av Ole Texmo

 

Per Are Løkke:

Farsrevolusjonen;

Fedre og maskulinitet i en ny tid.

Pax Forlag, 2000.

 

De kastrerte menns manifest !    

 

Psykologen Per Are Løkke utgir  boken med den misvisende tittelen "Farsrevolusjonen" med undertittel: "Fedre og maskulinitet i en ny tid". At forlag bedriftsøkonomisk har visse inntjeningsbehov  tør være legitimt og forståelig. At forlag med ambisjoner om å være seriøse går langt i å spre profeministisk propaganda kanhende for å tekkes et presumptivt flertall av kvinnelige lesere som ikke ugjerne ynder å betrakte Mannen som en umoden drittsekk, ikke bryr seg med å sjekke gehalten i visse bøker som genremessig opererer i grenselandet til fagbok, er et problem som omfatter forlags troverdighet som kulturinstitusjon. Nærværende bok nevner flere steder en udokumentert påstand om at 100 000 menn mishandler koner og samboere - uten kildemessig belegg ! Hvorfor denne påstand ikke belegges er egentlig innlysende: forskningsmessig belegg finnes ikke; påstanden er tatt ut av løse lufta. Når påstanden gjentaes flere steder i boken, med omkved som "forskere anslår at .. "  viser forfatteren at han er useriøs, noe et seriøst forlag burde ha sett og forhindret. Men da hadde kanhende hele bokens grunnidé forvitret, og manus refusert som ubrukelig.

 

Skulle jeg driste meg til å gi en helhetskarakteristikk av boken er jeg stygt redd  forfatterens bløffaktige utsagn og det fordreide perspektiv på mannen som uansvarlig drittsekk nok ville utvekte de mer lesbare sekvenser om faderskapets historiske forutsetninger undergitt industrialismens sosialiseringskrav. Det vesentlige perspektiv for denne anmeldelse vil konsentrere seg om bokens fundamentale svakhet: en mangel på evne og vilje til å problematisere sentrale mulighetsbetingelser, begrepsstørrelser og tallestimater.

 

Hvilken likestilling !?

En mye benevnt størrelse i Løkkes bok er såkalt likestilling, fremstilt  som noe saliggjørende, dog uten at størrelsen kvalifiseres, akademisk, juridisk eller på annen måte. Løkkes "retorikk" er full av pathos, men uten logos eller ethos. Når forfatteren toucher inn på områder som etikk og ansvar, gjøres dette uten å nevne hva mon etikk og ansvar måtte innebære kvalitativt og begrepsmessig. Foreldreansvar har f.eks både en plikt og rettighetsdel, men er for ugifte forbeholdt moren som har en eksklusiv vetorett overfor farens evt ønske om likeverdig foreldreskap. Likestilling, ansvar mv blir hengende i løse lufta; den samme løse luft påstanden om de angivelige "100 000 voldelige menn" er hentet fra. At likestilling uten rettslig-juridisk likeverd og reell gjensidig respekt er et umulighetsprosjekt, blir en nyanse  fremstillingen mangler. Løkke verken kan eller vil se at fedre i moderlandet Norge blir så grundig diskriminert at de har all grunn til å vende frustrasjonen også mot feministene som holder på mødres/kvinners særrettigheter. Om barnelovsystemets innebygde konfliktpotensiale har Løkke ikke villet vite noe; fedres reelle mulighetsbetingelser underlagt mødres regimer blir dermed et doxisk rom Løkke ikke når inn til, hvorfor hans bok kalt "Farsrevolusjonen " er dømt til å mislykkes - på bokens egne premisser.

 

Moderlandets mulighetsbetingelser

Det kan være nyttig å følge forfatterens fremstilling på enkelte punkter. Boken har en  kapittelinndeling som angir i hvilken rekkefølge forfatteren har villet fokusere på de enkelte tematikker.   Kap 4: "Raseriet mot kvinnene" følger eksempelvis opp tendensen i det foranstående kap 3: "De nye fedrene" hvor fedres bestrebelser på å oppnå likeverdig status i sine barns liv hånliggjøres og vulgariseres. Et nytt tall gripes ut av løse luften: "30 % av norske fraskilte fedre følger ikke opp barna sine på en god nok måte". Hvor er dette tallet hentet fra; hvordan fremkommer estimatet ? Løkke har ingen referanser. I den kontekst "tallfestingen" fremkommer vil Løkke diskreditere Arild Linneberg for hans bok "Far og barn i moderlandet". I en stil  Tom Egil Hverven (se TEHs famøse Vinduet-artikkel 1/98) kunne misunnet Løkke, tillegges Linneberg en rekke oppfatninger om kvinnen som slår seg vrang (noe en god del mødre forsåvidt gjør, men ikke på den måten Løkke "leser" Linneberg), og hevder det sedvanlige tøv om at det største problemet er at fedre ikke stiller opp, uten dokumentasjon ! For balansens skyld: Der finnes  heller intet empirisk-statistisk underlag for en evt påstand om at det største problem er f.eks samværssabotasje !

