Kritisk blikk på Follo-modellen
Lærer man av erfaring? Selvsagt gjør man det, vil noen
svare. Andre vil ta forbehold. En yrkesgruppe som ikke later til å ta særlig
høyde for mulige vrangforestillinger og feilforutsetninger er psykologene. Psykologene
lærer alltid av erfaring, derfor trenger de ikke stille spørsmål ved hvordan
påstått erfaring er nettopp erfaring og ikke kun spredte tilfeldige opplevelser
som ikke er forsøkt systematisert. Kunnskapskrav til psykologer som arbeider
med mennesker er lite utviklet.
En psykolog som har hatt mulighet til å systematisere sine erfaringer på et bestemt område, er Knut Rønbeck. Han har lang fartstid i sakkyndigbransjen, har en stor file med klagesaker hos Helsetilsynet, er i klientkretser kjent for sin systemvennlighet og nedlatende holdning til biologiske foreldre, nyter helt sikkert stor anerkjennelse i rett og fagmiljøer, men når han nå skal disputere for en doktorgrad, må det være lov å trekke frem en del tvilsomheter ved hans virksomhet.
Jeg tar delvis utgangspunkt i publisert materiale som danner
grunnlag for hans akademiske status.Rønbeck har utviklet Follo-modellen som
brukes i barnefordelingssaker, med hovedvekt på mekling som skal ende opp i
forlik mellom partene. Det er selve meklingsprosessen som er tema for
doktorgradsprosjektet. Partene må realitetsorietneres for å skjønne sitt eget
beste etter Rønbecks oppfatninger, særlig den parten som må strekke våpen for å
tekkes retten, ofte med dårlig skjulte trusler om mindre samvær og idømte saksomkostninger.
Slike erafringer er underslått i Rønbecks forskning, men jeg tar de med her som
et annet relevant utgangspunkt for kritisk blikk på Follo-modellen
Avhandlingen er ikke tilgjengelig, derfor er det lite fakta forbundet med tallmaterialet og det empiriske grunnlaget for hans ”evalueringsundersøkelse”. Det er oppgitt at undersøkelsen omfatter 109 saker, men det sies ikke noe om hvilke saker dette er, hvor stort det totale antall saker er, og for øvrig lite eller inegenting om trekk ved saker som blir behandlet etter Follo-modellen og hvilke som behandles etter ordinær rettergang med hovedforhandling og dom. Hensikten med forlik er angivelig å spare både foreldre og system for belastninger.
Men det kan neppe være tvilsomt at et annet virksomt motiv
er å dekke over en betydelig kompetansesvikt hos de sakkyndige, nemlig i
utrederrollen. Kartleggging av saksforhold, motivering av skiler mellom
relevante og mindre relevante egenskaper og forhold ved partene, og ikke minst
barnas omsorgshistorie, er noe de sakkyndige ikke behersker. Derfor vil man
kamuflere både kunnskapssvikt om metodisk tilnærming til sakkyndgrollen, samt
ikke minst hvordan de sakkyndige faktisk opptrer i møte med foreldre og barn i
krise.
I en artikkel i Tidsskrift for norsk Psykologforening 2006 ss338-346 om ”Forhandlingsbasert sakkyndigarbeid etter barneloven” hevder Rønbeck at det er utredningen som er konfliktskapende og setter foreldrene opp mot hverandre i en destruktiv konkurranse. I den nye fleksible sakkyndigrollen ”forventes ingen skriftlig rapportering”. Hvis utredning er konfliktskapende kan det like gjerne tenkes at det er de sakkyndiges manglende grep om hvordan seriøs utredning foregår, som er problemet. I forventningen om forliksinngåelse ligger også kravet om at den ene parten må gi seg for den andre.
Dette momentet underslåes konsekvent i alle Rønbecks
fremstillinger i fagartikler som er blitt publisert siden den nye
Follo-modellen ble offisiell praksis med referanse til barnelovens nye
bestemmelser om saksbehandling, Bl § 61 hvor hovedregelen ikke sier at
sakkyndig skal benyttes, men hvor bruk av saksforberedende møter pointeres. Når
det ikke produseres rapporter, har man heller intet å etterprøve prosess og
resultat mot. Dette grep er formodentlig bevisst: rapportskrivingen har vært og
er fortsatt på et lavmål, og ikke minst er de mange usaklighetene og
uredelighetene fra de sakkyndige kilde til ytterligere konflikt mellom
foreldrene.
