Kjønnsforsker på stupebrettet
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
Dagsavisen har 27.03.10 et stort og bredt anlagt intervju
med kjønnsforskeren Jørgen Lorentzen
hvor han presenteres med flere utsagn som bør nyanseres i offentligheten.
Lorentzen har fått mye pes den siste tiden etter uttalelser i programmet
Hjernevask. I dette innlegget begrenser jeg meg til å kommentere to av dem. I
intervjuet sier han: ”Jeg tåler ikke
urettferdighet! Det er et brudd på tillit. Eia framstiller meg som en arrogant
blære. Det er så totalt forskjellig fra hvordan jeg opplever meg selv, og
hvordan jeg tror andre oppfatter meg”
Å vite hvordan man oppfattes av omgivelsene, eller for den
del hvordan man opplever seg selv, er ikke alltid like lett. Her kan vi ha noe
å lære enhver av oss. For Lorentzens del er det viktig å se på hvilken rolle
han har spilt i medieoffentligheten og hva han eventuelt har hatt å vise til av
forskningsinnsatser. I en annen sekvens i intervjuet presenteres
kjønnsforskeren med disse ordene: ”Jørgen Lorentzen vet mye om menn i krise. Menn som
ramler utenfor. Sinte menn. Menn som slår. Dette har han forsket på de siste 15
årene”.
Det er på dette punkt kilden til mye av siste ukers blodhundglam
kan lokaliseres: en stinkende kennel av nedgravde bastarder. Jørgen Lorentzen har ingen forskningsinnsatser å
vise til på de nevnte områdene. Men han har uttalt seg villig vekk om saker og
ting media har spurt ham om. Uten forbehold for metodekrav og egne
begrensninger. Han har så langt jeg har kunnet registrere i det samme
tidsrommet på 15 år jeg selv har vært engasjert i menn-i-krise-temaer,
barnelovspørsmål, og ikke minst i debatten om omfanget av menns påståtte
voldelighet mot kvinner og barn, aldri noensinne kunnet vise til egne funn.
Verken Lorentzen eller andre forskere som har parasitert på
overgrepshysteriet har kommet opp med metodisk etterprøvbare resultater av
representative undersøkelser. Mørketall derimot har man vært rause med. Det
kildekritiske momentet har vært alarmerende fraværende. I intervjuet
presenterer Lorentzens seg bredt og personlig. Uten å vite hvordan Lorentzen
har oppført seg overfor menn i krise, menn som har ramlet utenfor, menn som har
blitt usaklig beskyldt for konemishandling og mistet kontakten med sine barn
etter destruktive rettssaker Lorentzen aldri har anstrengt seg for å forstå
dynamikken i, kan man tro at Lorentzen er følsom og empatisk, naivt og rørende
selvreflekterende.
Lorentzen forstår ikke hvorfor han blir oppfattet som en ”arrogant blære” og skylder på media. Reaksjonene
på hans uttalelser har ikke bare å gjøre med et skrudd syn på biologiske
likheter og forskjeller, plassert innenfor det politisk korrekte hegemonium. Media
har hittil beskyttet Lorentzens kunnskapsløshet. Det er ikke helt far fetched å
tenke seg at det bildet Lorentzen nå sier han ikke kjenner seg igjen i,
reflekterer en holdning til kunnskap og menn i krise, som har fått en god del
overkjørte menn til å reagere. Når sjansen endelig byr seg.