Justismord og troverdighet

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

Er det tillatt å ytre alternative oppfatninger om temmelig ensidig formidlede straffesaker i et forutsetningsvis opplyst demokrati? Tydeligvis ikke, skal man tro Dagbladets kommentator Andreas Wiese som 21.01.14 irettesetter både Syphilia Morgenstierne og avisa Klassekampen for publiseringen av «en underlig artikkel» om Øygardsaken. Den domfelte Vågå-ordføreren soner nå sine vel to år, angivelig og i henhold til rettskraftig dom skal han ha utført ca 50 samleier med en mindreårig jente. Flere enn Morgenstierne har undret seg over denne saken: uten tekniske bevis men med tung vektlegging på jentas troverdighet.

Utover den gjengse konforme mainstreammediale formidling stiller vi spørsmål både ved betydningen av troverdighet i fravær av bevis, og dermed også logikken i selve jussen. Wiese og Dagbladet må passe seg for å bli autoritære og formynderske. I visse strafferettslige prosesser hvor bevisoppgaven er tvilsom kan man ikke se bort fra at noen tilfeller ender med justismord. Øygard ble dømt for å ha begått ca 50 samleier med jenta. I Lagmannsretten hvor skyldspørsmålet ble avgjort, fant man ikke bryet med å undersøke om tallet stemmer, f.eks ved å jamføre med jentas forklaringer. Omfanget er egentlig uten betydning i følge lagmannsretten. Når jenta anses som troverdig, faller bevisbyrden bort, virker det som. Jenta kunne ikke konkretisere mer enn høyst 2-3 tildragelser med den mektige ordføreren.

Et vesentlig premiss for straffedommen er hans posisjon i samfunnet, men retten har ikke kvalifisert hvilken holdbarhet eller relevans maktposisjonen har for jentas troverdighet. Langt mindre for bevisvurderingen. Logikken synes å være: er du mektig er du mer tilbøyelig til å bruke makt, også på det seksuelle området. En slik logikk trenger tydeligvis ingen bevis for å gå opp. I Høyesterett ble det store omfanget som lagmannsretten ikke tok seg bryet med å kvalifisere, lagt til grunn for straffeskjerpelse. Høyesterett kan ikke overprøve skyldspørsmålet og er bundet av lagmannsrettens faktaforståelse.  

At Øygard selv har oppført seg som en uerfaren omsorgsperson og ikke skjønt hvor lite troverdig hans egenerklæringer om «farsrolle» virker i og utenfor de strafferettslige rammene, er et vesentlig poeng i Morgenstiernes «underlige artikkel» Dagbladets kommentator misser helt. Ute blant vanlige folk snakkes det om slike omstendigheter, uavhengig av om man tror Øygard er skyldig. Dynamikken i relasjonen mellom Øygard og jenta var spesiell, men ikke mer spesiell enn at mange kan forestille seg hvordan den erfarne politikeren med mektige venner her og der ikke nødvendigvis tacklet ei tenåringsjente med ullen grensesetting. Øygard burde ikke bare holdt grisepraten for seg selv. Han var nok også mildest talt uheldig og uerfarent feilbedømmende i sin egenoppfatning om at han faktisk spilte en «farsrolle» for jenta. Mye tyder på at dette ble Øygards bane: at hans standhaftige tro på at mangel på erfaring med barn og ungdom kunne kompenseres med dyre og upassende gaver samt reiser og hotellopphold man utfra lege oppfatninger om oppdragelse ikke vil bifalle sånn uten videre.

Øygards manglende troverdighet i omsorgsrelasjonen til jenta, var ikke nødvendigvis relevant for skyldspørsmålet. Heller ikke hans historie med de to elskerinnene. Etablering av linken mellom «kjærestelignende forhold» og bevis for overgrep er mer enn tvilsom, logisk og juridisk.. Hva så med termen troverdighet? Når retten kan basere seg på en juristisk logikk om at mangel på bevis (som ellers ville støttet eller svekke jentas utsagn) øker behovet for å vektlegge troverdighet, er det minste man må forlange av rettsstaten at den kan kvalifisere sin begrepsbruk. Da troverdighet ble tema under første overgrepshysteribølge på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, kom det inn i loven en bestemmelse som påla å vurdere troverdighet hos fornærmede.

Men ingen metodikk eller veiledning fulgte med. Fremdeles kan man lese avhør og rettslige dokumenter hvor troverdighet er fremhevet, i sterk kontrast til juridisk-logiske kollbøtter hvor bevisene er sendt på ferie. Derfor begås justismord i særlig volds- og eller sedelighetssaker hvor det emosjonelle trøkket er merkbart. Også i medier som Andreas Wiese slipper lett til i, og som har fostret forfattere som Jon Gangdal, aktuell med bok om Øygardsaken dagen etter at dommen ble rettskraftig. Da stilte den påstått traumatiserte jenta opp for å markedsføre boka og budskapet. Hvor troverdig er slike opptredener, gitt at hun har blitt utsatt for overgrep i et visst omfang og ikke trenger flere påminnelser?

I intervjuer sier jenta at hun skal studere jus og vie seg til overgrepsutsatte kvinner og barn når hun bli stor. Tiden vil vise hvordan det går. De angivelige 50 samleiene kan hun ikke redegjøre for, det sørget retten for at hun slapp. Det fins grunner til å trekke jentas troverdighet i tvil. Wiese mener både artikkelforfatter og avisa Klassekampen må be jenta og alle overgrepsofre om unnskyldning. Det er å ville kneble ytringsfriheten. Media har mye å vinne på at dommen mot Øygard ikke stilles spørsmål ved, all den tid hovedstadspressen i spissen sammen med NRK og TV2 gjorde sitt for å forhåndsdømme Øygard, og jo fikk «rett» når han ble dømt. Avdekking av et mulig justismord vil sette media i et tvilsomt lys.

Det grunnleggende problemet er at jussen og dommen ikke henger på greipp. Troverdighet er ikke definert med metodisk prøvbarhet i rettspleien. Logikken er ikke sjelden fraværende. Her kunne media gjort en jobb som den fjerde statsmakt. Hetsen mot ytrere som tenker alternativt viser en repressiv intoleranse. Det fins en ikke helt ubetydelig mengde av påståtte overgripere som har fått sine liv helt eller delvis ødelagt av vidløftige og ulogiske beskyldninger om overgrep. Fellesnevneren i slike saker er ofte påfallende vektlegging av såkalt troverdighet i fravær av relevante bevis. Hvor er unnskyldningen overfor disse ofrene?