Kan vi stole på fagfolk ?
av Ole Texmo, free-lancer
Når lovforslag, stortingsmeldinger og offentlige utredninger legges frem, ønsker myndighetene gjerne å gi intrykk av at arbeidet med forslag og tiltak er understøttet av faglighet og vitenskapelig frembragte funn. Kildekritikk kan avdekke at det ikke er hold i visse påstander. Familiemeldingen (stort.meld. nr 29 (2002-03) ble nylig lagt frem (30.04.) og Stortingets behandling av ot.prp. nr 29 (2002-03) om endringer i Barneloven er like om hjørnet. Det kan være interessant å studere sammenhengen mellom de to dokumentene, i særlig grad Barne- og familiedepartementets (BFD) påberopte kunnskapsgrunnlag.
"Foreløpige funn"
I ot.prp `en presenteres i kapittel 2 Lovforslagenes bakgrunn i 2.6 : Enkelte andre forhold av betydning for departementets videre oppfølgning av NOU 1998:17 og spørsmålet om barns rett til å bli hørt. 2 av 4 underpunkter er tilgjengelige (2.6.1 : Forskningsrapport fra NOVA (13/00) Når far og mor møtes i retten - barnefordeling og samvær, og 2.6.3 : notat fra arbeidsgruppe av mai 2002, på bakgrunn av Fagseminar om barnefordelingssaker som behandles av domstolene) . 2.6.4 Prosjektet "Barnefordelingssaker, foreldreskap og barnets beste" , og 2.6.2 Gode erfaringer med pågående prøveprosjekter ved domstolene - ny bruk av sakkyndige er ikke dokumentert.
Det foreligger ingen publikasjoner om prosjektet (2.6.4). Man vet derfor ingenting om utvalgskriterier og andre metodespørsmål. Funnene lar seg ikke etterprøve. Forskeren Kristin Skjørten har tidligere drevet med kvinneforskning hvor hun på grunnlag av telefonintervjuer med krisesenterledere, kommer med sterke føringer i retning av at barn til mødre som oppsøker krisesentrene ikke bør ha kontakt med sine fedre. Mulige feilkilder står i kø og venter på fordobling. Familiemeldingen viser ofte til prosjektet , i fotnoteform referert til som "notat juni 2002". BFD vil ikke gi nærmere opplysninger om notatets tilgjengelighet.
"Gode erfaringer"
Pågående prøveprosjekt (2.6.2) påståes å være vellykket fra psykolog Knut Rønbeck som også er gitt i oppgave å "forske" på det prosjektet han selv har ledet og uttalt seg positivt om. Fra Aftenposten-oppslag 08.08.99: Full krig om "barnets beste" siteres: "En evaluering viser at et stort flertall av sakene ble løst gjennom forberedende rettsmøter, påpeker Rønbeck fornøyd. "
Enkel utført kildekritikk avdekket at evalueringsrapport eller annet tilgjengelig materiale ikke fantes. At BFD bygger på "funn" som ikke kan etterprøves metodisk og på psykolog Rønbecks selvforsikringer, vitner om liten seriøsitet. Systemlojale fagfolk med nettverkene i orden er lite egnede til å vurdere sin egen innsats uavhengig. BFDs fravær av kritisk sans vitner om lavt faglig-akademisk ambisjonsnivå.
Forskning eller sladder ?
Psykologen Katrin Kochs rapport (2.6.1) bør neppe kalles forskning. Går man rapporten etter i sømmene, oppdager man den metodiske svikt. Koch hevder at i 70 % av sakene i det utvalget hun studerte hadde en eller begge parter belastninger av en eller flere av følgende kategorier: kontakt med psykiatri, barnevern, politi eller rusproblemer. Strengt tatt er ingen forhold dokumentert, da Koch ikke viser hvordan opplysningene er fremkommet. For alt man vet kan det være tale om sladder og skitkasting i forsøk på å sverte motpart i rettssaker. Kochs intensjon er å fremstille foreldre i barnefordelingssaker som såpass uskikkede at behov for sakkyndighet blir sannsynliggjort. Tendensen er gjennomskuelig. På ot.prp 29 side 41 er "funnene" sogar oppgradert:"..en eller begge av foreldrene var tungt belastet i 70 % av sakene .. " Verken "belastninger" eller behov for psykologer er noensinne dokumentert.
Høring av barn
Om barn helt ned til 7 år skal ha "rett til å bli hørt", slik det fremstilles, er det store spørsmålet i disse dager. Et ekspertforum (jf 2.6.3 : notat fra arbeidsgruppe av mai 2002) bestående av fremtredende psykologer og jurister forsømmer imidlertid å gi en faglig vurdering av konsekvensene av å senke aldersgrensen fra 12 til 7 år. Ingen relevant kunnskap presenteres. Man merker seg ellers at ekspertgruppen anbefaler at "Begrepet "vanlig samvær" (§44a) bør fjernes, da samværshyppighet og frekvens bør styres av barnets alder og relasjon til foreldrene, mer enn av normative vurderinger" (notatets side 16). Anbefalingen kommer fra fagfolk som ikke anerkjenner foreldre på like premisser. Forslaget var ikke kjent for stortingets familiekommite, men danner noe av basis for BFDs håndtering av barnelovspørsmal. Teori, empiri og metode for tilrettelegging, gjennomføring og tolkning av barns uttryksmåter er fraværende, likeledes hva man forstår med "relasjon til foreldrene", for ikke å nevne hva som anses som relevant informasjon. Kunnskap om påvirkningsfaktorer, lojalitetskonflikter og "Foreldrefiendtliggjøring" (Parental Alienation Syndrome - PAS) er totalt neglisjert.
