Kan vi leve med riksadvokaten?
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
Riksadvokat Tor Aksel Busch går langt og lengre enn langt
når han i sitt innlegg 18.09.08 (Dagbladet) forutsetter at relativ høy frifinnelsesprosent
i voldtektssaker må bety at frifinnelsene er uriktige. Enten pga manglende
begrunnelse fra juryen, eller pga for strenge beviskrav. Riksadvokaten kan ikke
leve med frifinnelsene. Han sier det ikke rett ut, men det er liten tvil om at
riksadvokaten tror at saker reist for domstolen er basert på reelle tildragelser,
gitt at han bryr seg om slikt utover embedets prestisje.
Kan samfunnet leve med riksadoktatens holdninger? Falske
anmeldelser eksisterer ikke i riksadvokatens vokabular, heller ikke usaklige eller
også manipulerte bevisgrunnlag som kan dømme uskyldige menn. Rapporten
riksadvokaten viser til er i vitenskapelig forstand et makkverk, bygd på
sviktende målbarhet, sammenlignbarhet og etterprøvbarhet. Rapporten tar ikke
høyde for relevansen av statistisk dokumenterbart høye tall for henleggelser som
”intet straffbart forhold bevist”.
Advokat Frode Sulland har hevdet at juridiske dommere er mer
tilbøyelige til å se bort fra kvalifisert tvil som vilkår for frifinnelse. Det
har han formodentlig rett i. Riksadvokatens angivelige opptatthet av begrunnelseskrav
faller på manglende konsistens i rettspleien. Når jurykjennelser settes tilside
skjer det alltid uten begrunnelse. Det er selvsagt intet i veien for å pålegge
en jury å begrunne, f.eks med henvisning til vurdering av bevisene.
Riksadvokatens agenda er på tross av hans selvforsikringer, å
svekke beviskravene på et felt hvor det hyles opp om store mørketall og enorme
omfang av vold og overgrep mot kvinner og barn. Han må lære seg metodisk
beleggbare og relevante kategorier for sammenligning, f.eks hva som skiller
saker som ender med dom og frifinnelse respektive. Han må lære seg å skille
mellom påstander om overgrep på den ene siden, og dokumenterbare, bevisbare og
pådømte rettskraftige tilfeller på den annen.