Legitim
feminismekritikk
Av
Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
Malin Lenita Vik spør i Klassekampen 28.08.12 om det
er «en medfødt kvinnelig egenskap å
demonisere og patetisere menn, som nå har smittet over på samfunnet?» Noe
slikt har jeg ikke uttalt meg om, født sånn eller blitt sånn får vi ta senere.
Når jeg tillater meg å si at Viks adresse for påstanden om at
feminismekritikken ikke er konkret, baserer jeg meg ikke på ideologisk
absolutering av antatte egenskaper, enten disse er mannlige eller kvinnelige,
eller feminine for den saks skyld. Skal vi ta den debatten forslår jeg at vi
starter med et skille mellom femininitet og feminisme.
Det samme skillet er greitt å starte med når man på
ideologikritisk grunnlag forsøker å konkretisere områder hvor saker og ting
tyder på at feministiske sannheter opphøyes til almengyldige og dertil veiledende
for forståelsen av offerposisjon og overgrepspåstander. Jeg har påpekt hvordan
feministisk tankegods har gjennomsyret politi og rettsapparat med konkret henvisning
til at ellers relevante temaer som søksmåls- og bevisbyrde, må vike for
feministiske sannheter som at «kvinner
lyver aldri om vold og overgrep» med utnulling av beviskrav som konsekvens.
Enkelte kvinner juger så det renner av dem, jo mer
samfunnet undergraver dokumentasjons- og argumentasjonskrav, jo mer juger dem.
For likestillingens skyld: det samme gjør også menn når og hvis de får sjansen.
Folk som slipper for lett til kan bli åndelig-moralsk late, uavhengig av kjønn.
Hva slags feminismekritikk karer som Torbjørn Røe Isaksen og Thomas Hylland
Eriksen strengt tatt representerer, har jeg ikke oppfattet. Men jeg har skjønt
at det er nemt å ta for seg disse, så lenge deres ufarligheter passer til den
feministiske myten om at totalitære tendenser hos feministene ikke lar seg
identifisere.