Kunnskapssvikt satt i system

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Samværsretten skal innskjerpes. Barn skal beskyttes mot vold. Dette er essensen i et høringsnotat fra barnedepartementet. Fristen for høring er 1. desember 2012.

For å forstå dynamikken i en del barnefordelingssaker må man se forskyvningsstrategiene. Selv om retten «legger til grunn» at det ikke er fare for vold under samvær, kan «høyt konfliktnivå» i saken, skapt av påstander om vold, erstatte risikoen som moment for å redusere samværet. På vilkår det er mulig for bostedsforelderen å manipulere, en ny kilde til konflikt. Dempes konfliktnivået over tid, kanskje fordi far og barn etter sanksjonsfri samværssabotasje er blitt fremmed for hverandre, kan tiden og fremmedgjøringen overta som vektlagte momenter. Uten regressiv prøving av om den opprinnelige frykt hos mor var reell.

Barnelovutredninger er ikke basert på empirisk eller annen vitenskapelig kunnskap. Et forskernavn går igjen, kriminolog Kristin Skjørten. Hennes «analyser» av rettspraksis foreligger kun i en 20-siders artikkel hvor det er foretatt en selektiv lesning av enkelte lagmannsrettsdommer fra 2006-7. Analyse i vitenskapelig forstand er det ikke tale om, i beste fall en rettspolitisk oppfatning av hvordan noen utvalgte saker på diffust vis vektlegger hensyn til barns påståtte preferanser.

Til spørsmålet om høring av barn underslås konsekvent at det både utfra rettssikkerhetshensyn og for sakens opplysning bør utvikles relevant utredningsmetodikk og institueres formkrav. Slike syn blir ikke hørt. Krav til kvalitetssikring som kan identifisere og eliminere feilkilder på ulike nivåer i saksfremstillingen, blir heller ikke hørt. Departementet sender for syns skyld notater på høring, men inntar ikke kritiske merknader for den videre lovbehandlingsprosess.

I 2004 la et utvalg frem sitt syn på hvorvidt det var behov for bevisregler i barnefordelingssaker med påstander om vold og overgrep. Føringen i mandats form var eksplisitt: «Samværsretten står for sterkt – rettslig og politisk». Utvalget hadde ingen rettspraksis å vise til. Utvalgets arbeid lå til grunn for presiseringen i loven pr 2006 da bestemmelsen om at «samver ikkje skal idømast hvis det ikkje er til barnet sitt beste» kom til.

I det siste høringsnotatet blir en mulig risikovurdering utvannet med henvisning til en juristisk fremstilling av krav til «sannsynlighet». Referansen er en eldre ot.prp. Man vet ikke om lovens intensjon er oppfylt i rettspraksis. Empiri mangler, intensjoner er tilnærmet umulig å etterprøve gjennom lesning av rettsavgjørelser. Barneminister Thorkildsen hevder at risikoen for å miste omsorgen tilsier at bostedsforelder ikke vil fremme falske påstander. Hvor er rettspraksis som eventuelt gir ministeren belegg?. Unndratt bevisprøving blir risikoen for å fremme en falsk påstand tilnærmet null. Profesjonelle aktører som psykologer og jurister er ikke skolert i å foreta risikoavveininger. De mangler også begreper om kvalitetssikring for metodisk feilkildesøk.