I en artikkel i Lov og Rett 2006 ss170-180 om ”Advokatrollen i barnefordelingssaker” skriver Rønbeck: ”Verken forarbeidene eller selve lovteksten gir anvisning på hvordan denne forhandlingsbaserte modellen skal praktiseres (…). Selv om forhandlingsbaserte løsninger nå er en hovedregel, er rammebetingelsene for disse forhandlingene ikke gitt. Erfaringene fra saker etter de nye saksbehandlingsreglene er at disse organiseres svært ulikt både fra domstol til domstol og fra dommer til dommer.”
Her er det flere feilforutsetnigner å ta fatt i. For det
første kan ikke en bestemt løsning være hovedregel i et lovverk, kun et ønske
formulert i f.eks lovforarbeider om normdannelse. Men som Rønbeck selv skriver
er det ingen formkrav og det er vel heller intet om innhold i lovorarbeidene.
Det er dessuten feil å hevde at Follo-modellen er hovedregel, det er bruk av
saksforberedende møter som fremheves, i lovteksten med ”skal”, sakkyndige ”kan”
benyttes. Rønbeck viser til ”erfaringer
fra saker”, men disse belegges ikke. Det fins ingen systematisert og
emprisk etterprøvbar fremstilling over verken saker eller løsningsforsøk og
resultat.
Bortsett da fra Rønbecks eget Follo-prosjekt, som i beste
fall gir kun anekdotisk evidens. Fordi det ikke gjøres studier ved andre
domstoler får man ikke frem verken hvordan et lovtomt område fungerer i
praksis, om mekling eller såkalt forhandlingsbasert løsninger benyttes i særlig
grad, eller om oppnådde forlik etterleves og respekteres. Det siste gjelder for
så vidt også for selve Follo-prosjektet som pga psykolog Knut Rønbecks egen
forskuttering av suksess, nødvendigvis må vise seg vellykket, skal Rønbecks og
bransjens prestisje opprettholdes.
Mangel på formkrav er herved dokumentert. Av Rønbeck selv.
Formkrav gjelder heller ikke for høring av barn. I Follo-modellen er foreldrene
i realiteten umyndiggjort ved at det er de profesjonelle aktørene som i enda
sterkere grad fører ordet. I den tradisjonelle ordningen med utredning og
rapport blir barna i det minste gjenstand for oppmerksomhet, om enn på til dels
tvilsomt metodegrunnlag. Foreldrene skal angivelig settes i sentrum, men de
redigeres vekk sammen med barna. Follo-modellen kan mistenkes for å være en
”cover-up” for å kamuflere systemsvikt når barnefordelingssaker har vist seg
vanskelig å håndtere uten at fagfolkene innser egen kompetansesvikt, både hva
form og innhold betreffer.
Veilieder for Rønbeck er psykologprofessor Hanne Haavind som
i sin tid (1992) veiledet Odd Arne Tjersland i hans doktorgradsprosjekt om
familiemekling for å forebygge rettssak om barnefordeling. I lovforarbeiden til
lov om obligatorisk mekling som trådte i kraft 1993 står det temmelig klart at
mekling er ment å forebygge belastninger ved rettssak – både kvantitativt og
kvalitativt. Hvordan har det gått? Hvilke målbarhetskriterier har fagmiljøene
evnet å produsere de siste 15 årene? Etter innføringen av Follo-modellen i 2004
har antall saker økt dramatisk, flerdobling ved enkelte tingretter. Hvordan
henger dette sammen?
En forklaring er at meklingstilbudet ved familievernkontorene er bygget ned kraftig. Man kan spørre seg om Odd Arne Tjersland har fulgt opp sin studie fra begynnelsen av 90-tallet. Var hans utvalg representativt og av en viss størrelse, egnet for å fremstille gyldige funn? Har Tjersland eller andre psykologer Hanne Haavind har veiledet (f.eks Svein Mossige) fulgt opp? Det eksisterer ingen etterprøving. Når meklingen ikke ser ut til å være særlig vellykket i førstelinjetjenesten, kan man spørre seg: Er det logisk at mekling vil være særlig vellykket når sakene har fått utvikle mer slik at en av partene må gå til sak mot den andre forelderen?
