Kidnapping av egne barn     


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Sommer og ferie er høysesong for barnebortføringer, ikke bare internasjonalt, og ikke bare for manglende retur av barn etter feriesamvær. I samlivsbruddfasen hender det relativt ofte at en av foreldrene tar seg til rette og bemektiger seg barna.

Mellom barnelov og straffelov

Uklare lovgiverintensjoner om overgang fra enkjerne- til tokjernefamilie, gjør det ekstra vanskelig å regulere forholdet når en av foreldrene opptrer egenmektig. Med uklarhet menes her en juridisk-rettslig uavklart holdning fra myndighetene, skjønt tendensen peker i retning av å se gjennom fingrene med selvtekter begått av mødre. En tendens lar seg spore i utredningen til ny straffelov (NOU 2002:4), en annen i manglende evne og vilje til å ville sanksjonere samværssabotasje. På dette punkt ser det imidlertid ut til å skje en endring, jf Barnelovutvalget (NOU 2008:9) som endelig ser ut til å ha oppdaget problemet. Straffelovens kidnappingsparagraf (strl § 216) blir sjelden prøvd rettslig. Anmeldelser fra fedre blir oftest nektet tatt i mot når mødrene stikker av med barna

Hva er ”gjeldende rett”?

Man kidnapper ikke egne barn” heter det da. Slike bortføringer anses til nød ulovlige, men ikke straffbare. Barnelovjussen har forsømt å gå opp grensene mellom rettsområdene. Det er derfor meget besynderlig at en høyesterettsdom fra 1995 (Rt 1995 s687) om straffbar omsorgsunndragelse som endte med frikjennelse for mor tiltross for at partene praktiserte delt omsorg, benyttes som belegg for at det ikke skal være anledning for retten til å betrakte begge foreldre som likeverdige omsorgsforeldre, jf NOU 1998:17 om ”gjeldende rett”. Ad forholdet mellom samværssabotasje og omsorgsunndragelse (NOU 2002:4), har strafferettsjuristene kommet til at hensynet til barn taler ikke for at ”foreldrekonflikter som hittil har vært straffrie, bringes inn for domstolene”.

Hvilke hensyn?

Rettferdighetshensyn kan på dette grunnlag brukes for å oppheve strl § 216, ifølge juristene. Som om problemet dermed var løst. Mangel på konsistens i lovverket, mangel på effektive hjemlede sanksjonsmuligheter som gjenoppretter status og som forebygger tilraning av barn på uredelige premisser, skaper et klima som nærmest oppfordrer foreldre til strategisk posisjonering ved å kidnappe barna for å holde dem unna den andre forelderen. Tilfeller som kvalifiserer til nødverge forekommer nok, men unndratt beviskrav står påstand mot påstand. Jussen er det største problemet, med lovsystemer som ikke kaller på respekt, verken hos myndigheter, profesjonelle aktører, eller foreldreparter.

Haagkonvensjonen

Internasjonal barneborføring er ikke nødvendigvis vanskelig å regulere. Men det kan jo tenkes at når Norge og andre presumptivt avanserte demokratiske rettsstater ikke anstrenger seg mer for å skape vettug lovgivning nasjonalt, blir det heller ikke lett å regulere saker som beveger seg over landegrensene. Barneborføringsloven er inkorporert i norsk lov, men prosessreglene fungerer ikke. De som har konkret erfaring med hvor vanskelig det er å påberope seg Haagkonvensjonen til å få bragt saken inn på rett spor, forteller gjerne om sviktende norske myndigheter som ikke vil åpne øynene for å erkjenne systemfeil. Går vi tilbake til forholdet mellom ulovlig og straffbar i grenselandet mellom barnelov og straffelov, skjønner vi bedre hvorfor og hvordan lovverket er impotent – nasjonalt og internasjonalt.

Absurdistan

Norske fedre kan for så vidt ha fått dom i norsk rett på at de er tilkjent daglig omsorg. Men når og hvis utenlandske mødre tar retten i egne hender og bringer barna ut av landet ulovlig, kanskje til og med skaffer seg dom fra sitt hjemland i deres favør uten at Haagkonvensjonens regler er prøvd, står norsk far maktesløs tilbake. Norske myndigheter svikter disse fedrene. I Norge som internasjonalt skryter på seg velferdstat og rettsstat, driver Velferdsetaten kalt NAV Utland med pengeinnkreving for utenlandske mødre som bemektiger seg barn ved å unndra dem fra omsorg fra norske fedre. En norsk statsborger kan således bli krevd for bidrag selv om han har vunnet saken i norsk rett. Likestillingsombudet vil av ukjente grunner ikke engasjere seg i spørsmål som rammer forholdet mellom fedre, selvtektsmødre og felles barn.

Omsorg og samvær

En grunnleggende systemfeil som særlig rammer muligheten for sanksjoner, er skillet mellom omsorg og samvær. Når myndighetene ikke akkurat ivrer for å likestille foreldre juridisk-rettslig ved å innføre delt omsorg som norm, regel og prinsipp, har dette sammenheng med at man ikke ønsker hjemlede sanksjonmulighter overfor samværssabotasje. Forholdet er symptomatisk nok ikke utredet, jf NOU 1998:17. En interesant tanke er hvordan dette hadde stilt seg om det var gruppen av mødre som ble rammet. Ulikeverdet mellom omsorg og samvær er konfliktdrivende. Manglende sanksjonering av selvtekter bidrar il å skjerpe frontene, og legger til rette for privat gjengjeldelse og aksjoner for å gjenopprette status.

Unndragelser

Myndighetene som utreder lovene kan ikke lenger unndra seg ansvaret for å se nærmere på forholdet mellom straffelov og barnelov. I særlig grad gjelder det i den fasen av samlivsbrudd hvor begge foreldrene må betraktes som like for loven, med betydning for påberopelse av foreldrerettigheter. Straffelovutvalget (NOU 2002:4) velger seg et snevert perspektiv, og forsømmer å definere hva omsorgsunndragelse betyr, reellt og juridisk. Norsk lov beskytter kun bostedsforelderen, motsatt i Sverige hvor samværssabotasje kan straffes. Å unndra barnet omsorg fra en av foreldrene bør uansett regime og status oppfattes som ulovlig og straffbart. Dessverre er det lønnsomt, hvilket virker demoraliserende på alle parter, også myndighetene.

Sanksjoner og respekt

Stortinget behander lover fortløpende. I en innstilling fra familiekomiteen om evaluering av nytt regelverk for barnebidrag (Innst S. nr. 185 (2006-07)) anså mindretallet fra H, Frp og V samværssabotasje som det største uløste problemet i familiepolitikken. Barn er økonomiske vinningsobjekter, og tapsobjekter når lovene ikke fungerer. Barnas egne opplevelser av å miste en av foreldrene anses som ikke-tema. Selvtektsforeldre kidnapper ikke bare egne barn, de kidnapper også andres barn. Manglende respekt for loven henger sammen med fravær av effektive sanksjoner. Tiltak mot samværssabotasje er knapt utredet. Likeverd mellom mor og far er et uprioritert område i familiepolitikken. Mangel på respekt synes å være et utbredt fenomen.