Kvinner som lyver

Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Leder av stortingets familiekomite Gunn Karin Gjul er opprørt over at kvinnen i den mye omtalte surrogatisaken har løyet om morskapet (Dagbladet 25.08.10). Hva er så merkelig med kvinner som lyver om forhold som har med barn å gjøre, enten det er deres egne barn eller i juridisk forstand andres barn? Hvorfor blir familiekomitelederen så opprørt når vesentlige deler av hennes politiske virksomhet nettopp har dreiet seg om å gi kvinner mulighet til å lyve bort barnas opprinnelse, jf pater-est regelen som nå er utvidet med den absurde medmor-definisjonen. For ikke å nevne hvordan bevis- og dokumentasjonskrav i saker med påstander om overgrep mot kvinner og barn, systematisk er undergravd. Politisk og rettslig. Det er fritt frem for å lyve om angivelig vold og overgrep begått av menn. Man har sogar innført en amnestiparagraf i straffelvoen (§ 208) for å beskytte kvinner mot bumerangeffekter når påstandene viser seg usanne.

Lovutviklingen på familieområdet de siste årene har medført skjerpet oppmerksomhet på vold og overgrep mot kvinner og barn. Justisminister Storberget vil snu bevisbyrden for mistenkeliggjorte menn, i strid med uskyldspresumpsjonen (EMK art 6.2) Norge har blitt dømt for brudd på flere gannger. Ingen kvinner lyver om overgrep heter det alltid. Jada. Med et lovverk som tilrettelegger for løgner om barns opprinnelse, som inviterer til vidløftige påstander om vold som skaper gunstig konfliktsituasjon, med mørketallsmagi og hysteri i topp og bunn, blir det neppe fredelige tilstander. Denne tendensen har Gunn Karin Gjul vært en sterk pådriver for. Surrogati-moren som sitter stuck  med sine stats- og rettsløse tvillinger valgte anonym sædgiver. I det politiske klimaet vi har i Norge i dag, oppfordres kvinner av alle legninger å velge seg familiekonstellasjoner der barnas fedre systematisk velges bort.

Hanne Harlem kom som justisminister med følgende utvidete voldtektsdefinisjon: ”Nå kan mannen dømmes for voldtekt selv om han ikke har brukt vold eller trusler om vold. Det kan være nok at han for eksempel har truet med å sette ut rykter om kvinnen, eller truet med skilsmisse” (VG 06.03.01). Selv om utsagnet totalt mangler lov-  rettskildemessig belegg, er tenkningen påfallende. Instituering av uredelighetskulturer er blitt uhjemlet hovedregel. Metodisk kartlegging av mulige feilkildenivåer blir systematisk motarbeidet i etterforskningen av overgrepspåstander. Eller man omforener slik man nå holder på overfor Wikileaks-lederen Julian Assange. Advokaten som i sin tid ”forsvarte” Thomas Quick, Claes Borgstrøm, har anket henlggelsen for de to kvinnene som først påstod at Assange hadde voldtatt dem. For sin innsats i Quick-sakene ble Borgstrøm belønnet med jobb som Jämo – likestillingsombud. Uredelighetskulturen premieres. Mødre som lyver om fedres udokumenterte vold vinner frem i retten. Denne tendensen kan Gunn Karin Gjul med fordel ta fatt i. Men først må hun kanskje bli opprørt.