Kidnapping av egne barn
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
Sommer og ferie er høysesong for barnebortføringer, ikke
bare internasjonalt, og ikke bare for manglende retur av barn etter
feriesamvær. I samlivsbruddfasen hender det relativt ofte at en av foreldrene
tar seg til rette og bemektiger seg barna.
Mellom barnelov og
straffelov
Uklare lovgiverintensjoner om overgang fra enkjerne- til
tokjernefamilie, gjør det ekstra vanskelig å regulere forholdet når en av
foreldrene opptrer egenmektig. Med uklarhet menes her en juridisk-rettslig
uavklart holdning fra myndighetene, skjønt tendensen peker i retning av å se
gjennom fingrene med selvtekter begått av mødre. En tendens lar seg spore i
utredningen til ny straffelov (NOU 2002:4), en annen i manglende evne og vilje
til å ville sanksjonere samværssabotasje. På dette punkt ser det imidlertid ut
til å skje en endring, jf Barnelovutvalget (NOU 2008:9) som endelig ser ut til
å ha oppdaget problemet. Straffelovens kidnappingsparagraf (strl § 216) blir
sjelden prøvd rettslig. Anmeldelser fra fedre blir oftest nektet tatt i mot når
mødrene stikker av med barna
Hva er ”gjeldende
rett”?
”Man kidnapper ikke
egne barn” heter det da. Slike bortføringer anses til nød ulovlige, men
ikke straffbare. Barnelovjussen har forsømt å gå opp grensene mellom
rettsområdene. Det er derfor meget besynderlig at en høyesterettsdom fra 1995
(Rt 1995 s687) om straffbar omsorgsunndragelse som endte med frikjennelse for
mor tiltross for at partene praktiserte delt omsorg, benyttes som belegg for at
det ikke skal være anledning for retten til å betrakte begge foreldre som
likeverdige omsorgsforeldre, jf NOU 1998:17 om ”gjeldende rett”. Ad forholdet
mellom samværssabotasje og omsorgsunndragelse (NOU 2002:4), har
strafferettsjuristene kommet til at hensynet til barn taler ikke for at ”foreldrekonflikter som hittil har vært
straffrie, bringes inn for domstolene”.
Hvilke hensyn?
Rettferdighetshensyn kan på dette grunnlag brukes for å
oppheve strl § 216, ifølge juristene. Som om problemet dermed var løst. Mangel
på konsistens i lovverket, mangel på effektive hjemlede sanksjonsmuligheter som
gjenoppretter status og som forebygger tilraning av barn på uredelige
premisser, skaper et klima som nærmest oppfordrer foreldre til strategisk
posisjonering ved å kidnappe barna for å holde dem unna den andre forelderen.
Tilfeller som kvalifiserer til nødverge forekommer nok, men unndratt beviskrav
står påstand mot påstand. Jussen er det største problemet, med lovsystemer som
ikke kaller på respekt, verken hos myndigheter, profesjonelle aktører, eller
foreldreparter.
Haagkonvensjonen
Internasjonal barneborføring er ikke nødvendigvis vanskelig
å regulere. Men det kan jo tenkes at når Norge og andre presumptivt avanserte
demokratiske rettsstater ikke anstrenger seg mer for å skape vettug lovgivning
nasjonalt, blir det heller ikke lett å regulere saker som beveger seg over
landegrensene. Barneborføringsloven er inkorporert i norsk lov, men
prosessreglene fungerer ikke. De som har konkret erfaring med hvor vanskelig
det er å påberope seg Haagkonvensjonen til å få bragt saken inn på rett spor,
forteller gjerne om sviktende norske myndigheter som ikke vil åpne øynene for å
erkjenne systemfeil. Går vi tilbake til forholdet mellom ulovlig og straffbar i
grenselandet mellom barnelov og straffelov, skjønner vi bedre hvorfor og
hvordan lovverket er impotent – nasjonalt og internasjonalt.
Absurdistan
Norske fedre kan for så vidt ha fått dom i norsk rett på at
de er tilkjent daglig omsorg. Men når og hvis utenlandske mødre tar retten i
egne hender og bringer barna ut av landet ulovlig, kanskje til og med skaffer
seg dom fra sitt hjemland i deres favør uten at Haagkonvensjonens regler er
prøvd, står norsk far maktesløs tilbake. Norske myndigheter svikter disse
fedrene. I Norge som internasjonalt skryter på seg velferdstat og rettsstat,
driver Velferdsetaten kalt NAV Utland med pengeinnkreving for utenlandske mødre
som bemektiger seg barn ved å unndra dem fra omsorg fra norske fedre. En norsk
statsborger kan således bli krevd for bidrag selv om han har vunnet saken i
norsk rett. Likestillingsombudet vil av ukjente grunner ikke engasjere seg i spørsmål
som rammer forholdet mellom fedre, selvtektsmødre og felles barn.
Omsorg og samvær
En grunnleggende systemfeil som særlig rammer muligheten for
sanksjoner, er skillet mellom omsorg og samvær. Når myndighetene ikke akkurat ivrer
for å likestille foreldre juridisk-rettslig ved å innføre delt omsorg som norm,
regel og prinsipp, har dette sammenheng med at man ikke ønsker hjemlede
sanksjonmulighter overfor samværssabotasje. Forholdet er symptomatisk nok ikke
utredet, jf NOU 1998:17. En interesant tanke er hvordan dette hadde stilt seg
om det var gruppen av mødre som ble rammet. Ulikeverdet mellom omsorg og samvær
er konfliktdrivende. Manglende sanksjonering av selvtekter bidrar il å skjerpe
frontene, og legger til rette for privat gjengjeldelse og aksjoner for å
gjenopprette status.
Unndragelser
Myndighetene som utreder lovene kan ikke lenger unndra seg
ansvaret for å se nærmere på forholdet mellom straffelov og barnelov. I særlig
grad gjelder det i den fasen av samlivsbrudd hvor begge foreldrene må betraktes
som like for loven, med betydning for påberopelse av foreldrerettigheter. Straffelovutvalget
(NOU 2002:4) velger seg et snevert perspektiv, og forsømmer å definere hva
omsorgsunndragelse betyr, reellt og juridisk. Norsk lov beskytter kun
bostedsforelderen, motsatt i Sverige hvor samværssabotasje kan straffes. Å unndra
barnet omsorg fra en av foreldrene bør uansett regime og status oppfattes som
ulovlig og straffbart. Dessverre er det lønnsomt, hvilket virker
demoraliserende på alle parter, også myndighetene.
Sanksjoner og
respekt
Stortinget behander lover fortløpende. I en innstilling fra
familiekomiteen om evaluering av nytt regelverk for barnebidrag (Innst S. nr.
185 (2006-07)) anså mindretallet fra H, Frp og V samværssabotasje som det
største uløste problemet i familiepolitikken. Barn er økonomiske
vinningsobjekter, og tapsobjekter når lovene ikke fungerer. Barnas egne opplevelser
av å miste en av foreldrene anses som ikke-tema. Selvtektsforeldre kidnapper
ikke bare egne barn, de kidnapper også andres barn. Manglende respekt for loven
henger sammen med fravær av effektive sanksjoner. Tiltak mot samværssabotasje
er knapt utredet. Likeverd mellom mor og far er et uprioritert område i
familiepolitikken. Mangel på respekt synes å være et utbredt fenomen.