Legitim feminismekritikk

Av Ole Texmo,  Forum for menn og omsorg

Malin Lenita Vik spør i Klassekampen 28.08.12 om det er «en medfødt kvinnelig egenskap å demonisere og patetisere menn, som nå har smittet over på samfunnet?» Noe slikt har jeg ikke uttalt meg om, født sånn eller blitt sånn får vi ta senere. Når jeg tillater meg å si at Viks adresse for påstanden om at feminismekritikken ikke er konkret, baserer jeg meg ikke på ideologisk absolutering av antatte egenskaper, enten disse er mannlige eller kvinnelige, eller feminine for den saks skyld. Skal vi ta den debatten forslår jeg at vi starter med et skille mellom femininitet og feminisme.

Det samme skillet er greitt å starte med når man på ideologikritisk grunnlag forsøker å konkretisere områder hvor saker og ting tyder på at feministiske sannheter opphøyes til almengyldige og dertil veiledende for forståelsen av offerposisjon og overgrepspåstander. Jeg har påpekt hvordan feministisk tankegods har gjennomsyret politi og rettsapparat med konkret henvisning til at ellers relevante temaer som søksmåls- og bevisbyrde, må vike for feministiske sannheter som at «kvinner lyver aldri om vold og overgrep» med utnulling av beviskrav som konsekvens.

Enkelte kvinner juger så det renner av dem, jo mer samfunnet undergraver dokumentasjons- og argumentasjonskrav, jo mer juger dem. For likestillingens skyld: det samme gjør også menn når og hvis de får sjansen. Folk som slipper for lett til kan bli åndelig-moralsk late, uavhengig av kjønn. Hva slags feminismekritikk karer som Torbjørn Røe Isaksen og Thomas Hylland Eriksen strengt tatt representerer, har jeg ikke oppfattet. Men jeg har skjønt at det er nemt å ta for seg disse, så lenge deres ufarligheter passer til den feministiske myten om at totalitære tendenser hos feministene ikke lar seg identifisere.