Kjønnsforsker på stupebrettet

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Dagsavisen har 27.03.10 et stort og bredt anlagt intervju med kjønnsforskeren Jørgen Lorentzen hvor han presenteres med flere utsagn som bør nyanseres i offentligheten. Lorentzen har fått mye pes den siste tiden etter uttalelser i programmet Hjernevask. I dette innlegget begrenser jeg meg til å kommentere to av dem. I intervjuet sier han: ”Jeg tåler ikke urettferdighet! Det er et brudd på tillit. Eia framstiller meg som en arrogant blære. Det er så totalt forskjellig fra hvordan jeg opplever meg selv, og hvordan jeg tror andre oppfatter meg”

Å vite hvordan man oppfattes av omgivelsene, eller for den del hvordan man opplever seg selv, er ikke alltid like lett. Her kan vi ha noe å lære enhver av oss. For Lorentzens del er det viktig å se på hvilken rolle han har spilt i medieoffentligheten og hva han eventuelt har hatt å vise til av forskningsinnsatser. I en annen sekvens i intervjuet presenteres kjønnsforskeren med disse ordene: ”Jørgen Lorentzen vet mye om menn i krise. Menn som ramler utenfor. Sinte menn. Menn som slår. Dette har han forsket på de siste 15 årene”.

Det er på dette punkt kilden til mye av siste ukers blodhundglam kan lokaliseres: en stinkende kennel av nedgravde bastarder. Jørgen Lorentzen har ingen forskningsinnsatser å vise til på de nevnte områdene. Men han har uttalt seg villig vekk om saker og ting media har spurt ham om. Uten forbehold for metodekrav og egne begrensninger. Han har så langt jeg har kunnet registrere i det samme tidsrommet på 15 år jeg selv har vært engasjert i menn-i-krise-temaer, barnelovspørsmål, og ikke minst i debatten om omfanget av menns påståtte voldelighet mot kvinner og barn, aldri noensinne kunnet vise til egne funn.

Verken Lorentzen eller andre forskere som har parasitert på overgrepshysteriet har kommet opp med metodisk etterprøvbare resultater av representative undersøkelser. Mørketall derimot har man vært rause med. Det kildekritiske momentet har vært alarmerende fraværende. I intervjuet presenterer Lorentzens seg bredt og personlig. Uten å vite hvordan Lorentzen har oppført seg overfor menn i krise, menn som har ramlet utenfor, menn som har blitt usaklig beskyldt for konemishandling og mistet kontakten med sine barn etter destruktive rettssaker Lorentzen aldri har anstrengt seg for å forstå dynamikken i, kan man tro at Lorentzen er følsom og empatisk, naivt og rørende selvreflekterende.

Lorentzen forstår ikke hvorfor han blir oppfattet som en ”arrogant blære” og skylder på media. Reaksjonene på hans uttalelser har ikke bare å gjøre med et skrudd syn på biologiske likheter og forskjeller, plassert innenfor det politisk korrekte hegemonium. Media har hittil beskyttet Lorentzens kunnskapsløshet. Det er ikke helt far fetched å tenke seg at det bildet Lorentzen nå sier han ikke kjenner seg igjen i, reflekterer en holdning til kunnskap og menn i krise, som har fått en god del overkjørte menn til å reagere. Når sjansen endelig byr seg.