Kunnskap eller kampanje     ?

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
To interessante tendenser viser seg i et land hvor den statistiske sannsynligheten for å bli skilt er passert 50 % for flere år siden. Den ene tendensen referer seg til en påtagelig økning i antall rettssaker om barnefordeling. Domstolene rapporterer om tall hvor barnefordeling utgjør opp mot 50 % av sivilsakene. Tallene er uoffisielle da vi mangler differensiert sivilrettsstatistikk. Den andre tendensen er at flere foreldre velger delt bosted for sine barn etter skilsmisse og samlivsbrudd. Fra 4 % til 10 % på relativt får år ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå.

Rettens mulighet til å idømme delt omsorg er sterkt begrenset. Lenge hadde vi et eksplisitt hjemlet lovforbud, men dette er nå myket opp etter lovendring i 2010. I et lengre intervju i NRK radio 08.06.11 uttaler forsker Kristin Skjørten at det inngåes mange forlik om delt bosted i norsk rett. Er dette beleggbart? Hvis det er riktig, er det en interessant utvikling, for så vidt som holdningene til delt omsorg (som er en mer presis betegnelse) blant rettens profesjonelle aktører hittil har vært utpreget negative. I særlig grad har psykologer opplært i eneforeldertenkning advart på det sterkeste.

Forsker Kristin Skjørten har gjennomført en studie (Skjørten, Barlindhaug og Liden, 2007: Delt bosted for barn) hvor det også er referanser til andre studier med ulike funn. Ikke alt hun uttaler seg om med autoritet i statskanalen, er beleggbart. Hun hevder f.eks med referanse til hva enkelte familierådgivere ”har inntrykk av”, at mange foreldre presses til å velge delt omsorg. Underforstått: at de ikke av egen fri vilje og overbevisning velger tilnærmet likedelte omsorgsordninger for sine barn, men velger fordi det er trendy. Denne oppfatningen er i tråd med uttalelser fra familierådgivere som har ytret seg uimotsagt i media, bl.a i et stort VG Helg oppslag 21.05.11.

Slike uttalelser er ikke blitt gjenstand for systematiske undersøkelser, eller for journalistisk kartlegging av feilkildenivåer for den del. Når man lar uetterrettelige utsagn fra en faggruppe som i lang tid har vært negative til at begge foreldre skal betraktes som både likeverdige og fullverdige, dominere i flere stort anlagte mediaoppslag, er det grunn til å mistenke at det står en kampanje bak. Måten fagfolk og forskere lar seg bruke, retter oppmerksomheten mot sviktende evne og vilje til å belegge metodisk hvilket grunnlag man uttaler seg på. I Skjørtens tilfelle burde hun vite bedre enn å formidle uvitenskapelige kulturfordommer.

En av de fordommene Skjørten i sin posisjon (hun er professor og tilknyttet et kompetansesenter for vold og traumatisk stress) bygger videre på, er at det er kvaliteten på samværet som er avgjørende, ikke kvantiteten. Denne oppfatningen hevder Skjørten fremgår entydig av alle studier. Det er ikke småtterier. Men har disse studiene blant sine gjenstander også hvordan forholdet mellom kvantitet og kvalitet påvirker hverandre gjensidig? Hvordan foreldre med ufrivillig begrenset fysisk kontakt med sine barn kan opprettholde god kvalitet på samværet? Uten slike forbehold kan vi ha å gjøre med ideologisk slagside.

I en artikkel i Tidsskrift for Familierett, arverett og barnevernrett (FAB nr 1, 2011, s38-55) skriver professor Trude Haugli om ”Bosted og samlet foreldrekontakt – betyr størst og mest det samme som best?”. Her hevder professoren uten juridisk eller annet metodisk belegg at kvalitet er viktigere enn kvantitet. Men uten å argumentere hvorfor og hvordan det er mulig å belegge synspunktet faglig. Hvis denne fagartikkelen blir stående som autoritativ og veiledende for rettspraksis, er det fare for at omfanget av gjensidig kontakt mellom far og barn bli skadelidende. For det er fedre som utgjør den største gruppen av samværsforeldre.

I et moderne samfunn, med og uten fokus på likestillingsideologi, vil nye generasjoner av fedre finne ut at de ønsker å være fullverdige foreldre. Dette finner en del fedre ut helt av seg selv, uavhengig av statens gulrot og pisk. Nyskilte fedre er ikke sjelden ivrige etter å få på plass likedelte omsorgsordninger for barna. Kampen starter på familievernkontorene i den obligatoriske meklingen som i en del tilfeller er starten på barnefordelingsprosessen hvor stadig flere saker havner i retten. Hvor mødrene er enige, er det greitt, man trenger ikke å bruke mer tid, penger og energi enn nødvendig. Skjønt fagfolkene stritter i mot.

Det er ingen overdrivelse å hevde at et temmelig stort antall norske skilte fedre må kjempe uforholdsmessig mye for å opprettholde kontakt med sine barn. Dette gjelder ikke bare muligheten for å få på plass en tilnærmet 50/50 ordning, vanskeliggjort av toneangivende aktører, men for å få se sine barn overhodet. Når uvitenskapelige fordommer som at ”det er kvaliteten som teller” og ”delt omsorg er noe foreldrene velger fordi det er trendy” får dominere i fagmiljøer og i mediefremstillinger, legges det samtidig lokk over de mange hindrene som samfunnets institusjoner legger for at begge foreldre skal kunne betrakte seg som fullverdige. Hvor skadelig er det for barn å miste kontakten helt eller delvis med sine fedre, f.eks etter sakkyndige anbefalinger.

Fagfolk hevder delt omsorg er skadelig for barn. Men de samme fagfolkene viser ingen interesse for de barna som mister kontakten med sine fedre etter destruktive rettssaker hvor mødre får ta seg til rette, komme med udokumenterte voldsanklager mot fedrene, i kombinasjon med negativ påvirkning av barna slik at disse etter hvert tar avstand fra fedrene. Da er professorene Skjørten og Haugli og familievernrådgiverne tause. Holdninger som baserer seg på likedelte omsorgsordninger for barna, representerer et sunt og demokratisk sinnelag, hvor det er et betydelig poeng at barna skal oppleve sine foreldre som likeverdige og fullverdige. Måten moderne og likeverdsorienterte foreldre blir mistenkeliggjort av familierådgivere med støtte fra professoralt hold, er et demokratisk samfunn lite verdig.