor har vært en fanesak for
fedreaktivister i flere tiår, men fra erklært statsfeministisk hold blir kravet
avvist med henvisning til at man ikke skal bruke loven til å fremme likestilling.
Iallfall gjelder forbudet barneloven som regulerer forholdet mellom mor og far
på ett nivå, og mellom foreldre og barn enkeltvis og samlet på et annet.
Faglitteraturen sier også at likestillingshensyn ikke skal
telle i barnefordelingssaker. I Smith og Lødrups lærebok ”Barn og foreldre” (2007) står det eksplisitt at ”likestillingshensyn har ikke plass ved siden
av barnets beste”. Utsagnet kan selvsagt tolkes, det er tross alt formulert
av toppjurister. Men hvilke demarkasjonsgrenser trekker man mellom ulike
argumentative strategier? Professorene Smith og Lødrup utdyper ikke sitt
synspunkt, de gir ingen juridisk begrunnelse i form av etterprøvbare kriterier.
Utsagnet er dessuten tvilsomt da ”ved
siden av” kan tyde på at man vil regulere det som faller utenfor, men ikke
begrunne hvorfor det faller utenfor, i dette tilfellet ”barnets beste”, en meget dubiøs begrepsstørrelse.
Kvotering er en aktuell problemstilling. Det er påfallende
flere medieoppslag om antallet kvinnelige dommere enn om forståelsen av jussen,
eller relevansen av kjønn. Rekruttering til Høyesterett reguleres etter
kjønnskvoteringsregler. Det begynner å nærme seg full likestilling. For hver
gubbe som takker av ved fylte 70 år, kommer det oftest inn en relativt ung
kvinne på rundt 50. Et grunnleggende spørsmål blir imidlertid aldri stilt:
hvilken betydning vil det ha om retten er kjønnsdelt, om ett kjønn er i
flertall ved ulike sakstyper? Jeg er ikke i mot kvinnelige dommere, de er som
regel mer kompetente når det kommer til vurdering av barneomsorg enn deres
mannlige kolleger som i konservativ ånd har prioritert paragrafene fremfor
nærvær i barns liv.
Det jeg registrerer er at jussen svikter når det ikke
kvalifiseres hvilken relevans kjønn har i ulike sammenhenger.
Likestillingsjussen kan mistenkes å være mer politisk-ideologisk enn
faglig-metodisk forankret. Rettens sammensetning på enkeltsaksnivå reguleres av
det såkalte ”tilfeldighetsprinsippet”
for rullering av dommerne på ulike sakstyper. Hvordan dette skjer i praksis vet
vi ikke, det kan for så vidt være bingolotto-prinsippet som ruler. Tirsdag
09.02.10 skal det behandles en barnefordelingsak i Høyesterett. Nåløyet for
ankebehandling er meget trangt. Faren vant i Lagmannsretten. Dommen er
publisert i anonymisert form på Lovdata. Når morens anke kom gjennom nåløyet er
det kanskje fordi momentet om ”mest
samlet foreldrekontakt” ikke var vurdert opp mot rettssetningen ”konkret helhetsvurdering”. En
interessant problemstilling i og for seg.
I denne saken skal 5 kvinnelige dommere avgjøre skjebnen. Ikke
bare til denne ene splittede tokjernefamilien hvor moren har bastant nektet
faren kontakt under henvisning til ikke-dokumenterbare påstander om seksuelle
overgrep mot barnet, jf dommen i lagmannsreten. Men ikke usannsynlig til
mengder av konfliktsaker med innslag av omfattende samværsnekt i kombinasjon
med overgrepspåstander og foreldrefiendtliggjøring. Høyesterettsavgjørelser har
stor betydning for hvordan rettstilstanden tolkes i rettsapparatet, også på
politisk hold når lover skal revideres. Når dommen avsies, vil det kanskje ikke
stå noe om kjernepunktet i konflikten i det hele tatt. Straffeloven har sin ”frie bevisbedømmelse”, i sivilretten er beviskravene
mindre gjennomsiktige.
Når 5 kvinner setter seg sammen og skal avveie de ulike
momentene, kan man ikke se bortfra at moren tross sin lett identifiserbare fiendtliggjøring
av faren, allikevel vinner under henvisning til at det tross alt er henne
barnet er knyttet til. Klassisk og ureflektert status-quo – tenkning. Det samme
utfall kunne for så vidt kommet med 5 mannlige dommere. Vi mangler forskning på
betydningen av kjønn for eksplisitt avgjørelsesgrunnlag med tilhørende vekting
av momenter. Hittil har ikke fedre vunnet på at flertallet av dommerne er menn.
Faren har kanskje dermed en større statistisk mulighet til å vinne saken med 5
kvinner i panelet. Likestilling har som nevnt ikke plass, men hvorfor
tilrettelegger rettssystemet for en mulighet for at en avgjørelse kan brukes og
misbrukes rettspolitisk i årevis fremover?
Vitsen med kvotering må være å sikre noenlunde lik
representasjon. Hvis det idethele tatt er noe poeng med å kvotere inn kvinner i
Høyesterett, virker det ikke helt betryggende at flere av dem nå sitter sammen,
uten menn tilstede, for å tilrettelegge for et mulig regulært hvitvasket
fadermord, hvor barnet ikke sikres noen samlet foreldrekontakt overhodet. Og
hvor den konkrete samlede vurderingen kan bortadministrere kjernemomenter som
faller uheldig ut for mor. Her er jussen, eller rettere: muligheten for
sammenblanding av juss og politikk. Barnet høres oftest gjennom sakkyndig
utredning med flere mulige feilkildenivåer. Slike utredninger har en lei
tendens til å foreligge først få dager før retten settes..
Dermed begrenses kontradiksjonsmulighetene. Umiddelbarhetsprinsippet
om bevisføring gjelder ikke i Høyesterett. Her prosederes det kun. Vi kan få en
prinsippiell dom med store konflikter som resultat utover enkeltsaken. Om den også
blir et tilbakeslag for likestillingen, lar vi stå åpent. Vi må ikke blande
sammen diskursene. I en sak vi kjenner som ”Skah-saken”
fikk moren medhold etter avgjørende vektlegging på at hun sikrer ”mest samlet foreldrekontakt”, dog uten å
ha lagt ned påstand om at faren skulle ha samvær med barna overhodet. En av
dommerne i Høyesterettssaken er tidligere likestillingsombud Ingse Stabel. I en
dom fra 2007 uten egentlig rettskildedrøfting (Norsk rettstidende 2007 s376) bestemte Stabel at to barn som hadde
bodd hos sin far hele tiden skulle flytte til mor. Nå har hun muligheten til å
teste sine prinsipper i praksis.