Det er flere selvmotsigelser innebygd i systemrasjonalene og
i Knut Rønbecks artikler som danner grunnlaget for hans avhandling. At foreldre
og barn kommer først motsies av både form og innhold i prosessene slik Rønbeck
selv beskriver dem. Det er fagfolkene som må ”realitetsorientere”, men vi får ikke vite hvorfor og hvordan. Når
mekling ikke ser ut til å fungere før rettssak, hvorfor da satse på mekling i
retten? Rønbeck skriver også om at hans Follo-modell ”tydeliggjør tvistepunktene” og muliggjør en form for bevisvurdering
som ”vanskelig lar seg gjennomføre under
hovedforhandling”.
Hvor logisk er dette når det ikke skrives rapporter eller
dokumenteres hvordan man kommer frem til løsninger? Sitatene er fra en artikkel
i Tidsskrift for Familierett, arverett og barnevern 2006 ss186-195 hvor det
argumenteres for at Follo-modellen kan brukes også i barnevernsaker. I
presentasjonen av doktorgraden fra Universitetet i Oslo sin side, fremheves det
at Follo-modellen passer til alle typer av saker og familiekonstellasjoner. Det
er ikke småtterier. Men da er det dessto viktigere at det empiriske grunnlaget
er stort og omfattende og ikke utelukkende lokalisert til et begrenset
geografisk område (Follo og enkelte tingretter i Østfold) hvor Rønbeck selv har
opptrådt både som sakkyndig og nå som evaluator.
Skal en slik studie være seriøs må utvalget være
representativt, det må være kontrollgrupper for ulike konstellasjoner som
bruker og ikke bruker Follo-modellen. Alle foreldre har vært gjennom mekling.
Derfor må deres erfaringer med mislykket mekling være med som
sammenligningsgrunnlag. Kartlegging av konfliktfaktorer må også omfatte rettens
egne strategier og mulige fremmedgjøringseffekter. Målbarhet er alltid et
viktig krav. Hvordan måles vellykkethet for de ca 80 % av sakene i studien
Rønbeck har evaluert? Er det sider ved disse sakene som indikerer at forsoning
gjennom Rønbecks realitetsorientering er løsningen?
Rønbeck skriver også at fleksibilitet er positivt for åpne
løsninger i forliks form. Men er det noe som definitivt er konfliktskapende, er
det uklarheter hvor den vinnende part (som får daglig omsorg) kan omforene
vilkår som oftest ikke er eksplisitte i forliket. Dette er et problem som ofte
fører sakene tilbake til retten etter at forlik ikke etterleves, f.eks pga
samværssabotasje. Fleksibilitet står her i motsetning til struktur og
forutsigbarhet, verdier Rønbeck ellers later til å fremheve for å gi retten og
meklingsprosessen den nødvendige alvorstyngde. Eller er det også kun staffasje
for en profesjon som må leve av selvforsikringer?
Selvmotsigelsene er mange i Rønbecks fremstillinger. Nå skal
det bli doktorgrad av denne galskapen. Kravene til vitenskap synes ikke særlig
viktige. Doktorgrad gir prestisje. Det er påfallende at Rønbeck ikke hadde noen
faglige publikasjoner (etter 25 år som praktiserende psykolog) før den første
artikkelen om Follo-modellen kom i 2004, kun få dager etter at lovendringene
trådte i kraft pr 01.04.04. Sammenhengen mellom sakkyndiges forutinntatthet på
enkelsaksnivå og i generelle spørsmål om sakkyndiges rolle og fungering på den
ene side, og på den andre: strategier for å etterrasjonalisere og immunisere
mot kritikk, burde vært eget studium for en doktorgrad. Men Uten Hanne Haavind
som veileder eller Svein Mossige som opponent. Haavinds kandidater Tjersland,
Mossige og Rønbeck har gjort nok skade.