Lar media seg bruke?

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Flere mediaoppslag de siste årene konstaterer at det er en enorm økning i antall barnefordelingssaker. Ingen benekter ”den dramatiske økningen” slik den gjerne fremstilles. Men sjekker mediene om forklaringene fra systemets profesjonelle aktører lar seg etterprøve?

Kildekritikk

NRK Dagsrevyen viste 11.04.11 et anonymisert innslag med en mor som ensidig uimotsagt fikk hevde at faren til deres felles barn var voldelig og at barnet ble tvunget til samvær med faren. I samme innslag ble en advokat tilskrevet æren for undersøkelse av 160 barnefordelingssaker. Raske og enkle søk avdekker at vedkommende advokat ikke har noe å belegge utover nettmarkedsføring for sine tjenester. Moren i det anonymiserte innslaget kan ha subjektivt rett i sine bekymringer. Men hvor er de alternative synsmåtene. Hvordan kan NRK forsvare manglende balanse i inntrykket som forsøkes skapt? Uten forbehold for verifisering i det enkelte tilfelle, eller vitenskapelig underlag for omfang av typetilfeller. Uten etterprøvbare referanser.

”Undersøkelser viser”

Undersøkelsen av 160 barnefordelingssaker som ifølge NRKs nettoppslag ”viser at barn blir tvungne til samvær med valdelege foreldre” skal ved nærmere undersøkelse være utført av Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress. Ved søk på NKVTSs oversikt over forskning, er det ingen studier som tar opp de temaene NRK på ikke helt ryddig vis presenterer: 1. At voldelige foreldre får samvær med barn; 2. At barn tvinges til samvær 3. At barn ikke blir hørt i beslutningsprosessen, eller for den del (4): at voldelige foreldre (les: fedre) er så sterke at de kan manipulere rettsapparatet. Verken NRK eller andre medier gjør selvstendige undersøkelser som eventuelt kan vise sammenheng mellom ulike temaer og den dramatiske økningen i antall saker. Verken den ene eller den andre veien.

Sammenhenger

I NRK 11.04.11 etterlyser advokater kompetansen hos sakkyndige psykologer. Premisset om at mange barn utsettes for vold taes for gitt. Kritikken av rettsapparatet likeså: ”voldelige fedre får ha kontakt med sine barn”. Med musikk og bilder fra filmen ”Sinna far” som dramaturgiske bakgrunnseffekter. Vi får ikke vite at samværsretten er lovhjemlet men ubeskyttet; at det ikke fins vilje verken politisk eller rettslig til å innføre effektive lovhjemlede sanksjoner som kan regulere samværsnekt. Den som får sin samværsrett krenket må selv sørge for tvangsgrunnlag på formelt grunnlag som prosessforutsetning. Ofte må han sette i gang separat sak om barnefordeling, for deretter å gå til namsretten og påberope seg tvangsfullbyrdelsesloven. Dette vet advokatene, som heller enn å bidra til løsning på tidlige stadier i konflikten, kan mistenkes for å helle bensin på bålet.

Systembetingelser

Lovens innretninger har unntaksregler, ”umulighetskriteriet” er mye anvendt. Det er derfor flere forhold som tyder på at samværsretten står svakt nok til at det ikke koster noe særlig å nekte samvær når og hvis en mor frykter for at barnet blir utsatt for vold og overgrep. Enten frykten er saklig fundert eller ei. Det har formodningen mot seg at hun risikerer noe særlig ved å nekte samvær. Både for seg selv og for barnet. I retten er man meget tilbakeholdne med å tillate annet enn samvær under tilsyn når og hvis det fremkommer påstander om vold og overgrep. Fedre som eksponeres for slike tilfeller har dårlige odds. Påstanden om at barn tvinges til samvær med voldelige foreldre faller på sviktende premisser. Men det er denne type påstander som formidles av media. Uten undersøkelser om reelle systembetingelser. Uten undersøkelser av hva profesjonelle aktører egentlig bidrar med. Flere saker gir økte markedsandeler for både advokater og psykologer.

Beviskrav og risiko

I 2004 avga en Arbeidsgruppe rapport om behov for bevisregler for barnefordelingssaker der det forekommer påstander om vold og overgrep. Arbeidsgruppen besvarte strengt tatt ikke mandatet, problemstillingene ble vannet ut i føringene om at ”samværsretten står for sterkt rettslig og politisk”. Det er fra faglig hold aldri begått metodiske forsøk på å underbygge denne tesen. Resultatet ser vi blant annet i ensidige og unyanserte medieoppslag. Mangel på beviskrav illustrerer samtidig en annen systemfeil: mangel på lovteknisk ryddighet i forhold til hvem av partene som har søksmålsbyrde.

At påstander om vold og overgrep i liten grad blir realitetsbehandlet betyr ikke at retten ser gjennom fingrene med påstander og barns vegring mot samvær. Retten tar i praksis ingen sjanser, men er ikke alltid like nøye med å kvalifisere vekting av ulike risikoscenarier. Fagmiljøene har ikke utviklet utredningsmetodikk for kartlegging av påstanders oppkomstbetingelser og utviklingshistorie for å kunne identifisere mulige feilkilder og teste alternative hypoteser. Kunnskap om foreldrefiendtliggjøring, oftest i kombinasjon med samværsnekt og påstander om vold og overgrep, er mangelvare. Dette har mediene mulighet til å undersøke grundigere.

(Kronikk publisert i Nationen, dato ? juni/juli 2011)