 

Løkke begår en rekke uredeligheter i sin bok. Heller enn å servere synsinger endel kvinner ynder å lese og tro på, burde Løkke som er utdannet psykolog og sogar spesialist i barnepsykologi (sic!) gå sin egen profesjon etter i sømmene og se hva Psykologforeningen har uttalt i høringer i den inneværende barnelovrevisjon. Han vil da ha muligheter for å kunne oppdage at den slumsete tilbøyelighet til å spre om seg med ikke-dokumenterte påstander om psykopatologi hos foreldrepartene, nok heller uttrykker lav selvfølelse hos profesjonen, hvorfor man tyr til krenkende sykeliggjøring hos klienter som mer og mindre frivillig kommer i tragedieparasittenes klør.

 

(Selv)krenkelsen som logisk nødvendighet

Projisering er et nøkkelord for å forstå hvordan og hvorfor Løkkes bok heller underbygger farsrevolusjonens motsats. At boken er et hån mot fedre som har villet arbeide frem et likeverdig forhold til sine barns mødre og som fullverdige foreldre overfor sine barn, forstår de som seriøst går inn i problematikken rundt samlivsbrudd og faderskapets mulighetsbetingelser. Dette område har Løkke aldri undersøkt utfra faglig-akademiske grunnkrav om metodisk etterprøvbarhet, holdbarhet og relevans, men i visse seminarsammenhenger villig fulgt opp forventningsfulle kvinners ledende spørsmål om fedre som uansvarlige og umodne - i beste Raundalenstil: Far må bli som mor. Løkke skriver side opp og side ned om maskulinitet som om han respekterte menn/fedres forskjellighet fra kvinner/mødre. Løkke unnlater å kjempe for faderskapet også på faderskapet egne premisser, og kommer dermed i fare for å projisere sviktende maskulinitet over i en selvoppgivende holdning hvor "samarbeidet" med kvinnen i realiteten innebærer underkastelse og (selv)kastrering. Man forstår etterhvert  hvorfor psykologer utfra sine overbevisninger om mor/barn - dyadens hellighet er dømt til å krenke fedre. Mannlige psykologer må ha det vanskelig i "den nye tid". For "menn" av Løkkes "kaliber" blir det en logisk nødvendighet å måtte krenke sitt eget kjønn. Løkke har tatt konsekvensen av sin selvkastrering og unner ingen andre menn å fremvise sin maskulinitet uten at Løkke og hans gelikere kommer med sine tøvete uredeligheter om omfanget av menns angivelige voldelighet, umodenhet og uansvarlighet. Helt uvitende om ulike posisjoner er Løkke dog ikke, men han redigerer sin fremstilling slik at der aldri blir noen balanse mellom synspunkter på fedres tilkortkommenhet overfor "systemet" og systemets forsvarsmekanismer, herunder et grandiost overgrepshysteri som raskt kan ende i selvoppfyllende stereotypier.

 

Menn som har kjempet for sine faderskap, gjerne ved å vise frem sin agressivitet og frustrasjon hensett til eneforelderregimets uangripelighet og likestillingsideologiens falske bevissthet, vil oppleve boken som et hån. Kvinner som gjerne ser at menn underkaster seg kvinners selvsagte rett til å definere fedres status og likestillingens innholdsløshet, vil derimot hylle denne modige "mann av format" som tilsynelatende tar et oppgjør med maskulinitetens dunkle sider. Forfatteren er et produkt av sin tid, sin profesjon og sine politisk korrekte "nettverk". Forlagets svikt er allerede nevnt. Å krenke menn/fedre er ille; heller ikke kvinner/mødre bør føle seg styrket av Løkkes bok. Å krenke den presumptivt intelligente leser med denne bok, endatil under tittelen "Farsrevolusjonen", turde være under et radikalt forlags verdighet. Slutt.