Landet der mørke tall gror
Av Ole Texmo
Norge er et lite land. Befolkningsmessig og geografisk er vi
ikke store. Men vi gjør oss gjeldende. Iallfall på områder som betyr mye for
selvfølelsen, i den grad en slik størrelse kan brukes som kollektivt påberopelse
for et lands tro på egen betydning innad og utad. Vi vinner VM på ski, det
skulle ellers bare mangle. Vi spiller rollen som humanitær stormakt: menneskerettigheter,
fredsmekling og bistand er viktige deler av symbolmaktens internasjonale
merkevarebygging, jf Makt- og demokratiutredningen (1998-2003). Vi er ikke
mange, men vi synes. Er denne tendens også et uttrykk for en selvhevdelse? For
så vidt som vår litenhet må kompenseres. Vi er veldig opptatt av respekten for
menneskerettigheter ute i verden, men våre myndighetsrepresentanter er ikke
like taletrengte de gangene Norge taper i Strasbourg eller som i Hjemfallssaken
(EFTA-domstolen 2007) om offentlig eierskap til vannkraften. Først forstod ikke
næringsministeren hva dommen innebar, deretter mente han at vi ikke trengte å
bry oss om dommen.
Norge er et rikt land. Vi har ressurser som gjør oss delvis
attraktive. Iallfall i egne øyne. Utenlandske investorer skyr riktignok norsk
børs da oppfatninger om innsidehandel og korrumperte tilstander i vårt lille og
gjennomsiktige land medfører en viss vegring mot å stole på konkurranselikhet.
Den norske proteksjonismen kan tolkes som uttrykk for en sårbarhet som ikke
står i forhold til den åpenhet og ikke minst lydighet vi utad og delvis innad viser
i forhold til EU/EØS-retten hvor det omtrent ikke forekommer motstrid, skal vi
tro våre fremste juridiske eksperter på dette området, jf rapport fra
Europautredningen (nr 3, 2011). Norsk tilpasning virker harmonisk, uten
nevneverdige konflikter: ”Norske
domstoler er lojale, hvorfor skulle vi ikke være det” som
høyesterettsdommer Ingse Stabel sa under et stort møte på Litteraturhuset 8.
mars i år.
For at Norges stemme skal høres ute i verden på våre merkevaresaker
er det nødvendig at vi går stille i dørene når det lønner seg. ”Vi protesterer for all verden, men følger gjerne
med på ferden” (Peer Gynt). Norge blir dømt jevnlig for brudd på
uskyldspresumpsjonen (EMK art 6.2), f.eks i Bjugnsakens etterslep og i
Tengssaken, men toner ned disse pinlighetene. Norge har ikke usannsynlig en av
verdens mest avanserte og velutbygde retts- og velferdsstater. Den norske
velferdsstaten er i hovedsak et tverrpolitisk konsensusprosjekt vedtatt på
grunnlag av mellomkrigstidens
kriseforlik. Velferdsstaten utviklet seg mektig etter andre verdensskrig.
Statlig investering i tjenester og utdanning av helsepersonell har vært en mektig
drivkraft, også forbruket av konsulenttjenester, herunder
”kommunikasjonsstrategi” og ”samfunnskontakt”. Offisielle norske selvbilder er
dyre i drift
Norge har et relativt høyt utdanningsnivå. Vi er blitt ivrige
etter å måle økningen i antall doktorgrader, mastergrader og
publiseringer/siteringer i internasjonale tidsskrifter. Status er viktig. Som
en funksjon av en enorm utbygging av utdanningssamfunnet har vi også fått et
byråkrati hvor det arbeider mengder av akademikere som utfra ulike parametre
ikke anses som dyktige nok til å bli forskere. Hvor mye makt disse reelt har
over sine vitenskapelig ansatte kolleger på universitet og høyskolenivå vet vi
ikke, men det kan være en interessant tanke. Status er såpass viktig at det i
en del sammenhenger ikke er så vesentlig med dokumenterbare kunnskaper. Veksten
i nye akademikergrupper og profesjoner står ikke nødvendigvis i forhold til
behovene i et lite og gjennomsiktig land som Norge.
For et land som er verdensmester i humanisme og empati;
omsorg og nestekjærlighet, virker det unektelig som et paradoks av vi har så
mange problemer. Ifølge fagfolk som uimotsagt får formidle sine aldri
grunngitte estimater gjennom ukritiske medier, er det store mørketall for vold
og overgrep og for omsorgssvikt. Barnevernet er en av våre nye vekstnæringer.
Krisesentre en annen. Foreløpig eksisterer det kun tilbud for kvinner, men det
er fare for at menn vil tilegne seg offerrolleretorikken. Markedet vil øke. Norge
har formodentlig de høyeste mørketallene i verden. Men vi får aldri vite
hvordan disse beregnes. Ifølge barnevernguru Kari Killen blir hvert fjerde
norske barn utsatt for omsorgssvikt . Når hun skal understreke alvoret tyr hun
til adjektivisering: ”grov og daglig
omsorgssvikt”.
Få stiller spørsmål ved hvor sannsynlig det er at hvert
fjerde barn i et lite og oversiktlig land kan ha det så ille. Få stilte også
spørsmål ved gehalten i Amnestys kampanje timet opp mot TV-aksjonen i 2005 da
vi ble foret med setninger som proklamerte at ”One out of four norwegian women are raped or beaten to death”. Vi
tar den en gang til, på norsk for sikkerhets skyld: ”Hver fjerde norske kvinne blir voldtatt eller slått i hjel”. Kun en
håndfull indignerte norske menn fikk slippe til med motforestillinger i norske
medier. Det måtte adskillig innsats til utenom de etablerte mediale kretsløpene
for å røkte ut forskere som måtte dementere påstanden samt komme opp med
elementære metodeforbehold ved selvrapporteringsstudier og for definisjoner og
frekvens.
Hvor mange volds- og overgrepsutsatte er det mulig å skjule
i et lite land som Norge? Hvor mange omsorgssviktede barn må vi utdanne enda
flere barnevernansatte for å oppdage? Vi har hatt noen stygge tilfeller som
viser at det skjer saker og ting som ikke fanges opp: Christoffer-saken hvor en stefar ble dømt for
å ha forvoldt et barns liv, og nå nylig Alvdal-saken med dokumenterte seksuelle
overgrep mot barn. Heldigvis er det relativt få slike saker. I et lite land som
Norge. På et presseseminar i 2008 uttalte barnevernansatte at de var usikre i
møte med barn og foreldre. Kliniske selvforsikringer ser ellers ut til å være
standard. Er faglig svakhet årsaken til
påstandene om de alltid store mørketallene? En avledningsmanøver med appell til
humanisme og slikt man ikke skal stille spørsmål ved om man vil tilhøre det
gode selskap.