Kompetanse
Et egnet eksempel på fagfolkenes svikt finner man i utredningen Barnefaglige sakyndighetsoppgaver; rolleutforming og kvalitetssikring (NOU 1995:23). Mandatet beskrev hva utvalget skulle gjøre rede for, bl.a relevant teori, empiri og metode, men utvalget lot simpelt hen være. Påstanden om at sakkyndige er etterspurt og i besittelse av relevant fagkunnskap kan ikke underbygges. NOU 1995:23 viser hvordan utvalget bestående av sakkyndige psykologer og barnepsykiatere med næringsinteresser i bransjen verken evnet å besvare mandatet, eller gjøre rede for Kvalitetssikring og Rolleutforming , f.eks drøfting av den utvidete sakkyndigrolle Rønbeck gjør seg til talsmann for (jf ot.prp 2.6.2"Gode erfaringer ... ). Utvidet rolle kan bli en realitet uten at man har noen garanti for at fagfolkene behersker rollene som inngår i funksjonen (mekler, rådgiver, utreder) eller overgangen mellom disse. NOU 95:23 demonstrerte fremfor alt manglende utredningskompetanse.
Metodekrav
Effekten av mekling er like dårlig dokumentert som effekten av f.eks terapi. Det fins ingen differensiert sivilrettsstatistikk som kan gi svar på om antall rettssaker har endret seg etter innføringen av lovbestemt mekling pr 01.01.93. Fagfolk kan mistenkes for å være ute etter markedsandeler heller enn å prestere faglitteratur av akseptabel kvalitet svarende til vitenskapelige krav, reliabilitet og validitet. Kontrollgruppe er fremmedord; selvimmunisering synes viktigst. Det fins ingen faglig-akedemiske arbeider som beskriver hvordan psykologer engasjert i barnefordelingssaker går frem i sitt arbeide og hvordan effekten av deres arbeide kan måles.
Vitenskapelighet
Reliabilitet (pålitelighet) og validitet (gyldighet) betyr at resultatene må være etterprøvbare og representative. Hva som måles og hvilke slutninger som kan trekkes på hvilket grunnlag må være eksplisitt, klart og tydelig definert. Undersøkelsesutvalg må tilfredsstille visse kriterier. Å rekruttere klienter fra krisesentre holder ikke mål. Psykologer med klinisk orientering kan mistenkes for å være påvirket til å tro at de besitter en innsikt det ikke fins dekning for. I familiemeldingen er det flere referanser til Frode Thuens artikkel Samlivsbrudd og psykisk helse: Forebyggende tiltak (Tidsskrift for norsk psykologforening, 2003, 40, s12-22). Thuen utelater drøfting og referanser til den mest vanlige form for samlivsterapi i Norge, brukt ved mekling i forkant eller også under barnefordelingssaker, såkalt "parterapi med reflekterende team". Er Thuen uvitende, eller blir det for pinlig å måtte innrømme at dobbelt opp med psykologer kan tenkes å fordoble problemene ? Kan vi stole på at Thuens artikkelfremstilling er representativ og vitenskapelig ?
Læring og erfaring
I 1994 utkom Robyn Dawes`House of Cards; Psychology and Psychotherapy built on Myth (The Free Press, New York) . Basert på metastudier dokumenterer boken psykologers sviktende faglige fundament og praksis, i særlig grad selverklært klinisk intuisjon. Dawes satte opp fire teser som han testet mot et stort empirisk materiale:
1. Effekt av terapi er ikke avhengig av terapeutens utdanning og erfaring. 2. Profesjonelle klinikere har ikke spesielle forutsetninger for å forstå og predikere enkeltindividers adferd. 3. Profesjonelle klinikere lærer ikke noe av sin kliniske erfaring med mennesker som de ikke kan lære av lærebøker. 4. Lisensiering som psykolog beskytter ikke offentligheten, den beskytter utelukkende profesjonen selv.
Geir Kirkebøen skriver i artikkelen En bombe under soveputen (Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 1995, 32, s426-434): "Dawes hevder "skoleringen" av kliniske psykologer ofte ikke innebærer annet enn at man lærer seg meningene til noen med høy status i feltet, (...) Problemet (...) er at lisensiering bare krever trening - ikke trening i noe valid, eller i noe som fungerer, (...) I følge Dawes er det ingen faktisk kvalitetskontroll med de metodene lisensierte psykologer bruker. "
Myter og kunnskap
I Aftenposten-oppslag 11.01.02: Psykolograpport: Barnevernet kan for lite om overgrep refereres psykolog og leder for FOBIK-prosjketet, Odd Arne Tjersland: "Rapporten dokumenterer også hvor vanskelig det er å avgjøre om overgrep har funnet sted eller ikke, og slår sprekker i myten om at mor i slike saker er ute etter å hevne seg på far." Aftenposten så aldri noen rapport. Når den eventuelt foreligger, vil den, uten definert problemstilling og metodebeskrivelse, neppe evne å slå sprekker i "myten". Tjersland har i likhet med de fleste psykologer aldri anerkjent fedre som fullverdige foreldre, og er derfor tilbøyelig til å støtte mødres påstander i ett og alt. I lukkede rom kan ingen etterprøve utsagn og virksomhet. I familiemeldingen hevdes at det er en myte at mødre anklager fedre for overgrep. Referansen til psykolog Svein Mossiges avhandling "Har barnet mitt vært utsatt for seksuelle overgrep ? En narrativ analyse av mødres fortellinger, NOVA Rapport 21/1998", er misvisende. Mossige dokumenterer verken representativiteten i utvalget eller gehalten i mødres beretninger. Verken Mossige, Tjersland eller BFD kan belegge sine påstander. Man er opptatt av å avlive myter, men later ikke til å vite forskjell på myter og kunnskap. Uten krav til intellektuell redelighet kan det gå galt med barnelov og familiepolitikk.