Konkret om barnefordeling i retten

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Barneombud Reidar Hjermann (psykolog) og Domstolsadministrasjonsleder Tor Langbach (jurist) har en parodisk krangel om kunnskapsløshet i Dagsavisen (18., 20., og 23.08.10. Tingrettsdommer Ragnhild Olsnes (25.,) og Jon Johansen (29.,) følger opp en intetsigende debatt hvor det minst av alt blir presisert og konkretisert hva man mener med kunnskap. Metodekriterier for å kunne bestemme hvilken kunnskap som er relevant for barnefordelingsaker på ulike stadier er fraværende – prosessuelt og materielt: målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet. Og holdbarhet for den del.

Bruk av sakkyndige er ikke undersøkt vitenskapelig. Hjermanns kliniske kolleger brukes og misbrukes i en utvidet fleksibel men fremfor alt diffus rolle som klientsamfunnet profesjonelle aktører selv oppfatter som forvirrende. Uten metodisk prøving i form av eksplisitte krav til mandat og kvalitetssikring. Langbach og Olsnes selvforsikringer ligner til forveksling psykologenes immuniseringsstrategier når forsøksvis konkret kritikk rettes mot sakkyndiges virksomhet.

Man kan mistenke jurister og psykologer for å foretrekke tilrettelagt mulighet for ansvarsforskyvning. Uten mulighet for å måle hvordan barneloven fungerer i praksis. Spørsmål om egen barnedomstol ble utredet i NOU 1998:17. Man fant den gang ut at vi ikke har fagfolk til å besette en slik spesialdomstol. Profesjonene har prioritert samfunnskontakt og nettverksbygging fremfor metodeutvikling. Vi mangler differensiert sivilrettsstatistikk som kan vise økning, nedgang eller stabilisering av antall saker og tvistegjenstander på ulike stadier i lovendringsprosessen generelt. Og for utfall og tilbakefall spesielt

Uten konkrete referanser - rettskildemessig og emipirisk – gir Langbach inntrykk av et system i balanse. Han underslår at tvang til forlik er en utbredt trend hvor partene minst av alt blir forsonet. Forlikene er ikke utformet med tanke på etterprøving, et sentralt juridisk begrep som ”vilkår” er ikke definert. Tillemping av standarden ”barnets beste” har aldri blitt gjenstand for vitenskapelig undersøkelse, langt mindre ”høring av barn”. Langbach antyder i Dagbladet (2009) som uheldig at domstolene lar dommerfullmektiger med begrenset livserfaring ta hånd om så mye som 30 % av sivilsakene, hvor 17 % av sakene er barnefordelingssaker.

Kompetanseinteresserte kan sammenholde tallet med hvor stort barnelovpensumet er, sammenlignet med andre disispliner hvor konflikter som oppstår jevnlig blir prøvd i retten. Da har jeg ikke nevnt muligheten for at selve lovsystemet er kilde til konflikt. Juristenes grunnpensum er utilfredsstillende – både kvantitativt og kvalitativt. Olsnes viser til ”kontinuerlige kompetansetiltak i domstolene”. Er disse dokumenterbare? Tåler de innsyn? Jurister og psykologer har påviselig enorme huller i sine pensum. Da har jeg ikke engang nevnt hvilke nedlatende holdninger til klientsamfunnet disse yrkesgruppene daglig eksponerer.