Korthuset

Av Ole Texmo, litteraturkritiker

Hvem er best kvalifisert til å anmelde bøker med psykologisk-terapeutisk tematikk: kritikeren eller psykoterapeuten?

Visse psykofolk mener tydeligvis at de kan unndra seg innvendinger mot egenerklært kompetanse, og fortsetter mystifiseringen av sjanger-hybriders litterære fortreffeligheter som påstått formidlere av eksistensielle erkjennelser. For det er vel ny erkjennelse som må være gevinsten med å benytte seg av grenseoverskridende fremstillingsteknikker? Bøker som med bevisste valg opererer i grenseland mellom sjangre, f.eks mellom dokumentar/biografi og roman, krever mer litterært talent og bevissthet enn å skrive sjangertro fremstillinger som ikke gir seg ut for mer enn hva de lover. Å beherske litterære virkemidler krever mer enn speisalistgodkjennelse i klinisk psykodynamisk terapi. Til å vurdere vellykketheten av en for alt jeg vet bestselgende og anerkjent psykiaters litterære forsøk, kan det sogar tenkes at den psykodynamiske ballast bransjen er forledet med er en hemsko. Leseferdighet er ikke underlagt godkjennelse fra Sosialdepartementet. Heldigvis.

I 1994 utkom Robyn Dawes` ”House of Cards: Psychology and Psychotherapy built on Myth”. (The Free Press) Boken ble heftig diskutert også i Norge, men klinikerne var lite begeistret. Boken dokumenterte på omfattende forskningsbasert vis at forestillinger psykologer holder seg med står for fall. Dawes satte opp fire teser: 1. Effekt av terapi er ikke avhengig av terapeutens utdanning og erfaring. 2. Profesjonelle klinikere har ikke spesielle forutsetninger for å forstå og forutsi enkeltindividers atferd. 3. Profesjonelle klinikere lærer ikke av sin kliniske erfaring. 4. Lisensiering som psykolog beskytter ikke offentligheten, kun profesjonen selv. ”House of Cards” dokumenterer solid gjennomgang av empiriske undersøkelser samt metastudier om bl.a psykologers dømmekraft. Testene viste klar tendens: psykologer lærer ikke av erfaring og gjør ikke bedre vurderinger enn lekfolk. Mulig positiv effekt av terapi skyldes ikke terapien eller terapeuten i egenskap av psykolog. Funnene var for så vidt gammel nytt. Men psykologers skråsikkerhet forteller dem gjerne at lekfolk tar feil, og posisjonering gjør det mulig å misbruke formell makt og innflytelse uten at innhold og metoder blir gjenstand for kritisk etterprøving. Kvalitetssikring er fremdeles fremmedord. Effekten av psykologers arbeide kan være stikk i strid med hva yrkesgruppen gir inntrykk av: å hjelpe folk til en levelig og avklart tilværelse. Ny erkjennelse.

Lekfolk kan ha solide kunnskaper om psykologers virksomhet, f.eks gjennom lesning av Dawes eller Howard Garb: ”Studying the Clinician. Judgment research and psychological asessment” (APA, 1998). I debatten om ”Yaloms litterære prosjekt” krever psykofolkene at kritikerne må sette seg inn i psykofolkenes faglitteratur. Den seriøse delen av denne faglitteraturen holder seg sjangertro til empiriske studier og vitenskapelige størrelser som validitet og reliabilitet. Psykiater Karterud (22.06.06) vil ha Krøger til å se hen til salgstallene når hun leser Yalom. Psykolog Lindgren (24.06.06) gjør for så vidt rede for manglende påviselig effekt av terapi, men kan ikke gi Krøger rett uten å være nedlatende: ”Her treffer Krøger bedre enn hun sannsynligvis vet selv, hun kan jo ingenting om psykologi, stakkar” <sic> (24.06.06). Psykolog Normann (20.06.06) er så opptatt av at kritikerne ikke har kunnskap om psykoterapetiske dilemmaer at han ikke ser hvilke dilemmaer og feiloppfatninger sjangerhybrider kan forårsake. Eller hvordan forfattere som Yalom legger til rette for en relativisme mystagoger som Karterud ikke kan annet enn å projisere over på de av oss som ikke godtar psycho-babble, uansett hvilken merkelapp man klistrer over.