Kvinner som lyver
Ole
Texmo, Forum for
menn og omsorg
Leder av stortingets familiekomite Gunn Karin Gjul er
opprørt over at kvinnen i den mye omtalte surrogatisaken har løyet om morskapet
(Dagbladet 25.08.10). Hva er så merkelig med kvinner som lyver om forhold som har
med barn å gjøre, enten det er deres egne barn eller i juridisk forstand andres
barn? Hvorfor blir familiekomitelederen så opprørt når vesentlige deler av
hennes politiske virksomhet nettopp har dreiet seg om å gi kvinner mulighet til
å lyve bort barnas opprinnelse, jf pater-est regelen som nå er utvidet med den
absurde medmor-definisjonen. For ikke å nevne hvordan bevis- og dokumentasjonskrav
i saker med påstander om overgrep mot kvinner og barn, systematisk er
undergravd. Politisk og rettslig. Det er fritt frem for å lyve om angivelig
vold og overgrep begått av menn. Man har sogar innført en amnestiparagraf i
straffelvoen (§ 208) for å beskytte kvinner mot bumerangeffekter når påstandene
viser seg usanne.
Lovutviklingen på familieområdet de siste årene har medført skjerpet
oppmerksomhet på vold og overgrep mot kvinner og barn. Justisminister
Storberget vil snu bevisbyrden for mistenkeliggjorte menn, i strid med
uskyldspresumpsjonen (EMK art 6.2) Norge har blitt dømt for brudd på flere
gannger. Ingen kvinner lyver om overgrep heter det alltid. Jada. Med et lovverk
som tilrettelegger for løgner om barns opprinnelse, som inviterer til
vidløftige påstander om vold som skaper gunstig konfliktsituasjon, med mørketallsmagi
og hysteri i topp og bunn, blir det neppe fredelige tilstander. Denne tendensen
har Gunn Karin Gjul vært en sterk pådriver for. Surrogati-moren som sitter
stuck med sine stats- og rettsløse
tvillinger valgte anonym sædgiver. I det politiske klimaet vi har i Norge i
dag, oppfordres kvinner av alle legninger å velge seg familiekonstellasjoner
der barnas fedre systematisk velges bort.
Hanne Harlem kom som justisminister med følgende utvidete
voldtektsdefinisjon: ”Nå kan mannen
dømmes for voldtekt selv om han ikke har brukt vold eller trusler om vold. Det kan
være nok at han for eksempel har truet med å sette ut rykter om kvinnen, eller
truet med skilsmisse” (VG 06.03.01). Selv om utsagnet totalt mangler
lov- rettskildemessig belegg, er tenkningen
påfallende. Instituering av uredelighetskulturer er blitt uhjemlet hovedregel.
Metodisk kartlegging av mulige feilkildenivåer blir systematisk motarbeidet i
etterforskningen av overgrepspåstander. Eller man omforener slik man nå holder
på overfor Wikileaks-lederen Julian Assange. Advokaten som i sin tid
”forsvarte” Thomas Quick, Claes Borgstrøm, har anket henlggelsen for de to
kvinnene som først påstod at Assange hadde voldtatt dem. For sin innsats i
Quick-sakene ble Borgstrøm belønnet med jobb som Jämo – likestillingsombud. Uredelighetskulturen
premieres. Mødre som lyver om fedres udokumenterte vold vinner frem i retten.
Denne tendensen kan Gunn Karin Gjul med fordel ta fatt i. Men først må hun kanskje
bli opprørt.