Kan vi leve med riksadvokaten?

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
Riksadvokat Tor Aksel Busch går langt og lengre enn langt når han i sitt innlegg 18.09.08 (Dagbladet) forutsetter at relativ høy frifinnelsesprosent i voldtektssaker må bety at frifinnelsene er uriktige. Enten pga manglende begrunnelse fra juryen, eller pga for strenge beviskrav. Riksadvokaten kan ikke leve med frifinnelsene. Han sier det ikke rett ut, men det er liten tvil om at riksadvokaten tror at saker reist for domstolen er basert på reelle tildragelser, gitt at han bryr seg om slikt utover embedets prestisje.

Kan samfunnet leve med riksadoktatens holdninger? Falske anmeldelser eksisterer ikke i riksadvokatens vokabular, heller ikke usaklige eller også manipulerte bevisgrunnlag som kan dømme uskyldige menn. Rapporten riksadvokaten viser til er i vitenskapelig forstand et makkverk, bygd på sviktende målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet. Rapporten tar ikke høyde for relevansen av statistisk dokumenterbart høye tall for henleggelser som ”intet straffbart forhold bevist”.

Advokat Frode Sulland har hevdet at juridiske dommere er mer tilbøyelige til å se bort fra kvalifisert tvil som vilkår for frifinnelse. Det har han formodentlig rett i. Riksadvokatens angivelige opptatthet av begrunnelseskrav faller på manglende konsistens i rettspleien. Når jurykjennelser settes tilside skjer det alltid uten begrunnelse. Det er selvsagt intet i veien for å pålegge en jury å begrunne, f.eks med henvisning til vurdering av bevisene.

Riksadvokatens agenda er på tross av hans selvforsikringer, å svekke beviskravene på et felt hvor det hyles opp om store mørketall og enorme omfang av vold og overgrep mot kvinner og barn. Han må lære seg metodisk beleggbare og relevante kategorier for sammenligning, f.eks hva som skiller saker som ender med dom og frifinnelse respektive. Han må lære seg å skille mellom påstander om overgrep på den ene siden, og dokumenterbare, bevisbare og pådømte rettskraftige tilfeller på den annen.